Fredrik var sønn av hertug Fredrik 2. av Schwaben, som han etterfulgte ved dennes død, og han tilhørte dermed slekten Hohenstaufen. Moren Judit var derimot en welfer, og Fredriks tilknytning til de to mektigste tyske slektene på 1100-tallet var medvirkende til at han ble valgt til tysk konge og senere kronet som tysk-romersk keiser. Judit var for øvrig i slekt med de norske kongene, ettersom hennes oldemor Ulvhild av Sachsen var datter av kong Olav den hellige.
Da Henrik 5., den siste keiser av den saliske slekt, døde uten mannlige arvinger i 1125, var Fredriks far kandidat ved det påfølgende kongevalget, men fyrstene valgte isteden den saksiske hertugen Lothar 3., som raskt kom i konflikt med stauferhertugen om fordeling av godsene etter salierslekten. Den nye keiseren lyste både Fredriks far og dennes yngre bror Konrad i «rikets akt» og gjorde flere mislykte forsøk på å erobre deres kjerneområder. Dette forhindret ikke at Konrad i 1127 oppnådde å bli valgt til motkonge mot Lothar og året etter kronet til italiensk konge.
Denne striden, som varte i ti år, kom til å sette sitt preg på Fredriks oppvekst. Han fikk opplæring i riding og fekting, slik det var vanlig for adelssønner, men han lærte aldri å lese eller skrive, og han forsto heller ikke latin. Moren døde da Fredrik var bare åtte år gammel, men faren giftet seg snart på nytt. I disse årene ble farbroren Konrad et forbilde for Fredrik, ikke minst fordi han hadde vært på pilegrimsferd til Jerusalem og dermed oppfylte tidens ridderideal.
Striden mellom stauferne (hohenstauferne) og keiseren ble bilagt i 1135. Da Lothar døde to år senere, sto stauferne klare til å overta den tyske kronen. Men Fredriks far, som hadde mistet et øye i kamp med Lothars tropper, var ikke lenger aktuell som kandidat, så det ble onkelen Konrad som ble valgt, og i 1138 ble han kronet til tysk konge i domkirken i Aachen.
Fredrik ble nå onkelens protesjé og ledsaget ham fra 1141 til flere av de årlige riksmøtene. I 1146 avla Konrad korstogsløfte, og til tross for protester fra sin far (og det faktum at han selv var nygift) valgte Fredrik å følge onkelen da denne året etter la ut på ekspedisjonen til Det hellige land. Fredriks far døde før korstogshæren forlot Tyskland, så Fredrik var dermed regjerende hertug av Schwaben. Militært og økonomisk ble det andre korstog en katastrofe, blant annet på grunn av en feilslått beleiring av Damaskus. Konrad og Fredrik kom tilbake til Tyskland i 1149.
Fredrik ble i 1147 gift med den rike arvingen Adela av Vohburg, markgrevinne av Egerland, men det barnløse ekteskapet ble oppløst etter seks år. I 1156 giftet Fredrik seg igjen, nå med grevinne Beatrice av Burgund. De fikk 11 barn, blant dem sønnene Henrik 6. – som etterfulgte faren som tysk-romersk keiser – og Filip av Schwaben, som ble brorens etterfølger som tysk konge.
Kommentarer (3)
skrev Arnt Christian Teigen
Hei Jon Gunnar Arntzen
Dette er ikke en alvorlig kritikk; men et par nysgjerrige spørsmål fordi jeg syns dette er en usedvanlig spennende tid. Det er nok særlig oppdagelsen av den felles tematikken i striden på kontinentet og her på berget (og så til sjøs, Þjoðveldet, Daneveldet, Sveaveldet, Normannerriket? Våre nordiske nasjoners stater er vitterlig ikke riktig definert ennå, ikke helt); ikke bare maktkampen til welferne og waiblingerne, pave og keiser, men også om statens hellighet; suverenitetsprinsippets grunn og definisjonsjonsmaktens paradoks; hvordan dette kommer til uttrykk i borgerkrigstida vår, eller tida etter Kong Sigurd Munns bortgang til drapet på Lovsagnsmann Snorre Sturlusson & det endelig tapet til Kong Skule, den første Hertugen, Bårds sønn. Er det for lett å si at baglerne er våre guelfer, birkebeinerne ghibbeliner?
Magisterkandidat Arntzen, du skriver:
"I sin regjeringstid som konge og keiser var Fredrik hovedsakelig opptatt med å bekjempe welferne og deres allierte (paven og de norditalienske bystatene)."
Jeg blir nysgjerrig på om du bevisst nedtoner investiturstriden, setter striden mellom pavemakt og keisermakt sekundært i forhold til den eksistensielle maktkampen mellom Waiblingen og Welf? Rettere spurt, toner ikke du et flagg her?
Med vennlig hilsen
Arnt Christian H. Teigen
svarte Ida Scott
Hei! Takk for innspill. Konflikter mellom kirke- og kongemakt var vanlige over hele Europa i høymiddelalderen, også i Norge. Det kommer tydelig fram flere steder i denne artikkelen at Fredrik kjempet for å hevde keisermakten mot pavemakten. Investiturstriden regnes imidlertid vanligvis som avsluttet i 1122 (samme år som Fredrik ble født). Se https://snl.no/investiturstriden. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.
skrev Arnt Christian Teigen
Takk for svar, Ida Scott!
Sant nok, man pleier å si at Rom fallt i 476 også. Jeg forstår at konvensjonell historieskrivning setter endepunkt for investiturstriden med Wormskordonatet av 1122, men selv om Romerkeiser Henrik V herved avstår fra å oppnevne biskoper, fortsetter legmannsveldet i Kirken i Norden; jeg vil påstå, på Island fram til mordet på Snorre Sturlusson i 1241. I Norge fortsetter etter mitt skjønn striden fram til Kong Skules endelikt året før, selv om Bagallene må sies egentlig å ha vunnet kirkestriden. Fra et nordisk perspektiv blir det like galt å si at Investiturstriden tok slutt i 1122 som den anglofrankiske historieskrivningstradisjonens tidsfestelse av Vikingtida. Det er vel heller ingen tvil om at det hellige Roms Keiser Fredrik Rødskjegg bryter med Wormskonkordatet og utfordrer pavens enerett til å íklé bispene sine stolae og gi dem deres bagall. Når jeg lurer på om du toner flagg knytter det seg til hvilken grad du anser din oppgave som historiker å undersøke historiografien og konvensjonenes grunnlag. Når du sier at Investiturstriden vanligvis regnes som avsluttet med Wormskonkordatet er jo ikke det et poeng. Er det ikke riktigere å si at Investiturstriden forstått som en kirkestrid ble avsluttet i 1122, men at den på ingen måte var ferdig i praktisk forstand. Legfolks makt og rolle i Kirken ble ikke umiddelbart underordnet det klerikale hierarkiet; óg verdslig styresmakter fortsatte oppnevne biskoper m.fl. Cesaropapismen lever, om enn ikke i beste velgående, den dag i dag (jf. det Glücksbergske monarkiets prestekongerolle). Er det ikke ganske tydelig at Kong Sverre, Birkebeinere og Ribbunger står på Keiser Fredrik Rødskjegg side? Mitt poeng i utgangspunktet var at Borgerkrigstida blir misforstått og ikke sett som et internasjonalt, europeisk fenomen; og ikke bare er innbyrdes kriger, som man sier på svensk. Selv om det ikke er borgerkrig i Danmark på samme tid som det er det i Sverige, Norge og Øyriket, det Islandske Þjoðvelðid, er Danmark på ingen måte ikke involvert i borgerkrigstidas konflikter. Min påstand er at borgerkrigstidas konflikter er internasjonale; og at forståelsen av Fredrik Rødskjegg og, etter hvert, Kong Sverre her - historiens tapere - er helt vesentlig for å se det; at kontekstualiseringen, eller snarere innrammingen (begrensingen av kontekst) av denne periodens konflikter som borgerkriger må forstås i lys av nasjonsbyggingens narrative begjær..
Med vennlig hilsen
Arnt Christian H. Teigen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.