Kommunenes oppgaver framgår dels av kommuneloven, dels av særlovgivningen. Det kommunale selvstyret ble etablert som prinsipp med formannskapslovene av 1837. I 1989 ratifiserte Norge Det europeiske charteret om lokalt selvstyre av 15.10. 1985, som i dag er ratifisert av alle Europarådets medlemsland. Her framkommer det i artikkel 2 at «Prinsippet om lokalt selvstyre skal anerkjennes i nasjonal lovgivning, og i grunnlov hvor dette lar seg gjennomføre». Debatten om å grunnlovsfeste det kommunale selvstyre ble likevel langvarig, men i 2016 ble en prinsipperklæring om kommunalt selvstyre tatt inn i Grunnlovens § 49 annet ledd.
Kommunenes oppgaver er negativt definert. Det vil si at kommunene kan ta på seg alle oppgaver som ikke lovgivningen eksplisitt har lagt til andre forvaltningsorganer.
Sammenlignet med andre land spiller nordiske, så også norske kommuner en svært betydelig rolle i landets styringssystem. De fleste av de oppgavene kommunene arbeider med er definert av Stortinget i særlovgivingen. Kommunenes ansvar for helse- og sosialtjenester, samt barnehager og grunnskole utgjør de største områdene økonomisk sett. Kommunene har i tillegg ansvar for viktige tekniske oppgaver, som lokale veier, vann, kloakk og avfallshåndtering. Kommunene er dessuten ansvarlige for bibliotekene, og står for en hel del frivillige kulturtiltak. I tillegg er næringsutvikling, herunder turisme, ett av de områdene de fleste kommuner arbeider med – men som ikke er pålagt i særlovgivingen
Den statlige styringen av kommunesektoren har økt etter hvert som Stortinget gjennom nasjonal lovgiving har desentralisert ansvaret for flere og flere oppgaver. Det nye inntektssystemet, som ble innført fra 1986, førte til at de statlige bevilgninger til kommunene også i dag primært blir gitt som rammetilskudd, ikke som mange øremerkede tilskudd slik tilfellet hadde vært tidligere. Det ga kommunene større grad av frihet til å disponere sine økonomiske midler. Når kommuneloven ble endret i 1992 var, på samme måte, en av hensiktene å styrke kommunene som selvstendige politiske enheter. Den enkelte kommune fikk da betydelig større frihet enn tidligere til å organisere sin virksomhet.
Samtidig har Stortinget fortsatt å pålegge kommunene flere oppgaver gjennom særlovgivingen. Et relativt nytt eksempel som har hatt stor betydning for kommunene er samhandlingsreformen fra 2012, som tok sikte på å bedre samhandlingen mellom de statlige sykehusene og den kommunale helsetjenesten. Som del av reformen økte det kommunale ansvaret for primærhelsetjenestene, og kommunene fikk blant annet ansvar for døgnbemannet legevakt.
Slik overføring av ansvar til kommunene har i sin tur aktualisert spørsmålet om kommunestruktur. At kommunene burde være store nok til at de kunne fungere som profesjonelle tjenesteytere, med den kapasitet og kompetanse det krever, var utgangspunktet for kommunereformen (2014–2017). Selv om en rekke kommuner ble slått sammen fra 2020, endret det ikke kommunestrukturen og utfordringene knyttet til små kommuner er vedvarende.
Kommunene er underlagt statlig tilsyn på samme måte som alle andre offentlige organ, for eksempel Arbeidstilsynet, Datatilsynet og tilsyn på miljøområdet. I tillegg fører staten tilsyn med hvordan kommunene ivaretar sine oppgaver etter særlovgivingen. Helsetilsynet fører for eksempel tilsyn med barnevern-, sosial- og helsetjenestene, og Utdanningsdirektoratet fører tilsyn med skolene. Statsforvalteren gjennomfører tilsyn blant annet på vegne både av Helsetilsynet og Utdanningsdirektoratet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.