Bysants

Den romerske keisermakten hadde fortsatt universelle ambisjoner i 395 da Theodosius den store delte riket mellom sønnene Arcadius i Konstantinopel og Honorius i vest (med hovedstad i Ravenna fra cirka år 400). Meningen var opprinnelig bare å oppnå en hensiktsmessig deling av forvaltningen, men skillet ble etter hvert permanent.

Theodosius 2 (408–450) hadde en tid ambisjoner om å gjenopprette riksenheten, men germanerne truet Italia, og den nye keiseren valgte å konsentrere seg om å organisere Østriket og sikre fred med sasanidene i Iran. Da Det vestromerske riket falt for germanerne i 476, ble keiseren i Konstantinopel den eneste i kristenheten – en posisjon han hadde til 800, da Karl 1 den store lot seg krone i Roma og dermed noe la grunnlaget for det som skulle bli til Det tysk-romerske riket.

Den viktigste keiseren i Det bysantinske rikets første 250 år var Justinian 1 (527–565). Han førte en bevisst politikk for å gjenerobre områdene romerne hadde styrt over da riket var på sitt største. Feltherrene Belisarios og Narses erobret Italia, store områder i Nord-Afrika og langs kysten av Spania.

De siste tradisjonelle templene og de filosofiske skolene, blant annet det berømte Akademiet i Athen, ble stengt i 529. Justinian forsøkte å legge kirken under keisermakten og påtvinge de ulike retningene kompromisser. Dette førte til mistenksomhet i vest og sterk uvilje i de østlige provinsene, blant annet fra nestorianerne i Syria og monofysittene i Armenia og miafysittene i Egypt. Samtidig ble den ortodokse kristendommens konsolidert i perioden.

Justinian gjennomførte en forvaltningsreform, utgav en stor lovsamling, Corpus juris civilis, og satte i gang store byggearbeider, ikke minst kirker (Hagia Sofia i hovedstaden og San Vitale i Ravenna) og festninger. Bysantinsk kunst hadde sin første storhetstid under Justinian. Han hadde et nært forhold til sin kone, Theodora 1, som deltok aktivt i statsstyret.

For en tid så det ut til at Justinians prosjekt med å gjenskape et samlet Romerriket skulle lykkes, men kraftig klimaforverring etter 536 og den såkalte justinianske pesten som herjet riket på 540-tallet førte til befolkningsnedgang og sammenbrudd i skatteinngangen. Allerede under etterfølgeren Justin 2 (565–578) kom det til store territorielle tap til langobardene i Italia og til bulgarene og andre slaviske stammer på Balkan. Enda alvorligere ble situasjonen i øst, der krigene mot sasanidene ble gjenopptatt i 571.

Heraklios (610–641) gikk seirende ut av kampen mot perserne; Det sasanidiske riket var knust, og i 630 kom han som triumfator tilbake til Konstantinopel. Men også Det bysantinske riket var tappet for krefter, og dette lettet de arabiske stammenes veldige ekspansjon inn i Palestina (634), Syria (636) og Egypt (639–642). Araberne kom også til å true selve Konstantinopel og først etter fem års årvisse beleiringer lyktes det å drive dem bort i 678.

Fra midten av 600-tallet var store deler av Østriket gått tapt, men til gjengjeld ble rikskjernen fastere organisert. I stedet for felthærer med profesjonelle soldater ble det opprettet militærdistrikter med plassering av troppeavdelinger (tema, flertall temata = oppstilte) på arvelige gårdsbruk. Slik fikk soldatene tilknytning til områdene de skulle forsvare og hæren ble spredd over hele riket. Administrasjonen ble overtatt av de militære kommandantene.

Men først og fremst ble riket gjennomhellenisert: gresk ble riksspråk i stedet for latin, den romerske keisertittelen ble forlatt og den greske kongetittelen basileios antatt. Det bysantinske riket fjernet seg ytterligere fra Vesten, men ble til gjengjeld et østeuropeisk sentrum, og holdt på forestillingen om romertradisjonen i statens organisasjon og ytre politikk. Bysantinerne kalte seg fortsatt for romere og ble omtalt slik av sine naboer.

Gjennom fem hundre år ble riket styrt av vekslende keiserdynastier: Heraklidene, det syriske (isauriske), det frygiske (amoriske), det makedonske og det komnesiske dynastiet var de viktigste (se oversikt over keisere). Riket var under press fra flere kanter. I to århundrer førte bysantinerne stadig krig mot araberne langs en grense som alt i alt lå temmelig fast. På Balkanhalvøya ble det nye bulgarske riket sør for Donau en stadig trussel, som Det bysantinske riket brukte store krefter på å holde i sjakk.

De stadige angrepene på 600- og 700-tallet førte også til kulturell utarming. I denne perioden brøt det også ut en opprivende strid om de religiøse kultbildene, den såkalte billedstriden, som pågikk i perioden 726–843. Den brøt ut for alvor da Leo 3 i 726 forbød billeddyrkelsen, og ikonoklastene (billedstormerne) førte kampen mot ikoner og annen religiøs bildende kunst, for eksempel i mosaikk. På den andre kirkemøtet i Nikea i 787 vant de billedvennlige en delvis seier. En ny kamp mot billeddyrkelsen oppstod under Leo 5 (813–820), men ikke så sterk som tidligere.

Konflikten ble avsluttet under enkekeiserinne Theodora 2 (formynder for Mikael 3 ), da ikonoklasmen ble fordømt på en synode i Konstantinopel i 843. Striden stimulerte på nytt den intellektuelle og litterære aktiviteten. Billedstriden har også ofte trukket oppmerksomheten bort fra den dyktige administrasjon og det vellykkede grenseforsvar under isaurerne.

Innenrikspolitisk var striden også uttrykk for keiserens kamp mot munke- og prestemakt. Utad førte den til konflikt med paven i Roma. Da Det bysantinske riket ikke kunne gi paven vern mot langobardene, ble ikonoklasmen en medvirkende årsak til at pavestolen søkte støtte hos frankerne og dermed vendte seg vestover, og verken gjeninnføringen av billeddyrkelsen eller det nye makedonske dynasti i Det bysantinske riket kunne forhindre at det i 867 kom til midlertidig brudd med pavekirken i Roma.

På 900- og 1000-tallet opplevde riket en ny storhetstid. Keiserne fra det såkalte makedonske dynastiet (som egentlig var fra Armenia) la hele Lilleasia og deler av Syria og Mesopotamia under bysantinsk styre i perioden 867–1056. Bulgaria, Serbia og Russland ble bysantinsk misjonsmark og antok den ortodokse troen. Basileios 2 (976–1025) kuet godseieraristokratiet, erobret i 1018 selve Bulgaria (som lå under Det bysantinske riket i 150 år) og støttet litteratur og kunst. Riket tiltrakk seg også handelsfolk og leiesoldater fra Skandinavia, de såkalte væringene, blant dem de norske kongene Harald Hardråde, som tjente i keiserens livgarde i perioden 1032–1044, og Sigurd Jorsalfar, som besøkte Konstantinopel i 1110.

I tiden like før 1100 kom svakhetstegn til syne. De store godseierne, især i Lilleasia, ble sterke nok til å underkue småbøndene, som fra gammelt av dannet kjernen i keiserens hær. En økonomisk krise undergravde tilliten til rikets myntvesen. Slaviske folk truet stadig grensene ved nedre Donau, og i øst representerte de seldsjukkiske tyrkerne en ny trussel. Etter den seldsjukkiske seieren ved Manzikert i 1071 tapte bysantinerne gradvis kontroll i Lilleasia. Fra 1054 ble splittelsen mellom øst- og vestkirken permanent. De dyktige herskerne av Komnenos-ætten (1057–1059 og 1081–1185) og deres generaler holdt riket oppe, men ble mer avhengige av leietropper og kom derfor i pengevanskeligheter.

På kort sikt var tyrkerne mindre farlige for riket enn de kristne korsfarerne. Alliansen mellom kjøpmannsrepublikken Venezia og Fredrik Barbarossa i 1177 hadde tydelig brodd mot Det bysantinske riket, og det fjerde korstog var et direkte felttog mot Konstantinopel, foretatt på venetiansk initiativ, og kulminerte med at byen ble plyndret i 1204.

Etter erobringen i 1204 ble riket delt i en rekke føydalstater. De viktigste var det latinske keiserdømme i Konstantinopel, to bysantinske etterfølgerstater i Nikea og Trapezunt (i det sistnevnte satte ætlinger av Komnenos-dynastiet seg fast) og despotatet Epirus. I 1261 gjenerobret Mikael 8 Palaiologos Konstantinopel med genovesisk hjelp og grunnla det siste keiserhuset der, men territoriet var sterkt redusert. Romersk-katolske latinerne var fortsatt herrer på Peloponnes (despotatet Mistra), i hertugdømmet Athen og på noen av de greske øyene. Dessuten var de osmanske tyrkerne nå på stadig fremmarsj i Lilleasia.

Fra 1421 av var Det bysantinske riket i permanent krisetilstand: tyrkerne gjorde allerede året etter et forsøk på å ta Konstantinopel, og i 1444 seiret de over en korsfarerhær ved Varna. Dermed strandet det siste vestlige forsøk på å redde Konstantinopel, og byen falt for sultan Mehmet (Muhammed) 2 i 1453. Den siste av palaiologene, Konstantin 11, falt i kamp på murene. Peloponnes ble erobret i 1460 og Trapezunt-riket året etter.

«Det annet Roma» var gått til grunne, men den bysantinske tradisjonen ble opprettholdt av de ortodokse kirkesamfunn. Munken Filofej i Pskov brukte mindre enn 100 år senere i skrifter til storfyrstene i Moskvariket uttrykk som «Moskva – det tredje Roma» og «det hellige Russland»: «to Roma er falt, det tredje består, og et fjerde vil det aldri bli». Ivan den grusomme, som Filofej omtalte som «den eneste kristne hersker», skulle da også snart ta tittelen tsar (caesar). Drømmen om å gjenskape det bysantiske riket, kjent som megali idea, «den store ideen», stod også sterkt i den moderne greske staten på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, og var en del av motivasjonen bak det greske felttoget i Lilleasia i årene 1919–1922.