utviklingssamarbeid

Utviklingssamarbeid omfatter også annet internasjonalt engasjement som ikke er bistand i tradisjonell forstand. Eksempler på dette er internasjonale forhandlinger om utviklingspolitiske spørsmål, deriblant arbeid for å støtte eller påvirke FN og andre internasjonale organisasjoner, diplomatisk innsats for fred og forsoning, samarbeid med utviklingsland om spørsmål som næringsutvikling, helse eller miljø, og mye annet. Dette arbeidet utføres gjerne av diplomatiet og er tett integrert med øvrig utenrikspolitikk, eller kan bestå av økonomisk støtte til internasjonale organisasjoner eller ideelle organisasjoner som arbeider for prioriterte utviklingspolitiske formål.

Utviklingssamarbeidet tar sikte på mange ulike formål som helse, utdanning, miljø, likestilling, demokrati, ansvarlig offentlig forvaltning (styresett), fred og sikkerhet, næringsutvikling, infrastruktur og mye mer. Det dekker også formål som ikke direkte handler om utvikling i konkrete utviklingsland, men regnes som globale fellesgoder, som i klimaspørsmål.

Dette mangfoldet reflekterer at «utvikling» er et åpent begrep, og det er ikke full enighet om hva utvikling og god utviklingspolitikk betyr i praksis. Dette har også endret seg mye over tid: Tidlig utviklingssamarbeid la mest vekt på industribygging og modernisering, men i andre perioder har man vektlagt et bredere spekter av politiske og institusjonelle endringer, samt tjenester som er mer direkte målrettet mot fattige befolkningsgrupper.

Utviklingssamarbeid inngår i utviklingspolitikken, og ordene «utviklingssamarbeid», «utviklingspolitikk», «bistand» og «utviklingshjelp» brukes ofte om hverandre. Begrepene er ikke klart definert og brukes på litt ulike måter. Ordbruken har også endret seg mye over tid, selv om virksomheten i praksis har vært ganske lik. Tidligere var ordet «utviklingshjelp» (u-hjelp) mest brukt, men «utviklingssamarbeid» foretrekkes nå fordi det reflekterer at idealet er gjensidig samarbeid framfor enveis hjelpearbeid.

På engelsk har det skjedd en tilsvarende utvikling fra «aid», «assistance», «cooperation» til «partnership» som foretrukne uttrykk, men alle er fortsatt i bruk.

Det overordnede formålet med utviklingssamarbeid er å fremme sosial og økonomisk utvikling. Hva dette betyr i praksis, varierer mellom ulike aktører og har endret seg over tid. I nyere tid vektlegger de fleste redusert fattigdom som det endelige mål for utvikling, men også fattigdom kan forstås på ulike måter. Bærekraftsmålene representerer et bredere sett med målsetninger, som i dag utgjør grunnlaget for mange parter i utviklingssamarbeidet.

I tillegg til utvikling i enkeltland tar utviklingssamarbeid sikte på å styrke globale fellesgoder til nytte for alle land. Det kan innebære å utvikle internasjonale normer og regelverk, arbeid for et sterkere og mer effektivt FN, klima og globale miljøspørsmål.

Særlig i kjølvannet av flyktningkrisen i Middelhavet har vestlige givere også brukt utviklingssamarbeid som et virkemiddel til å dempe migrasjon. Tanken er både at stabilitet, fred og utvikling i utvalgte land vil føre til at færre mennesker i disse landene skal emigrere, eller at stater kan overtales til å ta imot returnerte flyktninger som en del av en avtale om utviklingssamarbeid.

I tillegg til ulike syn på hva som er målet, er det ulike syn på strategier for hvordan målene kan oppnås i utviklingssamarbeidet. Noen utviklingsstrategier vektlegger økonomisk vekst og industrialisering, andre legger mer vekt på velferdstjenester for de fattige, mens andre igjen fremhever endringer av mer politisk natur, som omfordeling, demokrati eller bedre styresett. Ulike aktører har også ulike syn på for eksempel om offentlig eller privat sektor bør styrkes, hvorvidt innsats bør være målrettet de fattigste eller være til nytte for hele befolkningen, og mange andre spørsmål.

Utviklingssamarbeidet preges også av nasjonale egeninteresser for giverlandet. Det kan være å styrke nasjonale økonomiske eller utenrikspolitiske interesser, styrke de diplomatiske relasjonene til mange stater, og annet. Historisk har det variert i hvilken grad slike interesser har blitt eksplisitt uttalt, og i hvilken grad det er regnet som legitimt å bruke bistand til å fremme egne interesser.

Kritikere har hevdet at bistand er en videreføring av en imperialistisk tradisjon fra kolonitiden, eller at den bidrar til å sementere handels- og maktstrukturer fra kolonitiden framfor å fremme økonomisk uavhengighet. Det blir ofte påpekt at vestlige givere bruker bistand til å gi egne bedrifter tilgang til utviklingsland, kanskje på bekostning av nasjonalt næringsliv. Siden rundt årtusenskiftet har mange giverland (inkludert Norge) fjernet de direkte koblingene mellom bistand og støtte til eget næringsliv (avbinding av bistand), men fortsatt finnes en del indirekte koblinger.

Fram til andre verdenskrig skjedde internasjonalt hjelpearbeid stort sett i privat regi, først gjennom misjon og senere en del fagforeningsinitiativ, i tillegg til enkelte offentlige hjelpeprosjekter og bistand fra stat til stat.

Fra slutten av 1940-årene skjedde flere initiativ som la grunnlaget for at bistand (den gang kalt u-hjelp) ble en vel etablert og viktig del av mange lands utenrikspolitikk. USA tok til orde for et omfattende hjelpeprogram, inspirert av suksessen med Marshall-hjelpen til Europa, og la press på europeiske land for å bidra etter hvert som disse kom på fote etter krigen. Det nyopprettede FN hadde også utvikling som en av sine prioriteringer. Mot slutten av 1950-årene hadde de fleste vestlige land igangsatt egne bistandsprosjekter.

Motivasjonen var både å hjelpe fattige stater til å oppnå velstandsøkning, å styrke egen økonomi ved å skape markeder og muligheter for vestlig industri, og å stanse kommunismens framvekst. For de enkelte giverland var det også viktig å etablere gode relasjoner med land som var i ferd med å bli selvstendige etter kolonitiden. Også land i østblokken ble givere, og under den kalde krigen var bistand et viktig virkemiddel i begge parters utenrikspolitiske engasjement for å bygge allianser og fremme oppslutning om egen ideologi.

Vestlige giverland har dominert utviklingssamarbeidet helt siden oppstarten, selv om både østblokklandene, noen større utviklingsland, og rike stater i Midtøsten også har gitt bistand i lange perioder. På tross av uttrykk som «samarbeid» og «partnerskap» er det ingen tvil om at vestlige aktører som oftest har hatt det siste ordet.

Vestlige stater har også hatt dominerende roller i de viktigste internasjonale organisasjonene involvert i bistand. OECD har sentrale funksjoner knyttet til normer, retningslinjer og standarder, samt statistikkproduksjon. FN har viktige roller, både gjennom vedtak i generalforsamlingen, FNs utviklingsprogram UNDP og et stort antall spesialiserte organisasjoner. Verdensbanken er viktig både som utlåner, kunnskapskilde og normgiver.

Etter tusenårsskiftet har noen utviklingsland som har hatt god vekst, blitt stadig viktige aktører innen utviklingssamarbeid. Kina er klart størst, men flere titalls andre land er også blitt givere. En del vestlige aktører har vært skeptiske til prioriteringene og strategiene hos de nye giverne, som ofte legger mer eksplisitt vekt på egne økonomiske interesser og mindre vekt på menneskerettigheter og miljø. De nye giverne er imidlertid ofte populære i mottakerlandet, blant annet fordi de i mindre grad oppfattes som å ville blande seg inn i landets indre anliggender.

Det kan derfor se ut som om det vestlige hegemoniet i utviklingssamarbeidet siden den kalde krigens slutt, er i ferd med å svekkes.

• utvikling
• utviklingsbistand
• internasjonal bistand
• humanitær bistand
• Utenriksdepartementet
• FN – Forente Nasjoner
• FNs bærekraftsmål

• Norad

• Haugen, Hans Morten (2016). Kampen om utviklingen. Teorier, strategier og globale utfordringer. Cappelen Damm.