Filistea

Det er vanlig å anta at filisterne var en del av de såkalte "havfolkene" en samlebetegnelse på flere fremmede folkegrupper som bosatte seg langs kysten av det østre Middelhav i overgangstiden fra sen bronsealder til tidlig jernalder (1300-tallet til 1100-tallet fvt.). En av disse gruppene, peleset, slo seg ned i det sørlige Kanaan, og er kjent som bibeltekstenes filistere.

Ifølge en innskrift i Medinet Habu i Øvre Egypt hadde farao Ramses (regjerte cirka 1186–1155) gitt dem tillatelse til å bosette seg der. Moderne forskning mener heller at de må ha erobret området med makt.

Filisterne lå i konflikt både med kanaaneerne og med israelittene, som også var i ferd med å etablere seg i området. Israelittenes kamper mot filistrene er beskrevet i flere av bøkene i Det gamle testamentet og Tanakh (1. Samuelsbok kapitel 4; 5; 13; 17).

I to hundre år var filistrene og deres fem bystater, Ashdod, Ashkelon, Ekron, Gat og Gaza, (den såkalte Pentapolis), en viktig politisk og økonomisk makt i området. De mistet sin makt som et resultat av angrep fra israelitter, og kanskje også fra egypterne (under farao Sheshonk 1), en gang i tiden 1000–950 fvt.

Landet ble også omtalt i assyriske kilder fra 800- og 700-tallet fvt. På akkadisk kalles de pa-la-as-tu. Fra 700-tallet fvt. var området under assyrisk overherredømme, og filistrenes kultur ble etter hvert oppblandet med israelittisk, fønikisk og assyrisk kultur. Utgravninger viser likevel at deres etterkommere betraktet seg selv som en egen folkegruppe helt til området ble erobret av den babylonske kongen Nebukadnesar 2 i 586 fvt.

• havfolkene
• filistere