vaksine

Vaksine brukes vanligvis til immunisering av friske personer for å beskytte dem mot senere angrep av den samme mikroorganismen. Bruk av vaksine avhenger blant annet av smittepresset og sykdommens alvorlighet. I Norge er barnevaksinasjonsprogrammet et sett anbefalte vaksiner for barn og ungdom.

Spesielle vaksinasjonstiltak kan være aktuelle for eldre og de som har kroniske sykdommer, som influensavaksine og pneumokokkvaksine. Andre vaksinasjonstiltak anbefales individer i spesielle epidemiologiske situasjoner innenlands og ved reiser til områder med spesiell forekomst eller fare for smittsom sykdom. Vaksinasjon mot noen sykdommer kan være obligatorisk ved innreise til enkelte land.

I sjeldne tilfeller brukes også vaksine til immunisering etter at smitte kan ha funnet sted, for eksempel etter mulig rabies- eller tetanussmitte (stivkrampesmitte).

• Les mer om vaksinering.

Det aktive virkestoffet i vaksinen kan være hele eller deler av inaktiverte mikroorganismer, levende, svekkede mikroorganismer, avgiftede giftstoffer (toksoider) fra bakterier, eller genteknologisk fremstilte mikrobe-bestanddeler uten sykdomsfremkallende egenskaper.

De aller fleste vaksiner inneholder i tillegg til komponenter fra mikroorganismer et adjuvans. Disse er stoffer som øker vaksinens evne til å gi et sterkt og langvarig immunsvar. De mest brukte adjuvantia er forskjellige aluminiumsalter som har vært i bruk i rundt 70 år. Aluminiumsalter, aluminiumhydroksid Al(OH)₃, bidrar til å stabilisere vaksineproteiner i vaksineoppløsningen samt å gi en depot-effekt etter at vaksinen er gitt ved at mikrobeproteinene frigis langsomt.

I tillegg vil adjuvans gi en uspesifikk «irritasjon» av immunceller som har vist seg å være nødvendig i mange vaksiner for å få en god immunrespons med antistoffdannelse. Dagens vaksiner gir en god immunrespons med antistoffdannelse som er viktig mot virus og bakterier, men en mindre god celle-immunrespons som er effektiv mot parasitter og soppinfeksjoner.

I veterinærmedisin finnes det flere andre godkjente adjuvantia.

Vaksiner bygger på prinsippet om at mennesker eller dyr som har gjennomgått en viss infeksjonssykdom, oftest blir uimottagelige for et nytt angrep av den samme sykdom i kortere eller lengre tid; de er blitt immune. Immuniteten er spesifikk, det vil si at den beskytter bare mot den samme sykdommen. Immunitet kan også oppnås ved vaksine, selv om den ikke alltid er like sterk eller langvarig som etter gjennomgått sykdom. En god vaksine skal være tilnærmet risikofri, og gi få og milde bivirkninger.

Det finnes gode eller brukbare vaksiner mot mer enn 25 infeksjonssykdommer til bruk på mennesker. Nesten alle er virus- eller bakteriesykdommer. Listen over infeksjoner som man håper det kan utvikles vaksiner mot er lang. Det er nedlagt betydelig innsats i utvikling av vaksiner mot for eksempel malaria og hiv-infeksjon. For malaria er nå flere vaksiner godkjent for bruk i mennesker. Disse har ifølge WHO bidratt til å redusere dødelighet noe, men effektiviteten og varighet i beskyttelse er relativt lav. Det forskes på mer effektive vaksiner med bl.a. bruk av moderne vaksinasjonsteknologier, for eksempel mRNA vaksiner, for å øke grad og varighet av beskyttelse. Mot tuberkulose håper man å kunne utvikle en bedre vaksine enn BCG-vaksinen.

Vaksiner produseres i strengt kontrollerte former, og er underlagt stringente kontrollprosedyrer, både av produsent og offentlige myndigheter.

Vaksine ble oppfunnet av den britiske legen Edward Jenner på slutten av 1700-tallet. Han laget en vaksine med utgangspunkt i kukopper som også beskyttet mot menneskets kopper (variola).

• immunsystemet
• vaksinering
• vaksinasjonsprogrammet