Stortare er en brunalge i orden Laminariales. Vår største alge, utgjør i kvantitet mer enn alle andre fastsittende alger til sammen langs kysten av Norge. Den danner de store undersjøiske tareskogene langs det meste av kysten, de største forekomstene er på Mørekysten. Særlig tett er «skogen» på 1–10 meters dyp, men den går helt ned til 30 meter. Best utviklet er den på utsatte steder, bare sjelden går stortare inn i fjordene.
Stortare har et rotlignende festeorgan (hapterer) og en stiv, inntil tre meter høy, knudret stilk (stipes) som står loddrett i vannet. I toppen av stilken, som kan bli 15–20 år, sitter en inntil én kvadratmeter stor bladlignende del (lamina), som er hjerteformet og splittet opp i brede fliker. Lamina er ettårig og fornyes hver vår.
Stortare har stor økologisk betydning som primærprodusent; tareskogen utgjør et viktig habitat langs kysten med en rik fauna og flora.
I tidligere tider (fra 1700-tallet) ble stortare sanket, tørket og brent sammen med drivtare, og asken gikk til utvinning av soda i glassfabrikasjon. Senere ble det også utvunnet jod av tare. I dag anvendes tare som råstoff for fremstilling av alginater. Spesialbygde taretrålere høster årlig rundt 160 000 tonn.
Stortare kalles også stokktare, stolpetare, hestetare, palmetare, kurvtare, trolltare med mer.