Romerrikets historie

Roma var byen på de sju høyder: Kapitol, Palatinen, Aventinen, Caelius, Esquilinen, Viminalen og Quirinalen. Etter tradisjonen ble byen grunnlagt av Romulus i 753 fvt., ifølge den senrepublikanske kronologien fastsatt av Marcus T. Varro.

Det er arkeologiske spor av graver på Forum og bosetninger på høydene som kan dateres enda tidligere, men vi kan neppe snakke om en skikkelig by før på 600-tallet, hvor sumpområdene mellom høydene var blitt tørrlagt og lagt ut til offentlig torg, Forum Romanum. Stedet lå strategisk godt til ved et naturlig vadested over elva Tiber (moderne Tevere) og langs ferdselsåren fra fjellene og ned til sjøen. Dette er med på å forklare byens vekst.

Roma ble etter tradisjonen først styrt av sju konger, men de skriftlige kildene vi har til den tidligste historien er upålitelige. Beretningen om Romulus og de neste tre kongene – Numa Pompilius, Tullus Hostilius og Ancus Marcius – er særlig omstridt. Beskrivelsen kildene gir av Roma som et slags etablert fristed for omflakkende lykkejegere under den tidlige kongetiden, kan være riktig og forklare den tilsynelatende dynamiske og ekspansive byen. På 500-tallet framstår byen som en maktfaktor i Latium.

Med Tarquinius Priscus kom en periode med et etruskisk dynasti på tronen, som videreføres under Servius Tullius og Tarquinius Superbus. Den siste tarquineren skal ha blitt fordrevet i 510 eller 509 fvt. Dateringen og hendelsene rundt er omstridt, da de faller sammen med og beskrives likt som tyrannveldets fall i Athen.

En mann med et typisk romersk navn, Junius Brutus, spilte en hovedrolle ved Tarquinius' fordrivelse, og det er naturlig å se hendelsen som et uttrykk for at den etruskiske innflytelsen i Roma stoppet opp. Fordi kongene hadde misbrukt sin makt, utformet romerne en styreform som skulle trygge folket mot maktmisbruk fra enkeltmenns side og la flere slekter få ta del i det felles anliggende, res publica. Vi kjenner systemet og perioden det eksisterte derfor som republikken.

Den eldre republikken var preget av indre strid og ytre krig. Sosial uro, gjeldsslaveri, vilkårlig rettspleie og avgrenset tilgang til politiske posisjoner stod i sentrum for de såkalte stenderkampene mellom de aristokratiske slektene patrisiere og folket, kjent som plebeiere.

Gjennom disse kampene, som foregikk helt til cirka 300 fvt., ble politiske og religiøse maktposisjoner gradvis gjort tilgjengelig for andre enn de patrisiske slektene. Samtidig med denne indre striden kjempet romerne utad både mot nabobyer i Latium og Etruria og invaderende fjellfolk som sabinere, ekvere og volskere. I 390 ble Roma angrepet av gallere (keltere). Etter måneders beleiring måtte romerne, som hadde tatt sin tilflukt til Kapitol, overgi seg og betale gallerne for å få dem til å forlate byen; et nederlag romerne aldri glemte.

Det nærmeste hundreåret brukte romerne til å nedkjempe sine naboer, i første rekke latinerne og etruskerne. Etter en seier over et forbund av andre latinerstater, etablerte Roma i 338 fvt. en ordning hvor forbundet ble oppløst og alle bystatene fikk individuelle avtaler med Roma. Noen fikk full borgerrett og ble innlemmet i bystaten Roma. Andre fikk avgrenset borgerrett og en viss selvråderett, mens andre igjen fikk beholde selvstendigheten, men pålagt å være Romas forbundsfeller.

Alle måtte yte militær støtte til romerne. Det bandt alle latinerne til Roma og hindret dem i selvstendige avtaler med hverandre. Systemet ga Roma fleksibilitet og kontroll over store ressurser uten store kostnader. Dette var et utmerket grunnlag for, og oppskrift på, videre ekspansjon.

Den klassiske republikken er en moderne betegnelse for den tiden da republikken virket etter forutsetningene og ga intern ro og ytre ekspansjon. Det vil si at det republikanske systemet hadde funnet sin form og at det tilsynelatende hersket en konsensus mellom de politiske slektene, senatet og folket om maktutøvelse, krigsinnsats og fordelingspolitikk.

Etter Pyrrhoskrigen (280–272) hadde romerne erobret hele det sørlige Italia. Med herredømmet over de greske bystatene der ble gresk innflytelse mer tydelig i den romerske kulturen. Romernes ekspanderende makt utfordret imidlertid karthagerne som kontrollerte Sicilia. Etter den første (264–241) og den andre (218–201) punerkrigen ble Roma den dominerende makt i hele det vestlige Middelhavet, men særlig den andre krigen var en stor påkjenning for romerne. De led mange nederlag mot Hannibal og hans tropper, de mest kjente ved Trasimenersjøen i Umbria (217) og Cannae i Sør-Italia (216).

Hannibalkrigen ble hovedsakelig ført på italiensk jord, og store deler av Sør-Italia ble herjet og ødelagt. Romernes endelige seier skyldes utholdenhet; Scipio Africanus' innsats i Spania og det faktum at romernes forbundsfeller ikke gikk over til Hannibal i den utstrekning han hadde forventet. Den tredje puniske krig (149–146) utslettet gamle Karthago som by.

Fra 200 fvt. vendte romerne sin interesse mot øst og blandet seg i den hellenistiske stormaktspolitikken. Etter en serie kriger overtok Roma kontrollen over store deler av den hellenistiske verden. De beseirede statene ble først gjort til forbundsfeller eller romerske klientstater, men seinere annektert som provinser.

Årsakene til romernes ekspansjon i denne perioden har vært livlig diskutert. Flere historikere har betegnet romersk ekspansjon som «defensiv imperialisme» – at krigene ofte blir tvunget på romerne eller at de blir påkalt av én av partene i en strid. Argumentet er også at romerne tilsynelatende vegret seg for å styre overvunne områder direkte, og at anneksjon kun ble en utvei når andre former for maktutøvelse hadde vist seg ikke å være tilstrekkelig. Men det er også dem som mener Roma svarer godt til Joseph Shumpeters beskrivelse av en «krigsmaskin», en organisme skapt av kriger, som ender med å skape kriger. Den tydelige militarismen fra byens begynnelse kombinert med krigsdynamikken i romersk politikk og higen etter militær ære underbygger dette.

Krigene sikret Roma inntekter i form av krigsbytte og krigsskadeerstatning. Og man trengte heller ikke annektere fremmed land for å dominere politikken og kontrollere ressursene der. Tidligere sammenlignet man også den romerske imperialismen med mer moderne imperiebygging, hvor kontrollen med handelen var viktig. Men slike motiver er det mindre vanlig å tillegge romerne i dag, ettersom den antikke økonomien ikke var så utviklet og statene ikke drev merkantilistisk politikk. Romerstaten utviklet aldri en økonomisk politikk i slik forstand.

De oversjøiske krigene på 100-tallet fikk vidtrekkende betydning for Roma og Italia. Kjernen i hæren var Italias frie bondestand, romere og forbundsfeller. Krig var stort sett en sommerbeskjeftigelse i antikken, og under erobringen av Italia kunne soldatene skjøtte sine gårdsbruk i den tiden de ikke lå i felten. Men på 100-tallet førte krigene til at de ofte ikke var hjemme på flere år; de lå i vinterleir i fremmed land og ble mer profesjonalisert som soldater. Det kunne føre til at gårdene ble forsømt. Erobret statsjord (ager publicus), som det ble mye av i Sør-Italia etter Hannibalkrigen, var hovedsakelig forpaktet bort til rikfolk. Rikdommene fra krigene i øst havnet dessuten for en stor grad også på de samme hendene. Ettersom jord var det anerkjente investeringsobjekt i antikken, førte dette til at eliten investerte alt mer i jord og etablerte store slavedrevne gods, kjent som latifundia.

De nye provinsene betalte mye av sine skatter i form av korn, og jordbruket i Italia ble delvis omlagt til mer spesialisert og kapitalkrevende produksjon, med varer som olivenolje, vin og storfe. Den store tilgangen på slaver etter seirene på slagmarken betydde billig arbeidskraft på godsene, og i tillegg fikk romerne innpass på de store slavemarkedene i Øst-Middelhavet, som Delos. Man har ment at dette var med å presse deler av den selvstendige bondestanden vekk fra jorda, men nyere undersøkelser tyder på at landsbygda ikke var så avfolket som kildene kan gi inntrykk av. Det var uansett mange som også ble trukket til den voksende storbyen Roma og det urbane livet der. Resultatet var at mange endte opp blant Romas eiendomsløse proletariat. Dette medførte uro og sosiale problemer i byen, og dermed kom forslag om jordreformer og omfordeling av ager publicus høyere opp på den politiske dagsorden.

Senrepublikken, også kalt revolusjonshundreåret eller borgerkrigstiden, var preget av dyptgående forandringer på det sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske området. Tiberius Gracchus, folketribun i 133, forsøkte å motvirke proletariseringen ved å foreslå maksimumsgrenser for hvor mye statsjord, ager publicus, en romer kunne forpakte. Det dreide seg om offentlig eid jord, for en stor del inndratt fra frafalne forbundsfeller under andre punerkrig, men to generasjoner etter krigens slutt var grensene mellom privat og offentlig jord uklar. På den frigitte jorden skulle det opprettes små gårdsbruk for de eiendomsløse. Forslaget ville også bedre rekrutteringsgrunnlaget for hæren, da eiendomsløse ikke kunne rekrutteres som legionærer.

Tiberius gikk rett til folkeforsamlingen med forslaget, og da folketribunkollegaen Octavius nedla veto mot det, gikk han til det revolusjonære skritt å få Octavius avsatt. Etter dette ble forslaget vedtatt. Da Tiberius mot sedvanen søkte gjenvalg som folketribun, utløste det tumulter og han ble drept sammen med flere av sine tilhengere. Dette er blitt stående som symbolet på den brutte politiske konsensusen i republikken, hvor våpenmakt og vold ble introdusert og skillet mellom folket (populus) og senatet ble tydeliggjort. Tiberius blir stående som den første virkelige popularis, en politiker som utfordrer senatet og frir til folket med politiske og økonomiske reformer.

Tiberius' bror Gaius ble valgt til folketribun for 123. Hans reformer var mer omfattende enn sin brors. Han fornyet jordloven og fikk vedtatt en lov om korn til under markedspris for Romas innbyggere. Senatets makt ble svekket på forskjellig vis, blant annet ved at ridderne fikk domsmyndighet i saker som gjaldt maktmisbruk i provinsene. Hans forslag om å gi forbundsfellene borgerrett møtte stor motstand, og også Gaius fikk en voldsom død. Gracchernes ettermæle i romersk historisk tradisjon er negativ, men ettertiden har bedømt dem svært forskjellig, ofte ut fra historikernes eget politiske ståsted. Et viktig poeng i samtiden var at graccherne forrykket maktbalansen mellom de ledende slektene; de populære forslagene ville få folkeforsamlingen til å stemme på medlemmer av deres slekt, eller dem de foreslo.

Rekrutteringsproblemene for hæren fortsatte ettersom graccherne ikke hadde lykkes med sine jordreformer og fått økt antallet selveiende bønder. Da gikk Marius til det skritt å se bort fra gjeldende formuesgrenser for militærtjeneste, og slapp eiendomsløse inn i hæren. Dette skapte en ny situasjon der hærfører og soldater ble nærmere knyttet sammen, en forutsetning for borgerkrigstiden som fulgte. Med en nyorganisert hær nedkjempet Marius numiderkongen Jugurtha i 106.

Da de germanske folkene kjent som kimbrerne og teutonene marsjerte gjennom Gallia og slo romerne ved Arausio i 105, var det på ny en reell fare for at en stor hær fra nord skulle angripe Italia og Roma. Marius ble igjen påkalt og innehadde konsulatet gjentatte ganger. Han lykkes med å avverge germanerfaren ved Aquae Sextiae i 102 og Vercellae i 101.

Forbundsfellene i Italia var misnøyde med at romerske borgere ble favorisert i hæren, ved fordeling av imperieinntektene og ved forpaktningen av statsjorda. Deres krav om full borgerrett var vanskelig å imøtekomme siden et slikt lovforslag kunne forrykke maktbalansen mellom de ledende slekter i Roma. Forbundsfellene gikk til slutt til krig i år 90. Romerne vant krigen, men gav forbundsfellene borgerrett likevel, slik at deres politiske innflytelse ble begrenset. 80-årene ble preget av blodige oppgjør mellom Marius og Sulla. Sulla gikk til slutt seirende ut, og styrte som diktator fra 82 til 79. Han straffet sine motstandere hardt, og fremmet en rekke lover og forordninger med sikte på å styrke senatet på bekostning av folkeforsamlingene og riddere. Da dette var gjennomført, trakk han seg tilbake.

Borgerkrigstidens andre fase er preget av navn som Pompeius, Crassus, Caesar og Cicero. Pompeius hadde hjulpet Sulla til makten og nedkjempet Sertorius og marianernes siste maktbase i Spania. Sammen med Crassus slo han ned Spartacus-opprøret, den farlige slaveoppstanden i Italia i 73–71. Som konsuler i år 70 opphevet imidlertid Pompeius og Crassus mesteparten av Sullas lovgivning, som skulle sikre senatet mot egenrådige aristokrater. De følgende årene ble preget av oppgjøret med sjørøverne (67) og kampene mot Mithradates av Pontos. Pompeius ordnet forholdene i Østen etter sitt eget hode, med et belte av nye provinser og klientkongedømmer. Da senatet nektet å ratifisere hans disposisjoner, var veien åpen for det såkalte første triumvirat i år 60, en privat avtale mellom Pompeius, Crassus og Caesar, som førte til at Pompeius' forordninger ble godkjent da Caesar var konsul i år 59.

Som stattholder i de galliske provinser erobret Caesar i løpet av 50-årene hele Gallia. Forholdet mellom triumvirene skrantet og Crassus falt i slaget ved Carrhae mot partherne i 53. Da Caesar krysset Rubicon, grenseelven til sin provins, og gikk med sine soldater mot Roma, var en ny borgerkrig et faktum. Senatet gjorde Pompeius til dets hærfører, men han vegret å møte Caesar i Italia og satte over til Hellas der det var stående, trente tropper. Pompeius tapte likevel slaget ved Farsalos i 48, og ble drept i Egypt kort tid etter. Etter flere slag stod Caesar som den endelige seierherre og lot seg utnevne til diktator i 46.

Caesar ble myrdet 15. mars år 44. Han satt altså ved makten i kort tid, og siden nesten hele hans karriere var preget av krig eller forberedelser til krig, er det ikke lett å bedømme hans sivile planer for riket. Han fikk gjennomført en kalenderreform, den julianske kalender, initierte omfattende kolonigrunnleggelser i provinsene, og omorganiserte lokalstyret i Italia.

Caesars mordere, med Brutus og Cassius i spissen, trodde at republikken skulle gjenoppstå etter Caesars død. Men de manglet en skikkelig plan og det kan se ut som om tiden var løpt fra den gamle forfatningen. Det ble raskt strid mellom Caesarmorderne og -tilhengerne. I år 43 dannet Caesars nærmeste medarbeider Marcus Antonius, hans arving og ætling Octavian og diktatorens nestkommanderende Lepidus det andre triumvirat. De nedkjempet Caesarmorderne ved Filippi i 42, men vendte seg snart mot hverandre. Etter at Lepidus var utmanøvrert, vant Octavian den endelige seier over Antonius og Kleopatra i slaget ved Actium i år 31.

Da Octavian i 30 fvt. returnerte fra Egypt etter å ha nedkjempet Antonius, hadde han lært av Caesars skjebne og utfordret ikke senatet ved å la seg utrope til diktator eller konge. Den styreformen han la grunnen til, kalles prinsipatet etter ordet princeps, førstemann – en betegnelse brukt om den mest aktverdige som fikk tale først i senatet. Noen kronet keiser var han ikke. Etter at han la ned triumvirmakten i 27 fvt., styrte han formelt gjennom republikanske embeter. De viktigste var folketribunatet, som gav ham kontroll over lovgivningen ved at han hadde forslagsrett og vetorett, og konsulatet som ga ham en spesiell overkommando (imperium maius).

I år 27 fikk han ærestittelen Augustus. Fra Augustus' tid stammer også skillet mellom senatorstyrte og keiserstyrte provinser. Med sitt overordnede militære imperium befestet han kontrollen over rikets militære styrker uansett hvor de befant seg. Det var kontrollen over hæren som var det egentlige maktgrunnlaget for Augustus og hans etterkommere i keiserverdigheten. Forfatningen kan i denne fasen kalles et slags konstitusjonelt monarki, hvor det tidligere selvstendig politiske aristokratiet under republikken ble erstattet av et tjenestearistokrati og et keiserlig byråkrati.

Augustus regnes gjerne som grunnleggeren av Pax Romana, den romerske fred, en 200-års periode med stabile forhold innad og fred i provinsene. Det kan få oss til å glemme at ingen romer har lagt mer land til riket enn han. Det siste hellenistiske riket, Egypt, ble erobret i borgerkrigstidens sluttfase. De mest omfattende erobringene skjedde i nord, der grensen ble skjøvet helt frem til Elben og Donau. Etter nederlaget i Teutoburgerskogen i år 9 evt. ble erobringen av Germania oppgitt, og Rhinen dannet grensen i nordøst.

Prinsipatet deles inn i ulike dynastier. Augustus ble etterfulgt av medlemmer av den julisk-claudiske slekten. Etter Neros fall i 68 ble det en urolig periode før det flaviske hus ble etablert under Vespasian (69). Etter attentatet mot Domitian i 96 fulgte de såkalte adoptivkeiserne i perioden 96–180, også rubrisert som «de gode keiserne». Fordelen var at ingen av keiserne hadde mannlige arvinger og derfor isteden adopterte sin etterfølger blant vel ansette og dugelige menn. Mange regner dette for Romerrikets virkelige storhetstid. Imidlertid opplevde Romerriket under Marcus Aurelius et kraftig utbrudd av pest og økt konflikt med germanske og sarmatiske folk langs grensen ved Donau, noe som skapte varige problemer for riket. Det severiske hus i perioden 193–235 kan også regnes til prinsipatet, selv om keiserne i denne tiden på mange måter stod for en annen herskerstil.

Romerriket manglet et embetsverk som kunne hanskes med udugelige keisere og noen fullgod suksesjonsordning ble aldri etablert. Det resulterte i severernes fall og en lang periode med borgerkrigstilstander og kaotisk tronfølge.

Perioden som etterfulgte det severiske dynastiet kalles «soldatkeisertiden» eller anarkiet. Den kjennetegnes med at over 20 keisere, som er regnet som legitime, og et utall usurpatorer, som med basis i ulike deler av riket og egne hæravdelinger drev sine blodige kamper om makten og keiserverdigheten. Grensekonfliktene økte betraktelig, idet mange ulike germanske folk som frankere, alemannere, kvadere, juthunger, semnoner, vandaler, saksere, heruler og gotere utfordret grensene langs Rhinen og Donau, og det nypersiske sasanideriket i øst viste seg mer aggressive enn partherne hadde vært. Resultatet var et til dels vanstyrt rike hvor byene ble presset, økonomien stedvis brøt sammen, epidemier herjet og invaderende «barbarhærer» tidvis brøt inn i riket og foretok plyndringstokt langt inn i Italia.

Roma ble igjen befestet med en ny bymur, men gjenvant aldri sin stilling som rikets naturlige sentrum. I vest ble det til og med etablert et selvstendig gallisk rike som inkluderte Britannia i perioden 259–273. I sørøst ble samtidig også et utbryterrike etablert med Palmyra som hovedsete og Zenobia som den berømte herskerinnen. Keiser Aurelian maktet å innlemme Gallia og Palmyra i riket igjen i 274, men ble drept året etter og Romerriket ble kastet ut i nye runder med borgerkrig. Dacia var tapt for alltid.

Kristendommen spredde seg raskt i perioden, i første rekke blant alminnelige folk byene. De kristnes sekteriske virksomhet og avvisning av romersk kultus ble tidvis oppfattet som illojalt og en trussel mot pax deorum (freden med gudene). Keiser Decius innførte i år 250 hedensk offertvang og avstraffelse av de kristne som ikke bøyde seg. Dette var starten på en periode med organiserte, men keiseravhengige og dermed sporadiske kristenforfølgelser. Forfølgelsene kostet mange mennesker livet, men de styrket også den nye religionen, slik vi kan se av de kristne martyrberetningene. Den siste store kristenforfølgelsen ble avsluttet i 311.

Med Diokletian fikk Romerriket igjen en sterk keiser på tronen, og han maktet å stabilisere keiserdømmet og stable riket på bena igjen, gjennom store administrative og militære reformer. Hæren ble åpnet for germanere og andre folk uten borgerrett og gjort betydelig større. Riket ble delt opp i mange nye og mindre, sivile provinser, fordelt på tolv større regioner (dioceses). Dette var administrative riksdeler styrt av en keiserlig vicarius.

Diokletian innførte også et system med fire keisere, tetrarkiet, da han i 286 tok Maximian til medkeiser (augustus) og utpekte en underkeiser (caesar) til hver. Maximian skulle ha hovedansvar for vestdelen, mens Diokletian tok sete i øst. Keiserens posisjon ble styrket, byråkratiet utbygget og styret mer effektivt, men også mer ensartet, usmidig og autoritært. Hoffet var nå rikets midtpunkt og administrasjonssenter. Keiserperioden etter Diokletian kalles dermed dominatet, hvor herskeren ikke lenger er å oppfatte som en likemann, men alles herre, dominus.

Tetrarkiet brøt sammen etter at Diokletian trådte tilbake. Konstantin samlet igjen keisermakten på én manns hender etter oppgjøret med Licinius i 324. Men ordningen med et administrativt delt rike ble beholdt og endte til slutt med et fast skille fra 395. Konstantin tok også konsekvensen av at de fleste resursene og menneskene befant seg i øst og flyttet hovedstaden fra Roma til Bysants (Konstantinopel) i 330. Konstantin ble omvendt til kristendommen og begynte å favorisere de kristne. Det ble et gjennombrudd for kirken, som kulminerte med at kristendommen ble statsreligion og at keiser Theodosius forbød hedensk kultus og stengte templene og lærerstedene i 391. Dette innebar et symbolsk brudd med den gresk-romerske kulturen som mange regner som slutten på antikken og begynnelsen på middelalderen.

Fra opprettelsen av dominatet og kristendommens seier taler man gjerne om senantikken som en særegen periode. Tidligere var man mest opptatt av å beskrive forfall og Romerrikets sammenbrudd, men forskere i dag snakker mer om en overgangsperiode og transformasjon. Med Diokletian og Konstantin fikk økonomien et oppsving, men mange byer kom seg aldri skikkelig på fote igjen etter problemene i soldatkeisertiden, spesielt ikke i nordvest. De administrative og militære kostnadene etter Diokletians reformer viste seg også tunge å bære, og de nye soldatene av germansk herkomst vanskeligere å integrere. Problemene økte med nye riksdelinger og borgerkriger etter Konstantins død.

Idealet om og lojaliteten til et samlet Romerriket smuldret gradvis bort. Samtidig gjorde ulike germanske folk inntog i Romerriket, antagelig motivert av press fra hunerne under ledelse av Attila og et svakere Romerriket. De ble dels nedkjempet, dels innrullert i den romerske hæren og dels gitt områder de kunne slå seg ned i. Manglende integrering og dårlige tider gjorde dem imidlertid til potensielle femtekolonnister. En gruppe visigotere med tilhold i Thrakia gjorde opprør og nedkjempet keiser Valens og hans romerhær ved Hadrianopolis i 378. Det ble et slag romerstaten aldri helt kom over og visigoterne fortsatte å skape problemer for keiserne som fulgte. Keiser Theodosius fikk dem innrullert i hæren, men etter hans død i 395, hvor riket ble delt i to mellom hans sønner, ville de ikke lenger kjempe i interne maktkamper og tok seg til rette på Balkan.

Under ledelse av Alarik invaderte visigoterne Italia og inntok Roma i 410. Omtrent samtidig invaderte flere germanske hærer (frankere, alenere, svebere og vandaler) Romerriket over grensa ved Rhinen. Keisermakten i vest, med flere svake barnekeisere, bukket under for presset og måtte se at kontrollen over Britannia, Gallia, Spania, Nord-Afrika og til slutt Italia gikk tapt. De vestromerske keiserne styrte videre på germanernes nåde fram til 476. Da ble den siste romerske keiser, Romulus Augustulus, avsatt og germaneren Odovaker tok makten i Roma. Han ble få år senere utfordret og drept av en annen goter, Theoderik, som deretter innførte et gotisk kongedømme i Italia.

Debatten har gått heftig om hvor store endringene var og omfanget av krise- og nedgangstid i seinantikken. Bildet av fæle horder av barbarer som ødelegger den raffinerte romerske kulturen er betydelig nyansert. Det er ganske klart at vi har å gjøre med en sivilisasjons fall og begynnelsen på nye samfunns- og statsformer i en kristen æra. Dette var imidlertid en lang prosess og den nye kulturen fikk andre uttrykk og organisasjonsformer. Det førte også til en betydelig nedgang i handel og spesialisert produksjon. Byggeaktiviteten ble etter 400 evt. dessuten i hovedsak rettet inn mot festningsverk, kirker og private gods og ikke mot annen infrastruktur og byutvikling. Det førte til en avvikling av antikkens bykultur mange steder i vest, antagelig også som følge av en markant befolkningsnedgang.

Det østromerske riket eksisterte imidlertid videre og man kalte seg stadig Romaioi, men med gresk som administrasjonsspråk. Under Justinian ble deler av det gamle vestriket gjenerobret, men suksessen ble kortvarig; fra 600 evt. var Vesten tapt for alltid. Det østlige Romerriket regnes som en egen kultur etter dette og omtales som det bysantinske riket, etter rikets sentrum i Bysants.

• Romerriket
• Oversikt over Romerrikets historie
• Romersk mytologi
• Italias historie før samling
• Italias forhistorie

• Jon W. Iddeng Romerrikets historie: Republikkens vekst og fall (Oslo 2014, Dreyer forlag)
• Jon W. Iddeng Romerrikets historie: Keisertida (Oslo 2018, Dreyer forlag)