Dyrøy

På fastlandet fører Bjørkebakkdalen sørover fra kommunesenteret Brøstadbotn. Både her og i sidedalen østover mot Skøvatnet, Langbakkdalen, er det frodig bjørkeskog opp til 400–500 meters høyde. Kommunen har flere topper som rager mer enn 1000 meter over havet, og høyest er Løksetinden (Leakšogáisá) på 1240 meter over havet, på grensen mot Salangen i sør. På nordøstsiden av Snøfjellet (Lovkosčohkka; 1119 meter over havet), nær grensen til Salangen sør for Skøvatnet, ligger kommunens to eneste isbreer.

Berggrunnen hører i hele kommunen til Den kaledonske fjellkjeden og består overveiende av glimmerskifer og glimmergneis. Det er ellers noen mindre områder med amfibolitt, blant annet sørvest for Skøvatnet, og marmor i en stripe noe innenfor kysten og parallelt med denne mellom Brøstadbotn og Lavik. Kommunen er berglendt med en smal strandflate langs kysten.

Mindre enn én prosent av kommunens landareal er vernet natur.

Kommunen ligger noe skjermet for det mest værharde kystklimaet, på innsiden av Senja, noe som gjør at det er en blanding av kystklima og innlandsklima i kommunen. Det er ingen egen meteorologisk målestasjon i Dyrøy kommune.

Folketallet i Dyrøy viste jevn vekst fra første halvdel av 1800-tallet fram til andre verdenskrig, men har senere stort sett vært preget av tilbakegang. I tiårsperioden 2015–2024 gikk folketallet i kommunen ned med syv prosent, mot en økning på tre prosent i Troms fylke. I 2024 var 17 prosent av befolkninga under 20 år (22 prosent for heile landet) og 31 prosent 65 år og eldre (landsgjennomsnitt 19 prosent).

På fastlandet er det relativt tett bosetning på strandflaten på begge sider av Dyrøysundet, særlig på fastlandssiden med kommunesenteret Brøstadbotn, likeledes langs Solbergfjorden fra Espenes nordover til grensen mot Sørreisa og i Kastnes-området, på fastlandet lengst sør i Dyrøysundet. Også langs fylkesveg 84 i Langbakkdalen og Bjørkebakkdalen øst i kommunen er det relativt tett bosetning.

Ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon er det ingen tettsteder i kommunen. Definisjonen av et tettsted er at det er minst 200 innbyggere og at det er mindre enn 50 meter avstand mellom husene.

Næringslivet var tidligere dominert av jordbruk og fiske, ofte i kombinasjon, men primærnæringene, særlig fiske, har etter andelen av sysselsettingen gått sterkt tilbake i flere tiår. I 1950 var andelen sysselsatt i primærnæringene 68 prosent, mens andelen var på 5 prosent i 2023.

Jordbruket domineres av husdyrhold, vesentlig storfe- og sauehold, og jordbruksarealet brukes til eng og beite. Jordbruksareal i drift var i 2023 på 5000 dekar. Gjennomsnittlig bruksstørrelse er noe høyere i Dyrøy enn i fylket som helhet. Fiskeflåten består hovedsakelig av mindre fartøyer, og ilandfører sine fangster utenfor kommunen.

Industrien utgjør 18 prosent av kommunens arbeidsplasser. Den viktigste industribransjen er elektroteknisk industri, som i 2019 hadde 78 prosent av industriens sysselsatte (elektrobedriften Demas AS). Samme år var 18 prosent sysselsatt i næringsmiddelindustrien (cateringbedriften Dyrøymat AS). Begge de to største industribedriftene ligger i Brøstadbotn. Her er også hotell.

Dyrøy har lite vannkraftproduksjon. De to vannkraftverkene i kommunen produserer til sammen 6,0 gigawattimer i året (gjennomsnitt 1993-2020). Det største kraftverket er Mølnelva (i drift fra 2008), som står for omtrent to tredjedeler av vannkraftproduksjonen.

40 prosent av arbeidsstyrken har arbeid utenfor kommunen (2019), i alt 14 prosent i de tre nabokommunene Ibestad, Salangen og Sørreisa, ti prosent i Senja kommune, fire prosent i Tromsø, tre prosent i Bardu og Målselv og to prosent i Harstad-området.

Dyrøy (Brøstadbotn) har hurtigbåtforbindelse med Harstad og Tromsø.

Fylkesveg 84 forbinder Dyrøy kommune (Elvevoll) med E6 både nordover til Andselv i Målselv via Sørreisa og sørover via Sjøvegan i Salangen til Fossbakken i Lavangen. Fra kommunesenteret Brøstadbotn fører fylkesveg 852 fire kilometer til Elvevoll.

Fra Brøstadbotn leder fylkesveg 211 og fylkesveg 212 sørover på begge sider av Dyrøysundet til henholdsvis Sørfjorden på fastlandet og Dyrøyhamn på Dyrøya. Øya ble landfast ved åpningen av Dyrøybrua i 1994. Fylkesveg 211 fører også nordover langs Solbergfjorden til Skøelva i Sørreisa.

Dyrøy hører til Troms politidistrikt, Nord-Troms og Senja tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Midt-Troms regionråd sammen med Bardu, Målselv, Salangen, Senja og Sørreisa.

Dyrøy er del av Indre Troms næringsregion sammen med Bardu, Gratangen, Lavangen og Salangen.

Dyrøy kommune tilsvarer soknet Dyrøy i Senja prosti (Nord-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Dyrøy til Senjen og Tromsø fogderi i Tromsø amt.

Dyrøy ble egen kommune i 1886 ved utskillelse fra Tranøy. Da utgjorde Dyrøy 253 kvadratkilometer og hadde rundt 1490 innbyggere. Kommunen fikk sine nåværende grenser i 1964 da Tranøys fastlandsdel med 382 innbyggere ble overført til Dyrøy.

Friluftsmuseet Dyrøy bygdemuseum på Bjørkebakken har gårdstun og minner fra fiskerbondens liv.

Ved Brøstad kirke ligger Arvid Hanssen-senteret/Nordavindshagen, dokumentasjonssenter for forfatteren Arvid Hanssen (1932–1998).

Kommunevåpenet (godkjent i 1986) har en stående rev i sølv på blå grunn. Motivet henspiller på platinareven, en mutant av sølvreven, første gang oppdaget i et kull på Dyrøy i 1933.

• Troms fylke

• Dyrøy kommune
• Statistisk sentralbyrå: Kommunefakta Dyrøy

• Dyrøy kommune gjennom 100 år : 1886-1986 : utgitt til Dyrøy kommunes 100-års jubileum (1987). Les boka på nb.no
• Eriksen, Hans Kristian (1977). Fra veidemann til fiskarbonde : bygdebok for Dyrøy, Sørreisa og Tranøy. Les på nb.no
• Johnsen, Harald G. (1996). Gammelt øysamfunn − midt i leia : Dyrøya. Les på nb.no
• Knutsen, Oddbjørn (1990): Gårds- og slektshistorie for Dyrøy, tre bind. Bind 1 Bind 2 Bind 3