fiskeoppdrett

I Norge oppdrettes hovedsakelig laksefisker som atlantisk laks, regnbueørret og sjørøye. Disse tre artene står for 98,8 prosent av alt fiskeoppdrett i Norge målt i verdi. Oppdrett av rensefisk er nest størst (0,7 prosent). Rensefisk brukes i lakseoppdrett for å redusere antall lakselus.

Selv om det oppdrettes flere andre arter som torsk, kveite, steinbit, piggvar og så videre, står disse bare for fem promille av totalt fiskeoppdrett i Norge (se tabell 1). Totalt ble det i 2021 solgt norsk oppdrettsfisk for over 81 milliarder kroner.

På verdensbasis dominerer fiskeoppdrett av karpefisk i Asia.

Asia står for nesten 90 prosent av verdens fiskeoppdrett. Kina er verdens største oppdrettsnasjon med over halvparten av oppdrettet fisk. Norges bidrag er på 2,4 prosent målt i kvantum fisk, og rundt 5 prosent målt i verdi.

Fiskeoppdrett omfatter tre faser i livssyklusen til fisken.

1) Den første fasen er stamfiskproduksjon. Her bringes fisken frem til kjønnsmodning (gyting). Rogn fra hunnfisk og melke fra hannfisk samles fra gytemoden stamfisk, og rognkornene befruktes ved at rogn og melke blandes.

2) Etter klekking går fisken over i den neste fasen som yngel. Formålet med yngelproduksjon er å bringe fisken frem til en viss størrelse eller biologisk tilstand. I lakseoppdrett kalles denne fasen for settefiskproduksjon og foregår i ferskvann. Settefiskfasen er over når laksen har gått gjennom en endring slik at den kan tåle saltvann. Dette kalles smoltifisering, og settefisk av laks kalles smolt.

3) Den siste fasen, matfiskproduksjon, handler om å fôre opp fisken til den når en størrelse som kan selges til kunder, for eksempel fiskehandlere, grossister eller butikkjeder. Laks og regnbueørret lever de to første fasene i ferskvann, mens marine arter som torsk lever hele livet i sjøvann. Rensefisk skal ikke spises av mennesker og fisken settes ut sammen med laksen når rensefisken har nådd en bestemt størrelse og er i stand til å beite på lakselusen.

I ekstensivt fiskeoppdrett må fisken spise fødeorganismer som finnes naturlig i miljøet. Med semi-intensivt og intensivt fiskeoppdrett må fisken fôres med enten levende fôr, våtfôr, mykfôr, eller tørrfôr.

I yngelfasen til marine arter som torsk brukes levende fôr som for eksempel villfanget dyreplankton, dyrkede hjuldyr og saltsjøkreps (Artemia).

Våtfôr, mykfôr og tørrfôr blir laget fra vegetabilske råvarer (for eksempel mel og olje fra oljefrø som soya, raps og solsikke, mel og fiber fra kornsorter som hvete, marine råvarer (fiskemel, fiskeolje, fiskeavskjær, mel fra rekeskall) og slakteriavfall fra husdyr (mel av kjøtt, bein, lever, lunge og blodmel). I tillegg tilsettes mineraler, vitaminer og eventuelle medisiner mot fiskesykdommer og parasitter. I laksefôr tilsettes også fargestoffet astaxantin, som finnes naturlig i noen krepsdyrarter som for eksempel reker. Astaxantin gjør kjøttet til laksen rødt, men laksen klarer ikke å danne dette stoffet selv og er avhengig av å få det gjennom fôret.

I Norge brukes det utelukkende tørrfôr i fiskeoppdrett av matfisk. Kun tidlig i yngelfasen til marine fiskearter (torsk, kveite og så videre) brukes levende fôr. Fisk, og spesielt laksefisk, utnytter fôret mer effektivt enn husdyr som storfe, fjærkre, og svin. For å produsere én kilo laks trengs om lag 1,2 kilo tørrfôr.

Akvakultur har en lang historie. Det er rapportert om oppdrett av karpe i Kina og Tilapia i Egypt for 4000-6000 år siden. Første gang fiskeoppdrett, og da spesielt oppdrett av karpefisk i Kina, blir nevnt i historiebøkene er rundt år 500 fvt. I middelalderen ble det oppdrettet karpefisk i klostre i Europa. Også i Norge ble dette forsøkt, men uten suksess.

I perioden etter 1800 ble det gjort store fremskritt i yngelproduksjon av andre oppdrettsarter, slik som laksefisk. Klekking av ørret ble etablert i Norge i 1850, først og fremst for utsett for å styrke bestandene av ferskvannsfisk. På slutten av 1800-tallet ble den første regnbueørreten importert fra Danmark.

Tidlig på 1960-tallet klarte brødrene Karstein og Olav Vik i Sykkylven gradvis å tilvenne regnbueørret til sjøvann. På 1960-og 1970-tallet ble det eksperimentert med forskjellige laksefiskarter, oppdrettsteknologi og ernæring, og på slutten av 1960-tallet satt brødrene Ove og Sivert Grøntvedt fra Hitra ut den første laksesmolten i sjø. I tillegg utviklet de en åttekantet flytemerd. Den første oppdrettslaksen ble slaktet i 1971. Dette første pionerarbeidet la grunnlaget for moderne fiskeoppdrett i Norge. Produksjon av laksefisk vokste med om lag 6,5 prosent årlig i perioden 1997–2017. I dag blir over halvparten av verdens oppdrettslaks produsert i Norge.

Siden 2012 har veksten i produksjonen av laksefisk falt, både i Norge og globalt (se figur 2). Det skyldes strengere reguleringer, og utfordringer knyttet til algeoppblomstringer, fiskesykdommer, lakselus, og miljøpåvirkninger.

I Norge drives det fiskeoppdrett hovedsakelig langs kysten fra Agder i sør og til Finnmark i nord. Nordland og Trøndelag er de største oppdrettsfylkene målt etter slaktet kvantum laks, etterfulgt av Vestland. Disse tre fylkene står for omtrent halvparten av den totale lakseproduksjonen i Norge.

Figur 3 viser verdiskaping per årsverk for ulike næringer i Norge (2018).

Oppdrettet laks og regnbueørret er en av Norges største eksportvarer (se figur 4), og står for 5,5 prosent av landets eksportinntekter.

Mellom 1970-tallet og begynnelsen på 1990-tallet var tillatelser for fiskeoppdrett begrenset til én per bedrift. I tillegg ble alt salg av oppdrettet laksefisk organisert gjennom Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS).

Etter at FOS gikk konkurs i 1991 ble det anledning for bedrifter å eie mer enn én tillatelse, noe som førte til at mange oppdrettsselskaper ble oppkjøpt av andre. I 1990 var det nesten 1000 oppdrettsselskaper I Norge, mens i dag er tallet rundt 150. De ti største oppdretterne står for omtrent 70 prosent av lakseproduksjonen i Norge. Verdens største oppdrettsselskap, Mowi, har hovedkvarter i Norge.

Ifølge lov om akvakultur (akvakulturloven) må alle som ønsker å drive med fiskeoppdrett i Norge ha en akvakulturtillatelse (konsesjon). Fiskeoppdrett har vært konsesjonsbelagt siden 1973. I tillegg er det krav til mengde fisk i oppdrettsanleggene, utslipp og påvirkning på miljøet, rømning, antall lakselus på oppdrettsfisk og vill laksefisk, fisketrivsel, og hvor de får drive virksomheten (lokaliteten).

I tillegg reguleres oppdrettsnæringen også av en rekke andre lover som matloven, dyrevelferdsloven, forurensningsloven og så videre. Nærings- og fiskeridepartementet har hovedansvaret for å regulere oppdrettsvirksomheten, men også Fiskeridirektoratet, Mattilsynet, Miljødirektoratet, Kystverket, NVE og kommunene har viktige myndighetsroller.

I 2017 ble det såkalte trafikklyssystemet innført. Dette deler oppdrettsnæringen inn i 13 produksjonssoner, altså geografiske områder. Disse sonene blir tildelt en fargekode; rød, gul og grønn. Fargen bestemmes på bakgrunn av påvirkning på miljøet. Grønne områder vil annethvert år få tilbud om økt produksjonskapasitet, mens produksjon av laksefisk må reduseres i røde soner. Produksjonskapasiteten holdes på samme nivå i gule områder. I dag er fargen kun bestemt ut fra beregnet påvirkning av lakselus fra oppdrett på vill laks, men flere fiskevelferds- og miljømål kan bli brukt i fremtiden.

Siden 1980-tallet har fangst av villfisk, altså fiskeri, stagnert både i Norge og i resten av verden, og veksten i sjømatproduksjon har kommet fra akvakultur. Internasjonale organisasjoner som OECD og FAO peker på akvakultur og fiskeoppdrett som en viktig næring for å kunne produsere mer sjømat i fremtiden. Dette for å kunne dekke matbehovene til en voksende befolkning, og som i tillegg er bra for helsen.

• Les mer om sjømatproduksjon i artikkelen verdens fiskerier

Internasjonalt har miljø- og dyrevernorganisasjoner kritisert fiskeoppdrett på grunn av høy fiskedødelighet og mistrivsel, og næringens påvirkning på miljøet. Det er spesielt ødeleggelse av økosystemer (for eksempel mangroveskoger i Asia), bruk av antibiotika, bruk av ikke-bærekraftige ingredienser i fiskefôr, og utslipp til miljøet som miljøorganisasjonene er bekymret for.

I Norge peker havforskere på rømning og lakselus som de største miljøutfordringene for fiskeoppdrett i dag. Rømt laks går opp i de samme elvene som villaksen og gyter der, og forskere er bekymret for at dette påvirker genmaterialet i villaksen på en negativ måte. Forskere er bekymret for at lakselus fra oppdrett skal feste seg på vill laksesmolt som vandrer ut fra lakseelvene og må gjennom de samme kyst- og fjordsystemene hvor det drives oppdrett av laksefisk. Innkrysning av rømt oppdrettslaks og lakselus blir i dag vurdert som de største truslene mot villaksen. Infeksjoner knyttet til lakseoppdrett blir også vurdert som en trussel, i tillegg til vannkraftregulering, andre fysiske inngrep, sur nedbør, pukkellaks, og parasitten Gyrodactilus salaris.

Lakselus er også et betydelig problem i lakseoppdrett. Lakselusen ødelegger huden på fisken og stresser laksen. Oppdretterne må bruke mye tid og penger på behandling og forebygging av lakselus. Oppdrettslaksen kan også dø av avlusningsbehandlingen. Lakselus koster oppdrettsnæringen minst 5–10 milliarder kroner per år.

Fiskefôr som ikke blir spist og avføring fra oppdrettsfisken kan hope seg opp under oppdrettsanleggene. I områder med dårlig vannutskiftning kan dette føre til biologiske og kjemiske endringer i bunnforholdene. Av den grunn gjøres det regelmessige undersøkelser av bunnforholdene under, og i randsonen av oppdrettsanleggene. I dag blir over 90 prosent av lokalitetene kategorisert som gode. I seks prosent av oppdrettslokalitetene blir bunnforholdene beskrevet som dårlige, og 0,6 prosent som veldig dårlige. Ved uakseptabel miljøtilstand kan Fiskeridirektoratet og fylkesmannens miljøvernavdeling fatte vedtak om brakklegging inntil lokalitetens miljøtilstand blir god.

Helsemyndigheter er bekymret for bruken av antibiotika i fiskeoppdrett, og da spesielt i fiskeoppdrett i utviklingsland. Antibiotika brukt i store mengder kan føre til antibiotikaresistens. I Norge ble det brukt en del antibiotika til behandling av syk laks, hovedsakelig på 1980-tallet, men på grunn av strenge krav til bruk, og utvikling av vaksiner og gode driftsrutiner, falt bruken av antibiotika med 99 prosent mellom 1987 og 2013. I dag brukes relativt små mengder, og hovedsakelig til rensefisk.

Veterinærer er bekymret for høy dødelighet i oppdrett. Rundt 15 prosent av oppdrettslaks dør eller forsvinner i sjøfasen. Dødelighet er den største årsaken, mens kun 0,04 prosent (2018-tall) skyldes rømning. Årsaker til at fisken dør er bakterie- og virussykdommer og parasitter (som lakselus). I tillegg kan behandling mot parasitter og annen håndtering føre til at fisken mistrives eller dør.

For å bekjempe lakselus bruker oppdrettere rensefisk. I 2021 ble det satt ut 45 millioner rognkjeks og leppefisk i oppdrettsmerder. Rensefisk er effektive lusespisere, men veterinærer er bekymret for den høye dødeligheten og for trivselen til rensefisken.

Til tross for mange forsøk på oppdrett av andre fiskearter, består nesten alt fiskeoppdrett (99,5 prosent) i dag av atlantisk laks, regnbueørret og rensefisk. Politikere ønsker en mangedobling av sjømatnæringen i Norge innen 2030 og 2050, men at veksten skjer på en bærekraftig måte. For lakseoppdrett betyr dette konkret at lusemengder og rømning må reduseres, og overlevelsen til laksen forbedres. Fremtidig vekst i oppdrettsnæringen er svært avhengig av at disse miljø- og fiskehelseutfordringene løses.

Oppdrettere investerer derfor i ny teknologi for å redusere miljøavtrykket og for å kunne bruke nye geografiske områder til oppdrett. Eksempler er offshoreanlegg, semi-lukkede anlegg i sjø, og landbaserte oppdrettsanlegg.

• verdens fiskerier (med tall både for fiskeri og akvakultur)
• akvakultur
• fiskeri
• laks
• lakselus
• rensefisk

• Om trafikklyssystemet for fiskeoppdrett på regjeringen.no
• Om oppdrettskonsesjoner og miljøvirkninger (Fiskeridirektoratet.no)
• Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (Vitenskapsradet.no)

• EU Sustainable Aquaculture: Guidelines on application of the Water Framework Directive and the Marine Strategy Framework Directive in relation to aquaculture (2016).
• Taranger, G. L. med flere (2015) Risk assessment of the environmental impact of Norwegian Atlantic salmon farming. – ICES Journal of Marine Science, 72: 997–1021.