Senterpartiet

Ved stortingsvalget i 2017 fikk partiet 10,3 prosent av stemmene og 19 stortingsmandater. Det var en betydelig fremgang i forhold til valgresultatene da Senterpartiet var med i den rødgrønne regjeringen. Senterpartiet hadde en oppslutning på 6,2 prosent ved stortingsvalget i 2009 og 5,5 prosent ved stortingsvalget i 2013. Begge ganger resulterte det i ti stortingsmandater.

Foran stortingsvalget i 2017 fremsto Senterpartiet som sterkt kritisk til store deler av regjeringen Solbergs reformpolitikk. Partiet gikk blant annet imot den omfattende kommunereformen og programfestet å reversere alle vedtak om tvangssammenslåinger. Senterpartiet gikk også imot politireformen og nedlegging av lokalsykehus. Partiet programfestet kraftig økning av forsvarsutgiftene. Innen 2024 skulle to prosent av brutto nasjonalprodukt ifølge Senterpartiets program øremerkes Forsvaret.

I årene som fulgte hadde Senterpartiet vedvarende høy oppslutning på meningsmålingene, og var tidvis jevnstort med Arbeiderpartiet.

Kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2019 var det beste i Senterpartiets historie. Ved valget 8. og 9. september fikk partiet 14,4 prosent ved kommunevalget og 14,5 prosent ved fylkestingsvalget. Det var en fremgang på 5,9 prosentpoeng i forhold til kommunevalget i 2015 og 6,5 prosentpoeng i forhold til foregående fylkestingsvalg. Ingen andre partier hadde tilsvarende fremgang. Størst oppslutning hadde Senterpartiet i fylkene i Nord-Norge og det nye Innlandet fylke.

I forhold til partiets størrelse har Senterpartiet gjennom de fleste lokalvalg oppnådd et høyt antall ordførere, og blir derfor gjerne kalt «ordførerpartiet». Etter valget i 2015 fikk partiet 103 ordførere. Bare Arbeiderpartiet fikk flere (201).

Senterpartiet ble opprettet på Norsk Landmandsforbunds landsmøte 17.–19. juni 1920, da forbundet vedtok å stille egne lister ved stortingsvalget i 1921. Partinavnet ble antatt i 1922, og forbundet ble omdøpt til Norges Bondelag. Den politiske virksomheten ble så utskilt i en egen organisasjon under navnet Bondepartiet.

Etter at Norges Bondelag ble omdannet til en partipolitisk nøytral faglig organisasjon, ble de organisasjonsmessige og økonomiske forbindelser avviklet. Bondepartiet hadde røtter tilbake til de politiske bondebevegelsene på 1800-tallet. Det ble stiftet for i første rekke å vareta de gamle bygdenæringenes interesser, særlig i spørsmål om tollpolitisk likestilling med andre samfunnsgrupper.

Det største stemmetallet ved stortingsvalg i mellomkrigsperioden hadde partiet i 1930, med 190 000 stemmer. Det største mandattallet hadde det etter valget i 1927 med 26 mandater. Partiet hadde regjeringsmakten i kriseårene 1931–1933.

Bondepartiet var lenge det mest antisosialistiske av de store borgerlige partiene, og var i begynnelsen av 1930-årene ikke uvillig til samarbeid med høyreradikale bevegelser som Nasjonal Samling. Senere inngikk det imidlertid et kriseforlik med Arbeiderpartiet, som derved ble i stand til å danne regjering i 1935.

Frem til andre verdenskrig var Jens Hundseid partiets ledende politiker. Det skapte vansker for Bondepartiet etter frigjøringen at Hundseid, som den eneste av landets fylkesmenn, ble medlem av Nasjonal Samling og satt i sitt embete under hele krigen. Det ble dessuten en belastning at den nasjonale holdning hos flere andre kjente bondepartifolk sviktet eller ble trukket i tvil. For partiets negative omdømme like etter krigen betydde det også mye at Vidkun Quisling hadde en fortid som statsråd for Bondepartiet. Partiformann og parlamentarisk leder Nils Trædal klarte imidlertid å konsolidere partiet, godt hjulpet av blant andre Jon Leirfall.

Etter en årelang diskusjon ble partiet i juni 1959 omdøpt til Norsk folkestyreparti (Demokratene), men navnet skapte valgtekniske vanskeligheter. På ekstraordinært landsmøte høsten 1959 ble navnet forandret til Senterpartiet. Navneendringen gjenspeilte partiets behov for å trekke til seg nye grupper av befolkningen etter hvert som antall bønder gikk tilbake. Primærnæringenes interesser har likevel stadig vært et hovedhensyn, supplert med en mer generell omtanke for distriktene og motstand mot sentralisering, både av befolkning og makt.

I den borgerlige samarbeidsregjeringen i 1963 fikk Senterpartiet fire ministerposter, likeså etter valget i 1965, deriblant statsministeren, Per Borten. Tvilen omkring norsk tilslutning til EF utviklet seg etter hvert til klar motstand. Da Borten i mars 1971 måtte gå av, erklærte partiet under forhandlingene om ny regjeringsdannelse at EFs siktemål om en politisk, monetær og økonomisk union var uforenlig med Senterpartiets grunnsyn og mål. Regjeringssamarbeidet brøt sammen, og Arbeiderpartiet dannet regjering.

I den borgerlige trepartiregjeringen 1972–1973 hadde partiet seks statsråder, og ved valget i 1973 gjorde Senterpartiet sitt hittil beste valg i etterkrigstiden med elleve prosent av stemmene. Ved valgene i 1970- og 1980-årene gikk imidlertid partiet jevnt og trutt tilbake. Senterpartiet deltok likevel i Willoch-regjeringen (1983–1986) og Syse-regjeringen (1989–1990).

Under Anne Engers ledelse fikk Senterpartiet sitt største oppsving. Under EU-striden i begynnelsen av 1990-årene markerte hun Senterpartiet som det tydeligste nei-partiet. Dette førte til at partiet i 1993 gjorde sitt historisk beste valg. Da fikk Senterpartiet 16,8 prosent av stemmene og ble nest størst på Stortinget med 32 mandater. Etter EU-avstemningen i 1994 falt imidlertid oppslutningen igjen. Ved valget i 2001 gjorde Senterpartiet sitt dårligste valg og fikk bare 5,6 prosent av stemmene.

Det var i Anne Engers periode som partileder at Senterpartiet distanserte seg markant fra Høyre og avskrev det som regjeringspartner. EU-striden synliggjorde den politiske avstanden mer enn tidligere. Senterpartiet konkluderte med at Høyres holdning på viktige områder i innenrikspolitikken var stikk motsatt av Senterpartiets. Dette gjaldt særlig innenfor distriktspolitikk, kommunalpolitikk, samferdselssatsing og helsevesen.

Foran stortingsvalgene i både 1993 og 1997 var det uaktuelt for Senterpartiet å signalisere noe regjeringssamarbeid med Høyre. Sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre var Senterpartiet i 1997 en aktiv pådriver for en trepartiregjering (sentrumsregjeringen).

Under Åslaug Marie Haga, som var partileder fra 2003 til 2008, noterte partiet seg for en liten fremgang ved stortingsvalget i 2005 (6,5 prosent). Viktigere var det at Haga orienterte partiet bort fra sine tidligere samarbeidspartnere i sentrum og gikk inn i et formalisert samarbeid med Arbeiderpartiet og SV – en prosess som gikk ganske smertefritt i Senterpartiet, men som ble møtt med en viss skepsis i de to andre partiene.

Senterpartiet deltok med fire statsråder i flertallsregjeringen med Arbeiderpartiet og SV i perioden fra 2005 til 2013.

Etter stortingsvalget i 2013 ble det uro og indre strid i Senterpartiet. Et internt evalueringsutvalg analyserte valgkampen og rettet sterk kritikk mot partiledelsen. Ledertroikaen ble bebreidet for dårlig samarbeid og manglende tillit seg imellom. Det dårlige valgresultatet skyldtes ifølge utvalget svak innsats i valgkampen. Mye av kritikken ble rettet mot Liv Signe Navarsete personlig. I januar 2014 bestemte hun seg for å gå av som partileder på et ekstraordinært landsmøte i april samme år. Trygve Slagsvold Vedum fikk nesten enstemmig oppslutning da han overtok.

I tiden før landsmøtet dreide mye av den interne debatten i Senterpartiet seg om første nestleder Ola Borten Moe. Mange mente at han hadde hovedansvaret for det dårlige samarbeidet i partiets toppledelse og var innstilt på å vrake ham. Det samme mente også flertallet i valgkomiteen. Andre la derimot mest vekt på hans politiske dyktighet. Ved avstemningen seiret Borten Moe over motkandidaten Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim, som deretter ble valgt til andre nestleder.

For resultater i stortingsvalg, se tabell over Stortingsvalg 1882–2005.