Nord-Amerika

• Amerikanske jomfruøyer
• Anguilla (britisk)
• Antigua og Barbuda
• Aruba (nederlandsk)
• Bahamas
• Barbados
• Belize
• Bermuda (britisk)
• Britiske jomfruøyer
• Canada
• Caymanøyene (britisk)
• Costa Rica
• Cuba
• Dominica
• Dominikanske republikk
• El Salvador
• Grenada
• Grønland (dansk)
• Guadeloupe (fransk)
• Guatemala
• Haiti
• Honduras
• Jamaica
• Martinique (fransk)
• Mexico
• Montserrat (britisk)
• Nederlandske Antiller (nederlandsk)
• Nicaragua
• Panama
• Puerto Rico
• Saint Kitts og Nevis
• Saint Lucia
• Saint-Pierre og Miquelon (fransk)
• Saint Vincent og Grenadinene
• Trinidad og Tobago
• Turks- og Caicosøyene (britisk)
• USA

De vestlige fjellområdene er langstrakte fjellkjeder gjennom vestlige deler av Canada, USA og Mexico med utløpere sør til Panama som omslutter mellomliggende platåer, høysletter og ørkenaktige senkninger. Platåland er Colombia- og Colorado-platået i USA og Det meksikanske sentralplatået. Eksempler på ørkenaktige senkninger, til dels med saltsjøer, er Great Basin og Death Valley i USA.

Fjellkjedefoldningene foregikk fra perm til tertiær, mens platåene for det meste har sedimenter fra disse tidsperiodene. Senkningene er fylt av nedbrutt materiale fra omkringliggende fjell. Fjellene består av grunnfjellsbergarter og bergarter fra paleozoikum.

Vulkansk aktivitet har etterlatt vitnesbyrd i lavaområder på platåer og vulkanske fjelltopper – for eksempel hadde Mount St. Helens i USA et voldsomt utbrudd i 1980. Forkastninger, blant annet San Andreas-forkastningen, danner grensen mellom to jordskorpeplater og er årsak til hyppige jordskjelv.

Kystslettene omfatter mesteparten av sørstatene i USA, østkysten av Mellom-Amerika og andre deler av Nicaragua og Panama. Disse er havavsetninger fra trias til tertiær. Det er laguner og sumpområder ved kysten.

Det indre lavlandet består av vidstrakte sletteområder som ligger øst for de vestlige fjellområdene og nord for kystslettene i USA. Slettene består hovedsakelig av sedimenter fra Rocky Mountains, de østlige delene av Appalachene og grunnfjellområdene i Canada. Området dreneres av store elvesystemer, som Mississippi i sør og Mackenzie i nord, mange steder med nedskårne elvedaler. Nord for elvene Missouri og Ohio er det mer kupert terreng av omfangsrike morenelag.

I nord og øst avgrenses det indre lavlandet av en vidstrakt bue av innsjøer – Great Bear Lake, Great Slave Lake, Lake Winnipeg og Great Lakes – dannet av iserosjon og depresjoner i grunnfjellet. Innsjøene danner alt overveiende sørgrensen for det kanadiske skjold og består av gammelt grunnfjell og et iserodert område med lave fjellplatåer og lavere partier med innsjøer og myrer. På noen av de kanadiske polarøyene og Grønland er det store isbreer.

Appalachene utgjør et fjell- og åsområde i det østlige USA som ble dannet ved folding under de kaledonske og hercynske fjellkjedefoldningene den gangen Nord-Amerika og Europa var samlet i ett kontinent. I New England-statene er landskapet erodert ned slik at Appalachene er adskilt fra kysten ved en fruktbar slette. Mest erodert er Mohawk–Hudson-dalen gjennom Appalachene.

Øybuene omfatter De store antiller og De små antiller, som er store buer av øyer nord for Det karibiske hav. Mange av fjelltoppene, spesielt i De små antiller, er vulkaner. Cubas kalkplatå er karstlandskaper. Mange små øyer består hovedsakelig av korallrev. Nær øybuene er det flere steder store havdyp. Det dypeste er Puerto Rico-gropen, 9220 meter under havflaten.

• Størrelse: 24,2 millioner kvadratkilometer
• Utstrekning: Cirka 10 000 kilometer fra nordvest til sørøst
• Høyeste fjell: Mount McKinley (Denali), 6194 meter over havet
• Lengste elv: Mississippi–Missouri, 5971 kilometer
• Største innsjø: Lake Superior, 82 000 kvadratkilometer

Det er to språklige hovedgrupper i Nord-Amerika: europeiske språk og urfolksspråk.

De europeiske språkene kom med innvandrere med engelsk i USA og Canada, fransk i Canada og spansk i Mexico og Mellom-Amerika. Amerikansk-engelsk har en del ortografiske og uttaleavvik fra britisk-engelsk. Engelskbaserte kreolspråk tales på en rekke øyer i Det karibiske hav. Fransk tales i Canada hovedsakelig i provinsene Quebec og New Brunswick, og i kreolsk form i Haiti og på øyer i Karibia. Spansk tales i Mexico og de øvrige mellomamerikanske landene, på Cuba, i Den dominikanske republikk og på Puerto Rico, dessuten i flere deler av det sørlige USA. Det er en rekke minoritetsspråk i USA og Canada, som tysk, italiensk, ukrainsk, kinesisk og jiddisch.

I hele Nord-Amerika tales urfolksspråk av flere grupper. Det tales aleutisk i deler av Alaska og inuitiske språk i Alaska, Canada og på Grønland. I Canada og USA tales det cirka 200 amerikanske urfolksspråk, mange av disse bare av noen få eldre mennesker. Det mest talte uforlksspråket i USA er navaho. I Mexico og Mellom-Amerika tales ufolksspråk av større befolkningsgrupper, og de brukes også i en viss utstrekning til skriftspråk.

Av de store verdensreligionene dominerer kristendommen. Protestantiske kirkesamfunn er ledende i de engelskspråklige områdene mens den romersk-katolske kirke er nærmest enerådende i de fransk- og spansktalende områdene. Mange vekkelsessamfunn, med metodister, baptister, kvekere og pinsevenner som de største, står sterkt i Nord-Amerika. Voodoo er en tradisjonell, folkelig religionsform i Haiti.

• Les mer om Befolkning i Nord-Amerika, Religion i Nord-Amerika og Språk i Nord-Amerika.

Det er ikke helt på det rene nøyaktig når de første menneskene innvandret til Nord-Amerika, men nyere arkeologiske, geologiske og genetiske studier tyder på at de første kom over landbroen Beringia, som i dag ligger under vann i Beringstredet, for mellom 18 000 og 15 000 år siden. Jegere og samlere vandret deretter øst- og sørover gjennom Canada og USA. En annen innvandringsvei foregikk langs Nord-Amerikas vestkyst og begynte trolig for 16 000 år siden. Kysten var isfri og rik på hval, sel og fisk. Kanskje så tidlig som omkring 12 000 fvt. var hele kontinentet befolket av såkalte paleoamerikanere.

Den såkalte Clovis-kulturen dominerte i store deler av Nord-Amerika omkring 10 000–8000 fvt. Det er funnet karakteristiske pilspisser som viser at disse menneskene var storviltjegere. I årtusener som fulgte utviklet urfolkene en rekke kulturformer.

De tidligste jordbrukskulturene oppsto trolig i det sørlige Mexico for cirka 7000 år siden. Disse bredte seg til det sørvestlige USA og etter hvert til østkysten av USA.

Flere inuitkulturer avløste hverandre i det nordlige Canada og på Grønland. Eirik Raude oppdaget Grønland i 985, og i de nærmeste århundrene bosatte norske og islandske innvandrere seg i to bygder på vestkysten. Tidlig på 1000-tallet foregikk norrøne ferder til Nord-Amerika, blant annet området som Eirik Raudes saga og Grønlendingasaga omtaler som Vinland. Det er funnet spor etter bosetninger på Newfoundland, men disse fikk ikke varig karakter. Omkring 1100 innvandret inuiter til Grønland fra Nord-Canada. Det norrøne samfunnet på Grønland var på høyden på 1200-tallet, men ble av ukjente årsaker oppløst på 1400-tallet.

Fra cirka 1200 fvt. begynte det å utvikle seg organiserte sivilisasjoner og statsdannelser i Mellom-Amerika. Olmekerne grunnla små byer ved kysten i de nåværende meksikanske regionene Tabasco og Veracruz rundt år 1000 fvt. Olmekerne laget ansiktsskulpturer og utviklet en kalender. Samfunnet deres kollapset omkring 600 fvt.

På Yucatán-halvøya øst og sør for olmekernes område utviklet mayakulturen seg omkring år 600 fvt. På høydepunktet av mayaenes sivilisasjon cirka 600–800 evt. besto den av omkring 60 små bystater. Mayaene hadde en jordbrukskultur med dyrking av blant annet mais, bønner, gresskar og tomater, og de utviklet et skriftsystem. Av dårlig kjente årsaker gikk mayaenes samfunnsstruktur i oppløsning omkring 900 evt.

En annen meksikansk sivilisasjon bygde byen Teotihuacan øst for det nåværende Mexico City, og dominerte etter hvert det sentrale og sørlige Mexico fra cirka 200 fvt. til 800 evt. Denne kulturen, som av og til kalles Teotihuacan-kulturen, hadde en kalender og et panteon av guder.

Etter Teotihuacans og mayaenes fall dominerte toltekerne fra cirka 900 til 1100. De fikk en varig innflytelse med utvikling av kobbergjenstander. Folk fra nord innvandret tidlig på 1100-tallet. Toltekernes kultur ble absorbert av mexica-stammen med sentrum på en øy i Texcocosjøen. Disse ble senere kalt aztekere og utgjorde 2–3 millioner mennesker i byen Tenochtitlan og omland. Levninger av Tenochtitlan ligger under Mexico City. Aztekerne levde av jordbruk og ble et erobrerrike på 1400-tallet. Riket deres ble erobret av den spanske conquistadoren Hernán Cortés i 1521.

I det østlige Nord-Amerika utviklet jordbrukskulturer seg omkring elvene Ohio og Mississippi. På Colorado-platået i det sørvestlige USA bygde puebloindianere landsbyer av stein og soltørket leire, til dels under klipper langt fra jordbruksland i dalbunner.

Såkalt prekolumbisk tid opphørte med Kristoffer Columbus’ nyoppdagelse og første reise til Nord-Amerika i 1492.

Italieneren Giovanni Caboto (John Cabot) undersøkte østkysten av det senere Canada i 1492. En annen italiensk sjøfarer, Giovanni da Verrazano, undersøkte Nord-Amerikas østkyst fra Florida og trolig nord til Newfoundland i 1524, mens Jacques Cartier seilte opp St. Lawrence-elva i 1534.

Utover på 1500-tallet ble Nord-Amerika kolonisert og erobret av europeere. Florida ble tatt i besittelse av spaniere i 1516, og i tiårene som fulgte oppdaget de Nedre California og trengte fra nordkysten av Mexicogolfen opp til Missouri og Ohio. Etter 1500 pågikk en innvandring til Mexico, Mellom-Amerika og Karibia. Visekongedømmet Ny-Spania (Mexico) var det spanske visekonge-styrte territoriet i Nord-Amerika fra 1535 til 1821.

De første vellykkede engelske koloniene i Nord-Amerika var Jamestown i Virginia fra 1607, Bermuda fra 1609 og Plymouth i Massachusetts fra 1620. De tidligste franske koloniene var Port Royal på Nova Scotia fra 1604 og byen Quebec fra 1608. Pelshandel ble en hovednæring på kontinentet. Noen få tiår på 1600-tallet var det en nederlandsk koloni omkring munningen av Hudson-elva (Ny Amsterdam, senere New York) og en svensk koloni omkring nåværende Philadelphia.

I Karibia oppsto plantasjedrift som ga opphav til transport av og handel med slaver fra Vest-Afrika til Karibia og etter hvert også det sørlige USA.

I 1663 tok den franske krone kontroll over pelshandelselskapene, og England tok også sterkere kontroll over sine kolonier. I tiden 1689–1763 ble det utkjempet en rekke kolonikriger mellom de to landene, og ved freden i Paris i 1763 avsto Frankrike Canada og Louisiana-territoriet øst for Mississippi til Storbritannia. Frankrike opphørte med det som kolonimakt i Nord-Amerika, og i dag er den lille øygruppen St. Pierre et Miquelon utenfor Newfoundlands sørkyst Frankrikes eneste gjenværende besittelse i Nord-Amerika nord for Karibia.

Slutten på den franske tilstedeværelsen ble en katastrofe for urfolksgruppene i det østlige Nord-Amerika, som med dette mistet sin viktigste allierte mot anglo-amerikansk ekspansjon. I 1776 dannet de 13 britiske koloniene Amerikas forente stater (USA) og rev seg løs fra Storbritannia (se uavhengighetserklæringen og uavhengighetskrigen). Urfolkene hadde uheldigvis for dem støttet britene mot de seirende amerikanerne. Ved fredsslutningen i 1783 fikk Frankrike tilbake noen øyer i Karibia. Her ble Haiti Nord-Amerikas andre uavhengige stat i 1804.

Spanias grep om Mexico var i ferd med å bli svekket. Uavhengighet for Mexico ble erklært av Miguel Hidalgo i 1810, noe som utløste den meksikanske frihetskrig. Mexicos uavhengighet ble anerkjent av Spania i 1821. Også andre deler av Mellom-Amerika frigjorde seg fra spansk herredømme tidlig på 1800-tallet.

Etter uavhengigheten i 1776 ekspanderte USA mot vest. Landet kjøpte det veldige Louisiana-territoriet vest for Mississippi av Frankrike i 1803. Etter krigen mellom USA og Storbritannia i 1812–1816 økte britisk og irsk bosetning i Canada sterkt. Texas var en uavhengig republikk fra 1835 til 1845, men ble da innlemmet i USA. Dette utløste den meksikansk-amerikanske krigen fra 1846 til 1848 som Mexico tapte, og landet måtte avstå store områder vest for Texas helt til Stillehavet.

Etter å ha gått ut av unionen i 1861 dannet flere sørstater Amerikas konfødererte stater. Dette utløste den amerikanske borgerkrigen i 1861–1865, et blodig oppgjør som endte med unionens (nordstatenes) seier og opphevelse av slaveriet i USA.

De britiske koloniene i Canada forente seg til en selvstyrt dominion i 1867, og to år senere kjøpte Canada det store Northwest Territories av Hudson’s Bay Company. British Columbia gikk inn i Canada i 1871 og Prince Edward Island i 1873. Newfoundland ble dominion i 1907 og tatt opp i Canada i 1949. USA kjøpte Alaska av Russland i 1867, og med det ble de nåværende grensene på Nord-Amerikas fastland fastlagt.

På 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-årene slo mange europeere seg ned i USA og Canada, deriblant mange nordmenn. I løpet av 1800-tallet utviklet USA seg til en dominerende økonomisk, politisk og militær makt.

Som en del av det britiske imperiet ble Canada med i første verdenskrig fra 1914–1918 og fikk mange falne på de europeiske slagmarkene. USA kom med i krigen i 1917, mens Mexico, som ikke deltok, var preget av revolusjon.

1920-årene ble preget av stor økonomisk velstand i USA, og i mindre grad i Canada. Men sammenbruddet i den amerikanske økonomien i 1929 og etterfølgende depresjonsår gikk hardt ut over de to landene.

Både Canada og USA deltok i andre verdenskrig fra 1939 til 1945. Ødeleggelsene i Europa og hjelp til gjenoppbygging i denne verdensdelen ga USA en større rolle internasjonalt både politisk og økonomisk, og landet ble en såkalt supermakt.

I 1959 ble de amerikanske territoriene Hawaii og Alaska delstater. I 1960-årenes USA oppnådde fargede personer fulle borgerrettigheter (se borgerrettsbevegelsen) og den fransktalende provinsen Quebec i Canada ble sterkt preget av nasjonalisme. På Cuba (1959) og i Nicaragua (1979) kom venstreorienterte regimer til makten.

I Karibia ble flere områder selvstendige i 1960-årene og senere, blant annet Jamaica, Bahamas, Barbados, Saint Kitts og Nevis, Saint Vincent og Grenadinene, Antigua og Barbuda, Dominica, Saint Lucia og Grenada. I 1979 fikk Grønland hjemmestyre (indre selvstyre) og Britisk Honduras ble uavhengig som Belize i 1981.

En frihandelsavtale mellom USA, Mexico og Canada ble undertegnet i 1994. 1990-årenes optimisme særlig i USA ble rystet av de islamske terrorangrepene rettet mot New York og Washington D.C. i 2001, og krigføring i Afghanistan (USA, Canada) og Irak (USA) ble også påkjenninger. I 2006 utviklet narkotikakrigen i Mexico seg til en dødelig konflikt.

Vinteren 2007 utløste en finanskrise i USA en verdensomspennende resesjon. Året etter ble Barack Obama innsatt som USAs første afroamerikanske president.

• Les mer om Nord-Amerikas historie.