De aller fleste brunalgene finnes i havet, hvor de har sin største utvikling i tempererte og kalde farvann. Fra varmere strøk er sargassotangen, Sargassum, særlig kjent. Noen arter av denne slekten forekommer drivende i store mengder i åpent hav, og det er disse forekomstene som er opprinnelsen til navnet Sargassohavet.
Langs Norges kyst er tang- og tareartene de mest iøynefallende fra øverst i fjæren og ned til 20–30 meters dyp. De enkelte artene opptrer i bestemte vertikale nivåer eller soner. Øverst i fjæren vokser sauetangen, Pelvetia canaliculata, nedenfor denne følger spiraltang, Fucus spiralis, blæretang, Fucus vesiculosus, grisetang, Ascophyllum nodosum og sagtang, Fucus serratus. Fra omkring lavvannsnivå opptrer tareartene butare, Alaria esculenta og fingertare, Laminaria digitata. Noe dypere vokser stortare, Laminaria hyperborea, som har en stiv, stammelignende del, stipes, som kan bli 2–3 meter høy og en bladlignende del, lamina, som er delt opp i fliker og blir én meter lang. På beskyttede steder opptrer sukkertare, Saccharina latissima, som har en bølget bladplate som ikke er delt opp i fliker slik som hos stortare og fingertare.
Til samme orden som tareartene, Laminariales, hører martaum, Chorda filum. Denne algen blir i løpet av sommeren flere meter lang, og består av ugrenete tråder som er festet til små stein og skjell på beskyttede steder. Siden midten av 1980-tallet har japansk drivtang, Sargassum muticum, spredt seg langs kysten av Norge, og finnes i dag fra Østfold til Sogn og Fjordane. Den kan bli flere meter høy, og vokser særlig i beskyttede områder. Arten er naturlig hjemmehørende i Japan, og er utilsiktet kommet til Europa som følge av akvakultur av japansk østers.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.