stat – Store norske leksikon

Flaggene til noen av FNs medlemsstater utenfor *FNs* hovedkvarter i New York. Foto: Aotearoa, tilgjengelig under CC BY-SA 3.0.

.

Lisens: fri

En stat, eller staten, er den høyeste myndighet som bestemmer over et geografisk område eller territorium; gjerne også kalt et land. Derfor kalles selve et land også ofte for en «stat», som «staten Norge» eller «staten Frankrike».

Et land som på denne måten styrer seg selv, kalles også en suveren stat. De fleste av verdens suverene stater, med noen få unntak, er medlemmer av FN, De forente nasjoner.

Folkeretten stiller visse krav som et land må oppfylle før det kan anerkjennes som stat og bli medlem av FN:

en permanent befolkning
et definert territorium
en regjering
evne til å ha forbindelse med andre stater (Montevideokonvensjonen av 1933).

Dessuten er det vanlig å hevde at andre stater ikke må gjøre krav på territoriet, og at regjeringen må ha effektiv kontroll over hele territoriet.

Det finnes land som ikke er medlemmer av FN og som ikke allment er anerkjent som en stat, for eksempel Kosovo, Den tyrkiske republikken Nord-Kypros, Palestina, Somaliland, Taiwan og Vest-Sahara.

Statsstyre

Gjennom historien har de fleste land vært styrt av enkeltpersoner, kalt «konge», «dronning», «keiser» eller liknende. Disse hadde ofte rådgivere, og noen ganger hadde rådgiverne mye makt. Men til syvende og sist var det kongen selv som bestemte, og da krevde han at alle andre skulle adlyde.

I vår tid er det ikke så ofte at én person har slik makt (se: diktator). I demokratiske land som har konge eller dronning, også kalt «monarki», er det likevel regjeringen som bestemmer. Dette gjelder for eksempel Norge og Storbritannia.

Demokratiske land har i sin historie ofte et velkjent tidspunkt da kongens befaling ikke lenger ble adlydt. I Norge skjedde dette i 1884, da første steg mot parlamentarisme ble sikret.

Tre statsmakter

Tradisjonelt har en skilt mellom tre statsmakter: den utøvende makt (regjeringen), den lovgivende makt (folkeforsamlingen, nasjonalforsamlingen) og den dømmende makt (domstolene).

I alle land har staten disse oppgavene, og i mange demokratiske land har det vært et krav at de skal være uavhengige av hverandre.

Beslutningene som tas av disse høyeste statsmyndighetene utføres av departementer og andre offentlige organisasjoner. Det som kalles «offentlig» er for alle, derfor kalles også staten og statens myndigheter for «det offentlige». Her inngår for eksempel departementer og direktorater.

Det finnes i de fleste land også andre offentlige myndigheter som bare bestemmer over en del av statens område. I Norge gjelder dette fylkeskommuner og kommuner. De har bare begrenset makt over et mindre område og bare i bestemte saker.

Monopol på tvangsmidler

Staten har enerett – monopol – på bruken av tvangsmidler innenfor sitt territorium. Regjeringen bestemmer hvem som skal ha tillatelse til å bruke voldsmakt. Normalt har ingen andre enn politiet og militærforsvaret i et land slik tillatelse. Dette er en viktig regel som skiller staten fra alle andre organisasjoner i et land, en påpekning først gjort av sosiologen Max Weber.

Det hender likevel iblant at staten får konkurranse fra væpnede grupper som den ikke klarer å få kontroll over. Når en slik situasjon blir langvarig, befinner landet seg i borgerkrig.

Statens ansvar

Staten har det overordnede ansvar for styringen av samfunnet. Dette ansvaret kan regjeringen ivareta på ulike måter, etter sitt og (i demokratier) velgernes ønsker. I noen samfunn er det tradisjon at staten skal spille en mer aktiv rolle, i andre en mer tilbaketrukket rolle. Velgerne i et demokrati kan også velge en regjering som vil endre på dette.

Når staten spiller en mer aktiv rolle blir den offentlige forvaltningen stor, og oppgavene som utføres av staten blir slike som i andre land utføres av private. Eksempler på tjenester mange stater tilbyr kan være innen utdanning, helse og offentlige forsikringsordninger som pensjon, arbeidsledighetstrygd og sykepenger. Slike stater kalles gjerne velferdsstater.

I samfunn der staten spiller en tilbaketrukket rolle, er initiativet i større grad overlatt til ulike private aktører som foretak og frivillige organisasjoner. En slik stat driver en mer liberalistisk politikk.

En stat som i prinsippet dirigerer all virksomhet, også den helt private, driver en totalitær politikk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Vi mangler fagansvarlig for Internasjonal politikk

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt