Palestina

Palestina er både en historisk betegnelse og et samtidig navn på en geografisk-politisk enhet i Midtøsten. Gjennom historien har Palestina blitt brukt for å benevne ulike deler av området som nå først og fremst omfatter Libanon, Syria, Jordan, Israel og dagens Palestina.

Uavhengig av omskiftelig historisk kontroll over området er det i ulike fagmiljøer, blant annet i arkeologi og religionshistorie, vanlig å omtale det vide området som Palestina. Når det er snakk om mer spesifikke epoker eller hendelser, vil andre historiske størrelser i samme område kunne omtales med andre navn, knyttet til konteksten. For eksempel brukes Kanaan, Israel, Juda eller Jahud når det dreier seg om israelittiske riker, persiske provinser eller områder styrt av Aleksanders etterfølgere, se artikkel om Oldtidens Palestina.

Den moderne bruk av 'Palestina' er knyttet til mandatområdet etter første verdenskrig, deretter til de palestinske selvstyreområdene etter Oslo-avtalene. Mandatområdet omfattet først dagens Israel, Palestina og Jordan; deretter dagens Israel og Palestina, som til 1948 var kjent som Palestina.

Palestina er det offisielle navnet (på de selvstyrte områdene) og er brukt av FN – og av Norge.

• Se også artikkelen Oldtidens Palestina

De palestinske selvstyreområdene består av to geografisk atskilte deler; Gaza ved Middelhavet og Vestbredden, som er et område vest for Jordan (elven og staten).

De to delene er til dels svært ulike. Gaza er en relativ flat kystslette. Vestbredden er del av Jordan-riftdalen, og inkluderer en fjellkjede som strekker seg fra nord til sør, med høyland i vest ned mot Jordandalen i øst, med laveste punkt på 440 meter under havnivå.

Palestina har en middelhavsflora med busker og enkelte trær, og med lite skog. Dalene på Vestbredden er frodige, og regionen er såkalt semi-tørr. Folketetthet og tiltagende bebyggelse har redusert utbredelsen av dyr og fugler og ført til tiltagende miljøproblemer som avskoging og vannknapphet. Den israelske okkupasjonen påvirker forbruk og tilgang til sentrale naturressurser. Som et eksempel har Israel kontroll over grunnvannressursene under Vestbredden, og palestinerne er avhengig av å kjøpe vann fra Israel.

Tidligere dyrearter som er blitt utryddet som følge av folkevekst og jakt, er blant andre oryx, bjørn og krokodille. Fortsatt finnes blant annet fjellgaseller, villsvin og rødrev; palestinsk jungelkatt, arabisk leopard og syrisk hyene. En rekke mindre pattedyr er vanlige.

• Les mer om Palestinas geografi.

Palestina har en arabisk befolkning som i hovedsak bekjenner seg til islam, med en tidligere betydelig kristen minoritet. Denne er de siste tiårene blitt betydelig redusert. Til sammen bor cirka 5 millioner mennesker på Gaza og Vestbredden. I tillegg bor omtrent 350 000 palestinere i Øst-Jerusalem, under direkte israelsk styre, og omtrent 1,8 millioner er statsborgere i Israel.

Mange av innbyggerne i Palestina er fordrevne med status som flyktninger. FN har registrert mer enn to millioner flyktninger i Palestina og tre millioner flyktninger i nabolandene Jordan, Libanon og Syria. I tillegg er det palestinske flyktninger spredt over store deler av verden. Totalt er den palestinske befolkningen omtrent 14 millioner.

Palestina som samfunn er sterkt preget av historien fra 1948, med fordrivelsen fra det som ble staten Israel og okkupasjonen av de gjenværende områdene i 1967.

Samfunnslivet har slik vært preget av en form for permanent unntakstilstand, og frigjøringskampen har også gitt grobunn for radikale strømninger og terrorisme.

• Les mer om Palestinas befolkning.

Palestina ble proklamert som selvstendig stat av den palestinske nasjonalforsamlingen i eksil i 1988, innenfor områdene okkupert av Israel i 1967: Gaza og Vestbredden – med Jerusalem som hovedstad.

Som følge av Oslo-avtalen ble De palestinske selvstyremyndighetene opprettet i 1994 med sete i Ramallah på Vestbredden, og med en statsledelse med president og regjering. Selvstyremyndighetene ble anerkjent av Israel, men ikke Palestina som selvstendig stat. I 2012 oppgraderte FN Palestinas status til observatørstat uten medlemskap. 146 land har anerkjent Palestina som selvstendig stat, Norge gjorde dette formelt 28. mai 2024.

Avtalene med Israel ble inngått med Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), som ledet etableringen av selvstyreområdene og en lovgivende forsamling, med Yasir Arafat som president. Siden hans død i 2004 har Mahmoud Abbas vært president. Flere partier har deltatt i valg på nasjonalforsamling og president, så vel som lokalvalg, med Fatah og Hamas som de dominerende.

Hamas har et særlig sterkt fotfeste på Gaza, hvor partiet vant valget i 2006, og det kom i 2007 til militære sammenstøt mellom Fatah og Hamas, hvilket førte til en faktisk deling av selvstyreområdene: Fatah opprettholdt kontrollen på Vestbredden og beholdt president og statsminister, mens Hamas styrte Gaza. Sommeren 2014 ble det dannet en samlingsregjering for hele Palestina. Dette samlingsforsøket kollapset, og på tross av stadige forsøk har en slik politisk samling ikke lyktes i praksis.

• Les mer om Palestinas politiske system.

Palestina har en lang og omskiftelig historie tilbake til oldtiden, og landet har vært underlagt en rekke makter, og har selv omfattet større deler av regionen enn i nyere tid, blant annet deler av Jordan, Libanon og Syria samt Sinai. I nyere tid var Palestina fra tidlig 1500-tall til første verdenskrig en del av Det osmanske riket. Etter første verdenskrig ble landet et britisk mandatområde, til Storbritannia sa fra seg ansvaret i 1947 og overlot Palestina-spørsmålet til FN – som la fram en delingsplan, med anbefaling om opprettelse av én arabisk og én jødisk stat.

Palestina ble i 1948 delt, dog ikke i henhold til FN-planen. Da staten Israel ble opprettet, førte det til krig, og et Israel som ble større enn anvist. Øvrige deler ble okkupert av Egypt og Jordan, for deretter å bli okkupert av Israel etter krigen i 1967.

Den væpnede palestinske frigjøringskampen tok til på 1960-tallet, særlig fra Jordan, og ble trappet opp i 1970-årene – vesentlig fra Libanon. En rekke politiske initiativ for å finne en løsning på Midtøsten-konflikten/Palestina-spørsmålet har ikke ført frem. Dette inkluderer Oslo-prosessen tidlig i 1990-årene, som ga rammeverket for opprettelsen av selvstyremyndighetene i 1994.

• Les mer om Oldtidens Palestina, Palestinas historie, Palestinas historie etter 1948 og Gaza-krigen (2023–).

Palestinsk økonomi er basert på landbruk og småindustri. Ved siden av noe dyrehold er dyrking av oliven, frukt og grønnsaker dominerende. Turismen er hemmet av den politiske og militære konflikten. Palestina har delvis svakt utviklet infrastruktur.

Økonomien er avhengig av israelsk økonomi og internasjonal bistand. Den israelske okkupasjonen påvirker palestinsk økonomi direkte. Den palestinske økonomien taper årlig mer på grunn av israelske grensestenginger og grensekontroll, enn det internasjonal bistand tilfører. Den langvarige blokaden av Gaza er et sentralt eksempel på det. Utviklingen på Vestbredden er også hemmet av de illegale israelske bosettingene som har beslaglagt land og tatt en uforholdsmessig stor del av knappe vannressurser. Videre hemmer ødeleggelser som følge av krigføring økonomisk utvikling.

Arbeidsledigheten er høy, og enda høyere på Gaza enn på Vestbredden. Derfor finner mange palestinere arbeid i Israel eller ved jødiske bosettinger.

• Les mer om Økonomi og næringsliv i Palestina.

Palestina har en til dels høyt utdannet befolkning, hvorav en del befinner seg i eksil. Fra 1994 har de palestinske selvstyremyndighetene ansvar for utdanningen, med gratis tiårig skolegang. En stor andel tar videregående skole.

FNs organisasjon for Palestina-flyktninger (UNRWA) driver skoler på Gaza og Vestbredden så vel som i palestinske flyktningleire i Jordan, Libanon og Syria. Palestina har åtte universitet og flere høyskoler.

Palestinsk nasjonal identitet har vokst fram særlig etter 1948, men har røtter tilbake i tid, ikke minst til fremveksten av nasjonalisme rundt den første verdenskrigen og oppløsningen av det multietniske osmanske riket. Etter 1948 var den nasjonale selvbevisstheten nært knyttet til land og frigjøringskamp, uttrykt både i de palestinske områdene og i eksil. Kulturen er samtidig nært knyttet til de kulturelle uttrykksformene i Levanten, samtidig som det er mange særtrekk, blant annet i mat og kvinners tradisjonelle klesdrakt. Palestinsk musikk og litteratur er velkjent i regionen.

• Les mer om Palestinas litteratur og Skole og utdanning i Palestina.

Palestina og Norge har hatt nære, vesentlig politiske, forbindelser særlig fra slutten av 1970-årene. Før dette, på 1950- og 1960-tallet, hadde Norge nær kontakt med Israel, men knapt med palestinerne.

Kunnskapen om Palestina-spørsmålet økte med Norges deltakelse i FN-styrken UNIFIL i Libanon fra 1978, da kontakt med PLO ble en nødvendighet, og norske diplomater og parlamentarikere møtte palestinske ledere. Også solidaritetsarbeidet ble trappet opp på 1970-tallet, og norske organisasjoner sendte blant annet medisinsk personell til flyktningleirene i Libanon.

Den diplomatiske kontakten med både PLO og Israel la tidlig på 1990-tallet grunnlaget for den hemmelige Oslo-prosessen, som under norsk ledelse brakte partene sammen, og som la grunnlaget for etableringen av det palestinske selvstyret. Norge fulgte opp denne rollen med omfattende økonomisk bistand, og Palestina ble en hovedmottaker av norsk bistand. Norge har spilt en ledende rolle i den internasjonale giverlandsgruppen for Palestina.

Diplomatiske forbindelser mellom Norge og Palestina ble opprettet i 1995. Likevel var Norge lenge tilbakeholden med å anerkjenne Palestina som selvstendig stat. Den norske holdningen var i mange år at en slik anerkjennelse skulle komme som en del av en fredsavtale med Israel. Gaza-krigen i 2023–2024 førte imidlertid til en holdningsendring hos den norske regjeringen, som 28. mai 2024 anerkjente Palestina som stat.

• Det palestinske selvstyret
• Midtøsten-konflikten
• Palestinakrigen
• Palestinas historie

• Om Palestina på FN-sambandet sine sider
• Utenriksdepartementets landsider om Palestina
• BBCs landside om Palestina