Tanakh

Ifølge gammel rabbinsk tradisjon ble Tanakhs skrifter opprinnelig noe annerledes oppdelt og skrevet på 24 tekstruller. Det er likevel vanlig jødisk praksis å dele Tanakh i 31 forskjellige bøker. Oppdelingen av Samuelsbøkene, Kongebøkene, Krønikebøkene og Esra/Nehemja ble opprinnelig foretatt av kristne, men blir i dag også brukt i jødiske bibler. En moderne utgave av Tanakh gir derfor inntrykk av å inneholde 39 bøker, men inneholder kun de opprinnelige 31. Tekstene i Tanakh er, med få unntak, de samme som i Den norske kirkes «Det gamle testamente», men med en annen inndeling, noe ulik versinndeling og til dels svært forskjellig tolkning.

En moderne utgave av Tanakh er inndelt slik:

• Toraen, De fem Mosebøkene, har fått navn etter bøkenes innledningsord, og består av delene: Bereshit (I begynnelsen), Shemot (Navnene), Vayikra (Og Herren kallte), Bamidbar (I ørkenen)og Devarim (Ordene). Disse fem bøkene kalles også Humash.
• Neviim omfatter de historiske bøkene: Josva, Dommerne, Samuelsbøkene og Kongebøkene (kalt «De tidlige profetene»), de «senere» profetene: Jesaja, Jeremia og Esekiel samt de tolv mindre profetbøkene: Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habbakuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, og Malaki. Disse omtales ofte under ett som «Trei asar» (De tolv).
• Ketuvim omfatter de resterende bøkene: Salmenes bok, Ordspåkene, Job, Høysangen, Rut, Klagesangene, Forkynneren (Ecclesiastes), Ester, Daniel, Esra, Nehemja og Krønikebøkene.

Det er ikke kjent hvem som opprinnelig forfattet de forskjellige tekstene. Ifølge jødisk tradisjon ble Mosebøkene skrevet av Moses, etter diktat fra Gud (JHVH), mens de andre bøkene skal være forfattet under guddommelig inspirasjon. På bakgrunn av opplysninger i tekstene, ble de forskjellige tekstene likevel tillagt bestemte personer. Den moderne bibelvitenskapens teorier rundt tekstenes kilder, alder og forfattere, aksepteres ikke innenfor ortodoks jødedom, men aksepteres i stor grad innenfor de andre retningene.

Både redigeringen og kanoniseringen av tekstene var en gradvis prosess, som begynte i tiden før Det babylonske eksil, og fortsatte gjennom århundrene. Mange tekster gikk tapt underveis, og mange ble utelatt fra den endelige samlingen. Den greske oversettelsen Septuaginta, som ble laget av jøder i Aleksandria (Alexandria) på 200-tallet fvt., inneholder for eksempel mer omfattende versjoner av enkelte tekster. Rabbinerne var også lenge i tvil om hvorvidt de skulle inkludere Høysangen, Ester og Forkynneren blant de hellige skriftene. Mange tekster som ikke ble inkludert i Tanakh, ble bevart som apokryfer.

Ifølge rabbinsk tradisjon ble Tanakh kanonisert i slutten av første århundre evt., men mye tyder på at den endelige versjonen ble fastlagt noe senere. Den kanoniske hebraiske teksten vi har i dag, den masoretiske (tradisjonelle) tekst, ble ferdigstilt på 900-tallet, da de jødiske masoreter utstyrte teksten med både vokaliseringtegn og spesielle tegn som markerte rytmene i teksten. Oppdelingen i kapitler og vers ble utført av kristne teologer i middelalderen, og etter hvert også brukt i trykte utgaver av Tanakh.

• Det gamle Israels litteratur
• Det jødiske folkets historie
• Det gamle Israel
• masoreter
• Rabbi
• Tora
• Humash
• Festrullene