humanitær bistand

Den humanitære innsatsen tar i prinsippet ikke hensyn til hvorvidt kriser skyldes naturforhold eller er menneskeskapte, og tar ikke stilling mellom parter i en konflikt, men har bare enkeltmenneskers velvære og verdighet som mål. Alle seriøse aktører i feltet har sluttet seg til de humanitære prinsippene, som bygger på humanitet, nøytralitet, upartiskhet og uavhengighet.

Den gjør heller ingen prinsipiell forskjell mellom innsats i eget land og i andre land, og mange humanitære organisasjoner jobber både hjemme og utenlands. De store humanitære operasjonene har vanligvis internasjonale dimensjoner og er dermed en del av den internasjonale utviklingsbistanden.

Humanitær bistand har lang historie, knyttet til både naturkatastrofer, hungersnød, og krigs- og konfliktsituasjoner. Allerede på 1900-tallet ble det utviklet retningslinjer for humanitær virksomhet. Det internasjonale humanitære systemet fikk sin nåværende form i tiden etter andre verdenskrig, men de grunnleggende prinsippene og retningslinjer er stadig under utvikling.

Det internasjonale Røde Kors har en spesiell status i dette arbeidet. Organisasjonen er tildelt visse oppgaver nedfelt i internasjonale avtaler den sentrale organisasjon, og har en helt sentral normgivende funksjon. De humanitære prinsippene er utledet av organisasjonens retningslinjer, og selve retningslinjene har også fått tilslutning fra svært mange andre humanitære organisasjoner.

FN har også hatt en viktig rolle, særlig siden 1990-årene, og er i dag den helt sentrale organisasjon når det gjelder å koordinere internasjonal humanitær innsats. Det skjer gjennom Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA), som har viktige funksjoner både når det gjelder praktisk koordinering, og utforming av prinsipper og retningslinjer.

I Norge koordineres den internasjonale humanitære bistanden av Utenriksdepartementet. Flere norske ideelle organisasjoner har også sentrale roller i internasjonalt humanitært arbeid.

Humanitær bistand skiller seg fra utviklingsbistand blant annet på disse måtene:

• Ulike mål: målet for humanitær bistand er knyttet til å redde liv og lindre nød for enkeltmennesker, mens utviklingsbistand er tenkt å bidra til samfunnsutvikling.
• Ulike prinsipper: Utviklingsbistand preges av mange ulike politiske mål og skiftende strategier, som reflekterer skiftende politiske og strategiske interesser hos både giver og mottaker. Det kan ofte innebære at man tar velger side i politiske interessekonflikter. Det er i mange tilfeller uforenlig med de humanitære prinsippene som styrer humanitære arbeid.
• Ulik virksomhet: Humanitær innsats er ofte umiddelbar, men kan også trekke ut over flere år. Selv når den trekker ut over lang tid, skiller den seg ofte fra utviklingsarbeid fordi den skjer under ustabile forhold som gjør det vanskelig å planlegge langsiktig, ofte med store sikkerhetsutfordringer.

Av slike grunner er det vanlig å regne humanitær bistand som et eget arbeidsfelt som krever ulike politiske og strategiske vurderinger, ulike kompetanser, og ulike organisasjoner i hovedrollen, sammenlignet med annen bistand. Likevel er det praksis glidende overganger mellom de to formene for bistand, og ofte lange overgangsperioder hvor kortsiktig nødhjelp overlapper med mer langsiktige tiltak. Det er også mange eksempler på at humanitær bistand har blitt beskyldt for å undergrave langsiktig utvikling, samtidig som utviklingsbistand blir kritisert for å ikke prioritere arbeid for å avverge framtidige nødsituasjoner. Derfor er det bred enighet om at de to bør sees i sammenheng for å styrke hverandre: Langsiktig utviklingssamarbeid kan redusere risikoen for kriser som krever humanitær bistand, og humanitær innsats kan legge til rette for langsiktig utvikling.

• Det internasjonale Røde Kors
• FN – Forente nasjoner
• utviklingspolitikk

• Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (UN OCHA)