Vespasian

Vespasian var en romersk keiser i perioden 69–79 evt. Han var av ridderslekt fra sabinernes land i Mellom-Italia og fikk en glimrende offiserskarriere. Blant annet deltok han i felttoget i Britannia i 47, som førte til den endelige erobringen. Han ble konsul i 51, var stattholder i den romerske provinsen Africa i 63 og nedkjempet jødenes oppstand i Jerusalem i årene 67–69.

Da Galba, Otho og Vitellius i 69 etter Neros død bekjempet og etterfulgte hverandre som keisere, ble Vespasian selv utropt til keiser av sine legioner i den østlige delen av riket. Vespasian overlot til sin sønn Titus å fullføre erobringen av Jerusalem og Mucianus og overvinne motstanderne i Italia, før han selv ankom Roma og ble anerkjent som keiser av senatet.

Vespasian hadde sin maktbasis i hæren, men han sørget også for å sikre sin legitimitet ved lover og knyttet seg til det julisk-claudiske dynastiet ved å ta navnene Augustus og Caesar. Vi har bevart en innskrift kjent som Lex de imperio Vespasiani, hvor hans keiserlige fullmakter stadfestes av senatet. Han lot nye folk få sete i senatet og søkte å sikre grensene. Som hersker førte Vespasian også en streng finanspolitikk, noe som var nødvendig etter Nero og krigen i 69. På tross av sparsommeligheten etterlot han seg en rekke offentlige byggverk, blant annet Jupitertempelet på Kapitol og det flaviske amfiteateret (Colosseum).

Vespasian skal ha vært en enkel og arbeidsom mann, men han ble på sønnenes anbefaling og senatets tilslutning guddommeliggjort etter sin død. Han etablerte et nytt dynasti og ble som keiser etterfulgt av sine sønner Titus og Domitian i det som kalles «det flaviske keiserhus».