sukkertare

Sukkertare har en relativt enkel struktur. Det lille festeorganet holder taren fast til underlaget, og den korte, men tynne og bøyelige stilken sørger for at den ikke rives løs av bølgene.

På stilken sitter et båndformet, gulbrunt blad. Bladet er bølget i kantene og kan bli 2–4 meter langt og 10–75 centimeter bredt. Sukkertare varierer mye i utseende, noe som kan henge sammen med voksested.

I vekstsesongen, om vinteren og våren, kan sukkertaren under gunstige forhold vokse 1–5 centimeter hver dag. Om sommeren stanser veksten opp, på grunn av færre tilgjengelige næringsstoffer, mens den om høsten lagrer fotosynteseproduktet mannitol, til bruk i neste vekstperiode. I likhet med trær på land gir dette vekstmønsteret avrundede linjer eller «årringer» i stilken, noe som kan brukes til å bestemme sukkertarens alder. Sukkertare blir vanligvis 2–4 år.

Sukkertare har en vid utbredelse på den nordlige halvkule. Den finnes langs kysten på begge sider av Atlanterhavet, i Arktis, Beringstredet samt i Stillehavet. I Europa er sukkertaren utbredt fra Portugal nordover til Svalbard og det russiske Arktis.

I Norge vokser vokser arten langs hele kysten – fra de ytterste og mest bølgeutsatte stedene til langt inn i beskyttede fjorder, der vannet er roligere. Sukkertare vokser på fjell, stein og skjell – fra lavvannsmerket og ned til 30 meters dyp – avhengig av lystilgangen. Sukkertare er den eneste taren som forekommer i bukter med sandbunn.

Bestanden av sukkertare har i perioder gått kraftig ned de siste tiårene, og ble vurdert til nær truet NT for Norsk rødliste for arter i 2006. Siden den gang er arten vurdert til livskraftig LC for Norsk rødliste for arter både i 2010, 2015 og 2021. Arten overvåkes av Miljødirektoratet.

Sukkertare er en særlig viktig del av våre kystøkosystemer. Med sin store biomasse leverer taren energi til en rekke marine organismer. I beskyttede kystområder kan sukkertaren, sammen med fingertare, danne store tareskoger. I mer utsatte områder vokser sukkertaren vanligvis mer spredt blant andre tarearter, slik som stortare.

Som andre typer skog danner sukkertareskog leveområder for et mylder av arter, som alger, bløtdyr, krepsdyr, fisk, fugl og sjøpattedyr, som finner både fôr og ly. På sukkertarens overflate finnes det dessuten bakterier, marine sopper og andre alger, som for eksempel kiselalger, noe som også bidrar til tareskogenes store biologiske mangfold.

Sukkertaren har en nokså komplisert livssyklus, med flere ulike stadier. Det stadiet man ser i fjæra, er det som kalles sporofyttstadiet.

Sukkertarens utseende i sporofyttstadiet varierer mye, men kan ikke forveksles med andre arter i norske farvann. Fra et rotlignende, forgrenet festeorgan (hapter) strekker det seg en nokså tynn stilk (stipes) som kan være 10–100 centimeter lang. Stilken går over i en bladaktig del (lamina) som er udelt, båndformet og blir inntil fire meter lang og 10–75 centimeter bred. Midtpartiet er gjerne buklet og randen mer eller mindre kruset. Lamina kan noen ganger være tynt, bredt og sprøtt, og slike former er det vanligst å se på steder med rolig sjø. I mer eksponerte områder har bladet ofte en litt kraftigere konsistens og en smalere form.

Bestanden av sukkertare i Norge har i perioder gått kraftig ned, og i 2006 ble arten oppført på den norske rødlista som nær truet» (NT). I 2010 ble den tatt vekk fra rødlista og regnet som «livskraftig» (LC), fordi bestanden er stabil nok til at arten vil overleve i Norge.

Selv om sukkertare ikke står i fare for å dø ut, er bestandsreduksjoner alvorlige der de inntreffer. Sukkertareskog, i likhet med andre former for skog, danner viktige leveområder for et mylder av annet liv. Dersom sukkertareskoger forsvinner i store områder, kan det altså få svært negative konsekvenser for andre marine alger, for bløtdyr, krepsdyr, fisk, fugl og for sjøpattedyr. Tareskoger er med andre ord viktige for opprettholdelsen av et rikt marint biologisk mangfold.

Årsaken til bestandsreduksjonene er sannsynligvis en kombinasjon av klimaendringer, forurensing og arealavrenning, som har ført til endringer i temperaturforhold og lysforhold så vel som i samspill og konkurranse mellom ulike arter.

Sukkertareforekomster i Sør-Norge overvåkes gjennom Miljødirektoratets program «Økosystemovervåking i kystvann» (ØKOKYST). Programmet startet i 2013 og er en videreføring av sukkertareovervåkingen (2010–2012) og kystovervåkingen (1990–2012).

Sukkertare kan også spille en viktig økonomisk rolle i framtiden. Norges lange kystlinje har et stort potensial for dyrking av sukkertare. Kommersiell produksjon av sukkertare er helt i startfasen, men allerede brukes mesteparten av biomassen som produseres til matproduksjon.

Sukkertaren inneholder store mengder alginat, som brukes som tilsetningsstoff, fortykningsmiddel, stabilisator og geleringsmiddel. I tillegg inneholder sukkertare en rekke mineraler, fiber og bioaktive stoffer med helsefremmende effekter. Et kort oppkok før bruk kan redusere sukkertarens høye innholdet av jod.

• alger
• brunalger
• tang og tare

• Artsdatabankens temaside om sukkertare
• NIBIOs temaside om makroalger