Atlanterhavet

Det mest påfallende ved havbunnen er Atlanterhavsryggen (Midtryggen), som går fra nord til sør omtrent i midten av Atlanterhavet og omtrent parallelt med begge kystene. De to senkningene som således oppstår, er ved en rekke mer eller mindre tydelige tverrygger oppdelt i bassenger med relativt jevn bunn og dyp over 5000 meter.

Atlanterhavsryggen ligger over en sprekk i jordskorpen og er stort sett mindre enn 3000 meter dyp. Den bærer fra sør til nord øyene Bouvetøya, Gough, Tristan da Cunha, Ascension, St. Paul, Asorene, Island og Jan Mayen. Europa/Afrika og Amerika har gjennom de siste 100–150 millioner år fjernet seg fra hverandre på hver sin side av denne sprekken, og Atlanterhavet utvider seg fremdeles med noen få centimeter i året. Lavamasser som kommer opp gjennom sprekken i jordskorpen danner Atlanterhavsryggen. I motsetning til kontinentenes fjellkjeder, som er sammenfoldet, er altså denne ryggen av vulkansk opprinnelse. Prosessen er nærmere behandlet under platetektonikk.

De største dypene i Atlanterhavet finnes i isolerte dyphavsgroper. Puerto Rico-gropen på om lag 8605 meter er den dypeste. Sandwichgropen i Antarktis er om lag 8300 meter dyp, og Romanchedypet like ved midtryggen under ekvator er 7850 meter dyp. Norskehavet atskilles ved en rygg, Skottland–Færøyene–Island–Grønland, på 500 meters dybde. Den er over 600 meter dyp mellom Island og Grønland.

En trang renne på 800 meter mellom Færøyene og Færøybankene er den dypeste forbindelsen. Kontinentalsokkelen har sterkt varierende utstrekning utenfor kystene av Atlanterhavet. Her finnes det store banker, for eksempel Newfoundlandsbankene og bankene omkring De britiske øyer og Norge på et par hundre meters dyp. Her foregår noen av verdens rikeste fiskerier.

Berggrunnen under Atlanterhavet består av havbunnsskorpe av basalt og gabbro som er overlagret av leire, silt og silikaslam. Havbunnsskorpen er yngre enn 145 millioner år. Kontinentalmarginene består av kontinentalskorpe som ofte er eldre enn havbunnsskorpen. Tykke lag av sedimentære bergarter finnes på kontinentalsokkelen.

Atlanterhavet ble dannet ved oppsprekking av Pangea i mesozoikum. Ny havbunn dannes ved vulkansk aktivitet i Atlanterhavsryggen slik at jordskorpen blir gradvis eldre med avstanden fra ryggen.

Overflatetemperaturen i havvannet er høyest nord for ekvator, noe som henger sammen med kontinentenes form og beliggenhet og ikke minst den åpne forbindelsen med Antarktis. Omkring ekvator og et stykke nordover i den tropiske sonen er temperaturen 28 °C, til dels høyere, over et areal som er størst i august. Ved kontinentenes vestkyster er det lav temperatur fordi overflatevannet trekkes vekk fra kysten av passatvinden, mens det blir høy temperatur spesielt i Det karibiske hav, der varmt tropevann stues opp.

I vestavindsbeltet blir forholdet motsatt. Temperert vann driver mot kontinentenes vestkyster, i Norskehavet så langt nord som til Svalbard, mens det er kaldt vann ved østkysten av Nord-Amerika, til dels også isfjell så langt sør som til Newfoundland.

Salt havvann som avkjøles i grenseområdet mot Arktis og Antarktis synker til bunns og brer seg mot lavere breddegrader. Dyplagene i disse synkeområdene har til dels en temperatur på −1,0 °C eller lavere. Sjøvannets frysepunkt på −1,9 °C ved normal saltholdighet setter her en grense. Mens temperaturforskjellen mellom tropene og polarområdene går opp i cirka 30 °C, er det små forskjeller i dyplagene. 2–4 °C er vanlig i dyp fra rundt 500 meter og nedover.

De store, relativt permanente strømsystemene drives stort sett av vinden, men forskjeller i havvannets massetetthet har også mye å si. Overflatestrømmen på den nordlige halvkule går cirka 45° til høyre for vinden, på den sørlige halvkule tilsvarende til venstre. Der temperaturen er høy og/eller saltholdigheten lav står havspeilet relativt høyt, og der vannet er salt og kaldt står det lavt, slik som i den nordlige delen av Norskehavet. Overflatevannet strømmer fra høyt mot lavt nivå, men sterkt avbøyd til høyre på den nordlige, til venstre på den sørlige halvkule.

Årsmiddelkart for lufttrykket viser et belte med relativt lavt lufttrykk litt nord for ekvator, og høytrykk eller høytrykksbelter omkring 30° nord og sør. Nær grensene mot Arktis og Antarktis er det relativt lavt trykk knyttet til polarfrontsonene. Passatene på begge halvkuler driver overflatevannet mot vest som Den sørlige og nordlige ekvatorialstrøm. I lavtrykksrennen mellom passatene der vindpresset mot vest er redusert («stillebeltet»), finner vi Den ekvatoriale motstrøm, som er best utviklet lengst øst. Mot kysten av Sør-Amerika presses storparten av vannmassene mot nordvest i Guyanastrømmen, som går over i Den karibiske strøm. Oppstuing av vann og høy temperatur gjør at havspeilet her blir stående relativt høyt. Dette er «drivkraften» for Floridastrømmen, som forener seg med Antillerstrømmen og danner Golfstrømmen, den mest markante varme strømmen i Atlanterhavet.

Sør for Newfoundland finnes det ofte en skarp grense mot den isførende Labradorstrømmen. Her blir det en nivåforskjell på om lag én meter fra den kalde venstre til den varme høyre siden av Golfstrømmen. Det blir etter hvert en betydelig blanding av de to vannmassene, og vannet flyter videre mot øst drevet av vestavinden. Dette er Den nordatlantiske strømmen, som har karakter av en bred havdrift. Noe av vannet strømmer mot sør omkring azorhøytrykket, og over i den kjølige Kanaristrømmen, som for en stor del går over i Den nordlige ekvatorialstrøm. At vannet presses til høyre for vinden resulterer i at varmt overflatevann samles under det subtropiske høytrykket, der det er lite av både vind og strøm.

Den vestlige delen av dette havområdet kalles Sargassohavet. I seilskutetiden var dette området fryktet på grunn av langvarig vindstille. Mesteparten av Den nordatlantiske strømmen går mot vest og nord, mot Island, Norskehavet og Nordsjøen. Den norske atlanterhavsstrømmen fører tempererte vannmasser mot Svalbard og østover mot Novaja Zemlja. Ingen andre steder på Jorden finnes det åpent hav på så høye breddegrader. Vann fra Norskehavet synker delvis under det lite salte og isfylte overflatelaget, og kan spores langt inn i Polhavet.

Atlanterhavets mest markante kalde strøm er Østgrønlandsstrømmen, som årlig fører flere tusen kubikkilometer (km³) is og flere hundre tusen km³ kaldt vann langs Grønland og over i Labradorstrømmen. I grensesonen mot Golfstrømmen blir det sterk smelting. Stein og grus som synker til bunns har i årenes løp dannet de fiskerike Newfoundlandsbankene.

I den sørlige delen av Atlanterhavet finner man et lignende strømsystem, men best utviklet bare i den tropiske og subtropiske delen. En del av Den sørlige ekvatorialstrøm blir avbøyd mot sørvest som Brasilstrømmen. Denne møter Falklandsstrømmen, som er et motstykke til Labradorstrømmen. Vestavinden driver vannet mot øst, og noe av det bøyer av mot nord som Benguelastrømmen. Sirkulasjonsringen i det sørlige Atlanterhavet ligger nærmere ekvator enn i det nordlige Atlanterhavet, noe som henger sammen med at den såkalte varmeekvator over Atlanterhavet ligger betydelig forskjøvet mot den nordlige halvkule.

I overflaten har saltholdigheten sitt maksimum, over 37 promille, i passatstrøkene der fordampningen er stor og nedbøren liten. Lengst i sør og i nordvestlige arktiske strøk er den under 34 promille. Lokalt (nær land) kan den bli enda lavere. I dypet jevner forskjellene seg ut, og saltholdigheten er der for størstedelen et par tiendedeler under 35 promille.

Atlanterhavet er et beferdet hav. Vikingene tok seg frem i alle fall til Newfoundland via Island og Grønland rundt år 1000. Den første egentlige kryssingen fant sted 500 år senere da Kristoffer Columbus seilte over. Det første dampskipet (SS Savannah) gikk over Atlanterhavet i 1819. Det brukte 25 døgn. Det har vært regelmessig dampskipsfart fra 1838, og reisetiden mellom Liverpool og New York var da 15 døgn. Atlanterhavets blå bånd (The Blue Ribbon of the North Atlantic) har siden 1840 blitt tildelt det fartøyet som krysser Atlanterhavet raskest. Ved det første århundreskiftet var rekorden på cirka 5 ½ døgn. I 1952 seilte det amerikanske passasjerfartøyet United States over Atlanterhavet på cirka 3 ½ døgn, en rekord som holdt seg helt til 1990-årene.

Etter hvert som flytrafikken overtok etter andre verdenskrig, mistet skipspassasjertrafikken over Atlanterhavet sin betydning, og denne trafikken utgjøres nå bare av cruisetrafikk. Den rutegående passasjertrafikken mellom USA og Norge, i regi av Den norske Amerikalinje, ble avviklet i 1973.

Den første telegrafkabelen ble lagt i 1866 fra Valentia i Irland til Newfoundland. Fra 1901 var det også også trådløs telegrafering. Utviklingen innen satellittkommunikasjon har ført til at betydningen av disse forbindelsene er blitt svekket.

Den første atlanterhavsflygningen uten mellomlanding foregikk i juni 1919. Den ble utført av de britiske flygerne John Alcock og Arthur Brown.

Atlanterhavet har sitt navn fra gresk mytologi og er oppkalt etter titanen Atlas. Første gang havet ble nevnt var i Herodots Historie i år 450 fvt. Da ble havet kalt Atlantis Thalassa, senere adoptert i latin som Oceanus Atlanticus.

Tallene inkluderer alle bihav.

• verdenshav
• hav
• Atlanterhavsryggen