Krigens rett omfatter de folkerettslige regler som gjelder under krig, i første rekke mellom krigførende stater, men dernest også i forholdet til nøytrale, jfr. nøytralitet.
Formålet med krig er å nedkjempe fiendens militære motstand, men de krigførende har etter folkeretten ikke lov til å søke å nå dette mål med hvilke som helst midler. Utviklingen har gått i retning av å søke å humanisere krigføringen, bl.a. ved en begrensning av de tillatte kampmidler. Alminnelige synspunkter er at krig er kamp mellom militære styrker, og at det ikke er folkerettslig berettiget å tilføye større onder, spesielt overfor sivilbefolkningen, enn formålet nødvendiggjør. Det er åpenbart at den totale krig ikke gir plass for slike hensyn.
Krigens rett hviler dels på sedvanerett, dels på traktater. Av traktatbestemmelser må særlig nevnes Haagkonvensjonene av 1907. For landkrigsreglene er den viktigste kilde 4. Haagkonvensjon om landkrigens lover og sedvaner med tilhørende reglement (Landkrigsreglementet). I henhold til dette er det forbudt å bruke gift eller forgiftede våpen, ved forræderi å drepe eller såre fienden, å drepe eller såre en fiende som har overgitt seg, å erklære at det ikke vil bli gitt pardong, å nytte våpen, prosjektiler eller stoffer som er egnet til å volde unødige onder, uberettiget å gjøre bruk av parlamentærflagg, fiendens nasjonalflagg eller Genève-korset. For øvrig inneholder reglementet regler om hvem som skal regnes for krigførende, om spioner og parlamentærer, om overgivelse og våpenstillstand og om okkupasjon av fiendtlig område.
Av særlig interesse for forholdene under den annen verdenskrig er bestemmelsene i art. 42 flg. om hvilken myndighet okkupanten kan utøve på besatt område med hensyn til å anordne styre, oppkreve skatter og kontribusjoner, utferdige rekvisisjoner og ta krigsbytte.
Om sykes og såredes skjebne under krig finnes reglene nå i de reviderte Genèvekonvensjonene av 1949; om krigsfangers behandling finnes reglene i den nye konvensjon av samme år om behandling av krigsfanger. Andre bestemmelser av interesse er St. Petersburg-deklarasjonen 1868 om forbud mot spesielle sorter prosjektiler og de to Haagdeklarasjonene 1899 om avkall på prosjektiler som har til formål å utbre kvelende eller giftige gassarter, og bruk av kuler som lett kan utvide seg i det menneskelige legeme (dumdumkuler). Forbudet mot bruk av giftige gassarter ble stadfestet i en protokoll av 1925, samtidig som det ble utvidet til også å gjelde bakteriologiske kampmidler.
For sjøkrigføringen gjelder bl.a. Parisdeklarasjonen 1856 om visse grunnsetninger under sjøkrig, 6. Haagkonvensjon 1907 om behandlingen av fiendtlige handelsskip ved fiendtlighetenes åpning, 7. Haagkonvensjon om handelsskips omdannelse til krigsskip, 8. Haagkonvensjon om utlegging av selvvirkende støtminer, 9. Haagkonvensjon om bombardement ved flåtestyrker i krigstid og 11. Haagkonvensjon om visse innskrenkninger i retten til å foreta oppbringelse under sjøkrig. Den ikke ratifiserte Londondeklarasjon 1909 om regler for sjøkrigen er også av en viss betydning, da den på mange punkter gir uttrykk for rettsregler som allerede var sedvanemessig fastslått, jfr. også Londonprotokollen 1936 om bruk av undervannsbåter mot handelsskip.
Man søkte forgjeves på nedrustningskonferansene i mellomkrigstiden å komme til enighet om regler for luftkrigen, men det resulterte ikke i annet enn et kommisjonsforslag til luftkrigsregler (1923). Praksis under den annen verdenskrig har godtgjort at det er vanskelig eller umulig å undergi luftvåpenet de vanlige folkerettslige restriksjoner. I prinsippet må det likevel fastholdes at direkte angrep på sivilbefolkningen er forbudt.
Regler om forholdet mellom krigførende og nøytrale har man i 5. og 13. Haagkonvensjon av 1907 om nøytrale makters rettigheter og plikter under henholdsvis landkrig og sjøkrig.
Som en følge av den politiske utvikling siden Genèvekonvensjonene ble vedtatt, har man arbeidet for å utvide deres virkeområde og heve nivået i beskyttelsen. I samarbeid med FN og Røde Kors pågikk i 1974–77 en diplomatkonferanse i Genève. Konferansen resulterte i to tilleggsprotokoller, én om internasjonale og én om interne væpnede konflikter (se Genèvekonvensjonene). De gir bedre beskyttelse både for de krigførende og for sivilbefolkningen (bl.a. skal luftbombardement av sivilbefolkningen være forbudt). Viktig er det at bestemmelsene også skal gis anvendelse på nasjonale frigjøringskriger. Norge ratifiserte protokollene i 1981.