Utviklingsbistand er internasjonal bistand, altså ressursoverføring mellom stater, som har til formål å bidra til bedre sosiale og økonomiske forhold og på sikt avskaffe fattigdom i utviklingsland.
bistand, utviklingshjelp, u-hjelp, fattigdomsbekjempelse
Utviklingsbistand var tidligere mest kjent som utviklingshjelp (u-hjelp) og omtales i dag oftest bare som bistand, selv om bistand også kan ha andre formål.
Bistand er det dominerende virkemiddelet i utviklingssamarbeidet mellom stater. Bistand gis i form av penger, ekspertise eller materiell, og brukes til en mengde ulike aktiviteter. Noen eksempler er:
Selv om størstedelen av bistanden går til å finansiere virksomhet i utviklingsland, brukes bistand også til å støtte internasjonale organisasjoners egne budsjetter og deres internasjonale virksomhet. En del går også til informasjonsarbeid, holdnings- og påvirkningsarbeid i hjemlandet.
Humanitær bistand (nødhjelp) er offisielt en del av utviklingsbistanden, men skiller seg fra denne på flere måter som gjør at det ofte regnes som et eget arbeidsfelt.
Størstedelen av bistanden er offentlig finansiert, men mange private organisasjoner driver også bistandsarbeid, oftest med en kombinasjon av offentlige og privatinnsamlede midler.
Alle stater i OECD og mange relativt rikere utviklingsland driver utviklingsbistand. FNs generalforsamling vedtok i 1970 at alle rike land bør gi 0,7 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) som bistand, etter at et tidligere foreslått mål om én prosent ikke fikk støtte. I 1993 ble målsettingen endret til 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI). De fleste land er ikke i nærheten av FNs mål, mens noen få land, inkludert Norge, ligger over dette. I Norge er det bred politisk enighet om at én prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI) skal gå til bistand, og norsk utviklingssamarbeid har vært en viktig del av norsk utenrikspolitikk i flere tiår.
De fleste giverland driver ikke egen virksomhet i utviklingsland, men kanaliserer bistand via andre organisasjoner, ofte kalt partnere. Det kan være mottakerlandets myndigheter, men store deler av bistanden går via mellomledd som FN-organisasjoner eller Verdensbanken, eller ideelle organisasjoner.
Bistand som formidles direkte til mottakerlandet kalles bilateral bistand eller stat-til-stat-bistand. Bistand som kanaliseres via mellomstatlige organisasjoner kalles multilateral bistand. En del av denne er øremerket bestemte land og kalles da multi-bi bistand. Bistand via ideelle organisasjoner omtales ofte som sivilsamfunnsbistand.
Humanitær bistand (nødhjelp) formidles på lignende måter, men organiseres på litt andre måter.
Alle mellomledd innebærer også kostnader knyttet til administrasjon, kvalitetssikring og lignende. Det stilles ofte spørsmål ved om disse kan være for høye. Samtidig er bistanden gjenstand for stadig strengere krav om kvalitet og effektivitet, korrupsjonssikring og rapportering, noe som innebærer kostnader i disse mellomleddene. Hva som er fornuftig nivå, er avhengig av mange ulike forhold, og det er lite hensiktsmessig å slå fast en viss prosentandel som skal gjelde for all bistand.
De enkelte bistandstiltak organiseres på ulike måter:
Bistanden organiseres også på mange andre måter, for eksempel via investeringsfond, som det norske Norfund, gjennom utplassering eller utveksling av fagfolk (blant annet via Norec) som forskningstilskudd, og gjennom spesialiserte organisasjoner, fond og andre ordninger.
Utviklingskomiteen i OECD (DAC) har definert hva som kreves for å kalle noe for offentlig utviklingsbistand («Official Development Assistance», ODA): Det må ha som hovedmål å fremme økonomisk utvikling og velferd i utviklingsland, og ha preg av å være en gave. Det innebærer at en del bistand, for eksempel militær bistand og noen former for kulturbistand, ikke inngår. Lån eller kommersielle investeringer regnes bare som bistand dersom de er klart subsidiert av giverlandet.
Deler av kostnadene til mottak og integrering av flyktninger i eget land kan også rapporteres som bistand.
Disse avgrensningene har viktig praktisk betydning fordi det er en politisk målsetning i mange land å opprettholde bistanden på en viss prosentandel av landets bruttonasjonalinntekt. Om en utgift passer inn i OECDs definisjon for hva som kan rapporteres som bistand, har derfor betydning for hvor mye penger som blir gjort tilgjengelig til annen bistand.
Det samlede omfanget av utviklingsbistanden har økt over tid. I tiden fra 1960 til 1980 lå den samlede vestlige bistand på mellom 40 og 60 milliarder dollar, fra 1980 til 2000 var den på mellom 60 og 85 milliarder. Etter noe reduksjon på slutten av 1990-tallet, steg bistanden ganske kraftig og har ligget på mer enn 100 milliarder dollar årlig fra 2005 (tallene er inflasjonsjustert). I 2020 var bistanden rapportert til OECD på 161 milliarder dollar. Det utgjør omtrent 0,32 prosent av giverlandenes bruttonasjonalinntekt.
Siden befolkningen har økt i samme periode, betyr økningen at bistanden per innbygger i mottakerlandene har vært ganske konstant. For alle utviklingsland samlet utgjorde den rapporterte bistanden litt over ti dollar per innbygger per år i gjennomsnitt fra 1970 til 2010. For de minst utviklede landene var tallet rundt 40 dollar per person per år.
Relativt store deler av bistanden har imidlertid aldri nådd utviklingslandene. I tillegg til at en del brukes av giverlandet til forvaltning (administrasjon) av bistanden, går relativt store beløp med til å finansiere FN-organisasjoners internasjonale virksomhet. I perioder har store deler av den rapporterte bistanden vært nedskriving av lån (ofte knyttet til tidligere bistand) og innebærer derfor ikke direkte ressursoverføring.
Bistand fra vestlige land har alltid utgjort størstedelen av den samlede bistanden, men rikere utviklingsland som Kina utgjør en stadig viktigere andel.
Spørsmålet om bistanden virker, kan vanskelig besvares enkelt. Det skyldes delvis at utvikling innebærer så komplekse samfunnsprosesser at det i mange tilfeller er vanskelig og kanskje umulig å gi et endelig svar, eller det ville vært uforholdsmessig dyrt.
Men det skyldes også at selve spørsmålet forstås på ulike måter. Ved nærmere spesifisering av hva man mener med om bistanden virker, er det mulig å gi noen svar som de fleste kan enes om.
Om man forventer at bistanden skal føre til at fattige land omdannes til velstående, velutviklede samfunn som klarer seg uten bistand, er det åpenbart at bistanden ikke har virket. Selv om dette har skjedd eller er i ferd med å skje i en del land som tidligere mottok mye bistand, har bistanden sannsynligvis bare spilt en beskjeden rolle.
Spørsmålet om hvorvidt de enkelte bistandstiltak har virket ved å skape reelle forbedringer for mottakerne, kan oftest besvares med ja. Tilgjengelige studier viser at størsteparten av alle bistandsprosjekter når sine mål på kort og mellomlang sikt. Suksessraten har steget over tid, noe som betyr at bistand virker bedre i nyere tid enn tidligere.
De langsiktige effektene av enkelttiltak er mer usikre, og disse blir sjelden studert, men det er mange eksempler på at de langsiktige effektene virker svakere enn hva giverne hadde forventet.
De fleste studier av de samlede (aggregerte) effektene av all bistand er avgrenset til effektene på økonomisk vekst. Det er fordi utviklingslands økonomi ofte er det eneste område der vi har data for lange nok tidsperioder til å vurdere endringer på lang sikt, men studiene må sees i lys av at svært mange av giverne helt siden 1970-årene har slått fast at vekst ikke er hovedmålet for bistand.
Resultatene spriker, men de viser at bistand kan ha både positiv og negativ effekt på vekst, avhengig både av forhold i mottakerlandene, og omfanget av og innretning på bistanden. Nyere studier tyder på vesentlig mer positiv effekt av bistand på vekst de senere årene enn i bistandens første tiår.
Nesten alle studier av om hvorvidt den samlede bistanden virker på de mål som størstedelen av bistanden faktisk har tatt sikte på, konkluderer positivt. Dette gjelder for eksempel bistandens effekt på helse og utdanning, og utvalgte fattigdomsindikatorer. Studier av bistandens effekt på hovedmålet om fattigdomsreduksjon begrenses av at det før årtusenskiftet ikke fantes gode data for fattigdomsutvikling i de fleste land.
Samtidig har forskning vist at bistand også har negative effekter. Under gitte forutsetninger kan bistand redusere økonomisk vekst, svekke offentlig sektor, og kan påvirke politiske prosesser på måter som gir grunnlag for å si at bistand både kan styrke diktaturer og svekke demokratier. Slike effekter gjelder ikke for all bistand, men avhenger av bistandens innretning og forhold i mottakerlandet.
Slike negative effekter skjer oftest samtidig som bistanden også gjør mye nytte, og betyr ikke nødvendigvis at bistandens samlede effekt er negativ. En vurdering av bistandens «nettoeffekt» må ta hensyn både til bistandens nytte og dens skadevirkninger, og har ikke informasjon nok til å trekke konklusjoner om det.
Kommentarer (1)
skrev Kay Jacobsen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.