Utenriksdepartementet

UD består av 13 avdelinger, deriblant Utenriksministerens sekretariat, Utviklingsministerens sekretariat, avdeling for Europa og internasjonal handel, avdeling for sikkerhetspolitikk og nordområdene og regionavdelingen. Departementets administrative sjef kalles utenriksråd.

I tillegg til departementsavdelingene i Oslo har UD også ansvaret for alle utenriksstasjonene rundt om i verden med ambassadører og konsuler. Disse er Norges offisielle representanter i de ulike landene. I 2024 var det 96 utenriksstasjoner, med 600 norske ansatte og 1100 lokalt ansatte. UD er det største av departementene målt i antall ansatte.

Sekretariatene til de to statsrådene er et av særpregene ved dette departementet, som ikke de andre departementene i regjeringsapparatet har. Dette er en ledergruppe som utfører støttefunksjoner for politisk ledelse, deriblant taler, møter, reiser og forholdet til Stortinget.

Under Utenriksdepartementet sorterer NORAD og NOREC (Norsk senter for utviklingssamarbeid). I tillegg forvaltes Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (NORFUND) av Utenriksdepartementet.

I 2024 ble det opprettet et nytt direktorat under UD, Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner som skal komme i funksjon fra 2025. Det nye direktoratet skal ha ansvaret for kontroll med eksport av militært materiell, eller materiell som kan brukes til militære formål.

Utenriksministeren har ansvaret for tilretteleggelse, samordning og iverksettelse av norsk utenrikspolitikk. Utviklingsministeren (1997–2000 kalt minister for utvikling og menneskerettigheter, 1990–1997 kalt bistandsminister) har ansvaret for det utviklingspolitiske arbeidet og bistanden til utviklingsland utenfor OSSE-området. I perioden 1988–1996 var det også en handelsminister i UD.

UD ble opprettet 7. juni 1905, samme dag som unionen med Sverige ble oppløst. Det første landet Norge hadde diplomatiske forbindelser med var USA. I 1922 slo man sammen de diplomatiske og konsulære delene av utenrikstjenesten, noe man allerede hadde begynt med i andre europeiske land på denne tiden. Samme år ble det også etablert en egen rekrutteringsordning for utenrikstjenesten, basert på et årlig opptak av aspiranter. Denne aspirantordningen finner sted også i dag. Da Norge ble okkupert under andre verdenskrig, flyttet Utenriksdepartementet sine kontorer til London og returnerte først til norsk jord 1. juli 1945 etter nesten fem år i eksil.

I perioden 1988–1990 gjennomgikk UD betydelige endringer. I 1988 ble Departementet for handel og skipsfart slått sammen med UD, og i 1990 ble Departementet for utviklingshjelp det samme. Argumentet for sammenslåingene var å bedre samordningen av utenrikspolitikken med handels- og skipsfartspolitikken og med bistandspolitikken, samt å bedre utnyttelsen av de tilgjengelige ressursene. Som et resultat av at Nærings- og handelsdepartementet ble opprettet i 1997 ble én avdeling fra UD slått sammen med avdelinger fra det tidligere Nærings- og energidepartementet. UD beholdt det overordnede ansvaret for handelspolitikken.

UD har kontorer i det tidligere leilighetskomplekset Victoria terrasse, som ble ervervet av staten til kontorer i 1913. Nyere tilbygg mot 7. juniplassen er oppført i 1962, tegnet av arkitektene Bernt Heiberg og Ola Mørk Sandvik. På denne tomta lå tidligere Det danske Forsikringsselskab av 1864, som ble bombet av allierte fly i desember 1944.

For en oversikt over utenriksministre og statsråder i Utenriksdepartementet, se artikkelen statsråder i Norge.

• utenriksminister
• utenrikstjenesten
• diplomati
• utviklingspolitikk

• Utenriksdepartementet