Salmenes bok

Noen av salmene har en overskrift som sier noe om salmenes kontekst. For eksempel har salme 4 overskriften «Til korlederen. Med strengespill. En salme av David», som forteller at salmen ble sunget i tempelet. Andre overskrifter angir en historisk situasjon og tilskrives en navngitt opphavsmann, som salme 3: «En salme av David da han flyktet for sin sønn Absalom.» Overskriftene var trolig ikke med i salmenes opprinnelige tekst.

I Salmenes bok finnes det flere former for poetiske virkemidler. Billedspråket er rikt, både når Gud og mennesker omtales, for eksempel i salme 90 der det står: «Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt. Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, fra evighet til evighet er du, Gud. Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: 'Menneskebarn, vend tilbake!'»

Mest gjennomgående er ulike former for parallellismer. En parallellisme er en form for poetisk symmetri der to verselinjer står i forbindelse med hverandre. Forbindelsen kan ha ulik karakter. Verselinjene kan gjenta og forsterke hverandre med andre ord eller stå i motsetning og svare hverandre. Flere andre varianter finnes.

Det er også flere alfabetakrostikoner. Et akrostikon er når første eller siste bokstav i verselinjene til sammen danner et meningsfylt mønster eller et ord. Flere av salmene er laget slik at første bokstav i verselinjene til sammen danner det hebraiske alfabetet. Salme 119 er den lengste av disse. I denne salmen har hver av de 22 bokstavene i det hebraiske alfabetet 8 linjer hver, til sammen 176 linjer. Denne måten å skrive på kan ha blitt gjort av stilistiske hensyn og kanskje også for å gjøre det lettere å lære salmen utenat.

Mange salmer angir en form for tilsvar til Gud. Tilsvarene kan ha form som klagesalmer, hymner, lovprisning og takksigelse. Subjektet i denne typen salmer kan være både et «jeg» og et «vi». Andre salmer kan være knyttet til hendelser i kongens liv eller til seremonier i tempelet. Videre finnes noen salmer som reflekterer over muligheter og utfordringer i livet med Gud. Disse kalles gjerne for visdomssalmer eller Torah-salmer, alt etter hvilket tema som dominerer i salmen.

Ordet «salme» er opprinnelig gresk, psalmos, og betyr lovsang. Ordet kommer fra verbet psallein, som betyr å synge til harpeakkompagnement. Psalmoi ble tidlig den greske betegnelsen på Salmenes bok. Fordi gresk var det språket boka ble kjent på i de første kristne menighetene i tidlig kristendom, har ulike versjoner av ordet i moderne språk blitt navnet på boka i kristne kontekster. Noen ganger brukes navnet Psalteren. Dette navnet kommer fra psalterion, som var navnet på et strengeinstrument.

På hebraisk finnes det to betegnelser på boka. I Salme 72,20 står det: «slik ender bønnene (tefillot) til David, Isais sønn.» Denne redaksjonelle bemerkningen sier noe om hvordan tekstene ble samlet, og den gir også et navn på tekstene: tefillot, som betyr «bønner». I rabbinsk og senere jødisk litteratur finnes navnet sefer tehillim, «lovprisingsboka». Dette navnet er avledet av verbet h-l-l, «å prise», som er brukt mange ganger i boka. Mest kjent er ordet halleluja, som betyr «pris Jahve». Disse to hebraiske navnene, tefillot og sefer tehillim, brukes i jødisk tradisjon. De kan også sies å representere to hovedtyper av salmer: bønn og klage i nød samt lovprisinger og hymner.

Salmenes bok er skrevet på hebraisk. Den eldste tilnærmet fullstendige utgaven av den hebraiske teksten er et håndskrift, Codex Leningradensis, fra 1008. Dette benyttes i de fleste moderne bibelutgaver, kristne så vel som jødiske. Eldre hebraiske håndskrifter finnes også, som Codex Aleppo fra det 10. århundret og omkring tretti Dødehavstekster fra århundrene før og etter vår tidsregning, men disse er ikke fullstendige. Dødehavstekstene er til dels svært fragmentariske.

Salmenes bok ble, i likhet med hele den hebraiske bibelen, oversatt til gresk i en jødisk kontekst i det 3. århundret fvt.–1. århundret evt. Disse oversettelsene fikk tidlig navnet Septuaginta. Ettersom kristendommen vokste i omfang i det greskspråklige middelhavsområdet, ble Septuaginta mye brukt i de kristne menighetene. Septuagintas utbredelse i jødiske kretser avtok etter hvert som den ble forbundet med kristne menigheter. De eldste greske håndskriftene av et visst omfang er fra det 4. og 5. århundret evt.

Antallet håndskrifter av salmene er høyt sammenlignet med andre bibelske bøker. Dette gjelder både i hebraisk og gresk tradisjon, helt tilbake til tekstene fra Dødehavsområdet. Det høye antallet tekster vitner om at salmene ble mye brukt og var viktige i både jødisk og kristen religionsutøvelse.

Den samlingen av salmer som i dag utgjør Salmenes bok, bærer preg av flere lag av redigering. Redigeringen hang tett sammen med hvordan teksten ble skrevet ned. Tekstene ble skrevet på skriftruller. Slike ruller var kostbare, avhengig av materiale (skinn/papyrus) og lengde. Ingen skriftrull var lang nok til å romme hele den samlingen av salmer som i dag utgjør Salmenes bok. Redigeringen kan ha skjedd ved at man samlet salmer med samme tematikk eller funksjon på samme skriftrull. Deretter kunne tematikken eller funksjonen angis i overskrifter. Trolig har slike kortere samlinger vært i omløp før de ble samlet i større enheter.

Det er spor av tidligere samlinger i Salmenes bok. En forholdsvis stor samling er salmene 41–83. Disse salmene blir kalt for den Elohistiske Psalteren fordi disse salmene tydelig foretrekker å bruke Elohim framfor Jahve som betegnelse på Gud. Noen av salmene i denne samlingen er nesten identiske med andre salmer, bortsett fra at betegnelsen av Gud er Elohim og ikke Jahve.

Den siste runden med redigering som preger dagens versjon av Salmenes bok, har ordnet salmene i fem samlinger. Disse er 1 (Salme 1–41), 2 (Salme 42–72), 3 (Salme 73–89), 4 (Salme 90–106) og 5 (Salme 107–150). Jødisk tradisjon gjengitt i Talmud forklarer denne femdelingen med referanse til de fem Mosebøkene: «Moses ga Israel de fem bøkene, og David ga Israel de fem salmebøkene.» Trolig har en slik idé preget redigeringsarbeidet. I en slik sammenheng gir det mening å lese Salme 1 som en introduksjon til hele Salmenes bok. Temaet i Salme 1 er fromhet i henhold til Moseloven.

Mange av salmene ble komponert til bruk i gudstjenester. Slik sett har ulike salmer fungert som liturgisk litteratur fra de ble forfattet og til i dag. På tvers av ulike jødiske retninger er det i dag vanlig med salmer i det personlige gudslivet og i gudstjenester og feiringer i synagogen. Salmene bygger dermed bro fra det personlige fromhetslivet og inn i fellesskapets gudstjeneste. Salmene har blitt tonesatt etter tradisjonelle jødiske resitative melodier.

Også i de mange ulike retningene innen kristendommen har salmene hatt en viktig funksjon i fromhets- og i gudstjenesteliv. Salmene har hatt stor betydning for utsmykking av kirker og håndskrifter av Bibelen. Et håndfast eksempel på hvor mye salmene ble brukt i middelalderen, er antallet håndskrifter som finnes av Salmenes bok. Dette antallet er med god margin det høyeste antallet blant bøkene i den kristne Bibelen.

I islam er Salmenes bok kjent som en av tre hellige bøker før Koranen. Sure 4 og 17 i Koranen nevner at Allah gav Tawrat (den jødiske Tora) til Moses, Injil (det kristne evangelium) til Jesus og Zabur (Salmene) til David.