Punerkrigene var romernes navn på de tre krigene de førte med karthagerne (av romerne kalt punere) mellom 264 og 146 fvt. De tre krigene endte med at Romerriket fikk herredømme i det vestlige Middelhavet.
Den første punerkrigen (264–241 fvt.) gjaldt vesentlig herredømmet over Sicilia, der karthagernes økende innflytelse ble oppfattet som en trussel mot den romerske kontrollen over Sør-Italia, som var sikret etter seieren over Pyrrhos og Tarentum i 272 fvt. Det hadde brakt disse stormaktene farlig nær hverandre, og det var en gjensidig forståelse (kanskje var den også nedtegnet i en traktat, slik Livius framholder) om at Roma kontrollerte fastlandet, mens Karthago kontrollerte Sicilia og de andre øyene vest for Italia.
Den utløsende faktoren for krigen var at en gruppe omflakkende leiesoldater, som ble kalt mamertinerne ('Mars-sønnene'), hadde tatt kontrollen over den sicilianske byen Messina, gjort seg upopulære blant naboene med røveri og vold. Dette førte først til en væpnet konflikt med Syrakus. Mamertinerne ba om støtte fra Karthago, men denne støtten endte med at karthagerne selv tok kontroll over Messina. Mamertinerne ba Roma om hjelp, og konsulen Appius Claudius Caudex fikk overtalt folkeforsamlingen i Roma om å komme dem til unnsetning. Krigen var et faktum da han i 264 fvt. satte over Messinastredet og fikk slått de syrakusanske og karthagiske styrkene tilbake. Romerne lyktes senere med å gå i forbund med Syrakus som var anfører for de greske byene på vestkysten av Sicilia, og fikk dermed godt fotfeste på den vestlige delen av øya.
Romerne hadde på denne tiden ikke en skikkelig marine og var ikke særlig vant med sjøkrig, og de slet lenge med den karthagiske flåten. Etter at romerne fikk bygget seg en flåte, lært seg å manøvrere den, og ikke minst utrustet skipene med en bevegelig landgang med pigg (corvus) slik at de kunne borde fiendens båter på havet, var karthagernes dominans over havet mindre. Tross et katastrofenederlag etter Claudius Pulchers dumdristige forsøk på å ramme karthagerens flåtebase ved Drepana i 249 fvt. og den dyktige puniske feltherren Hamilkar Barkas innsats, klarte romerne gradvis å vinne kontroll over Sicilia.
Den første punerkrigen ble avgjort ved Catulus' seier ved De egadiske øyer i 241 fvt., hvorpå Hamilkar måtte be om fred. En streng fredsavtale ble framforhandlet hvor Karthago måtte avstå hele Sicilia til romerne og betale 2200 talenter sølv i krigserstatning. Som følge av nederlaget ble Karthago kastet ut i en opprørskrig med egne leietropper og klientstater, noe som også førte til at Sardinia ble tapt til Roma. Karthago rettet derfor sitt blikk mot Den iberiske halvøya og etablerte seg som en maktfaktor i dagens Sør-Spania.
Den bakenforliggende årsaken til den andre punerkrigen (218–201 fvt.) er omdiskutert, men bakteppet var karthagernes store fremganger i Spania under hærførere som Hamilkar og hans svigersønn Hasdrubal. Området kastet godt av seg og karthagernes kontroll og innflytelse var blitt stor på få år. Roma fikk øynene opp for områdets ressurser og begynte å oppfatte karthagerne som en geopolitisk trussel. Stormaktene følte hverandre på tennene og selvstendige stater lenger nord i Spania søkte beskyttelse. I 226 fvt. inngikk Karthago og Roma en avtale om at Spania sør for elven Ebro var karthagisk mandatområde, mens området i nord var romersk interessesfære. Det skrudde seg til da Hamilkars sønn Hannibal som 26-åring overtok kommandoen over de karthagiske styrkene i Spania etter Hasdrubals død i 221 fvt. Han var svært fremgangsrik.
Den umiddelbare årsaken til krigen var Hannibals angrep i 219 fvt. på Saguntum, en by som lå sør for Ebro, men som likevel hadde en vennskapsavtale med Roma. Romerne forlangte at karthagerne overga seg og utleverte Hannibal, noe senatet i Karthago nektet. Det ble derfor erklært krig. Hannibal tok offensiven og marsjerte over Pyreneene, gjennom det sørlige Gallia og krysset Alpene, hvor han mistet en stor del av hæren og de fleste stridselefantene. Likevel var det en krigsdyktig hær som inntok Nord-Italia, og den fikk støtte fra folk i alperegionen som var i strid med romerne. De romerske styrkene ble beseiret ved Trebia i 218 fvt., og dette gjorde Hannibal til herre over Po-sletta og Nord-Italia. Hannibal fortsatte sørover og påførte romerne alvorlige nederlag ved Trasimenersjøen i 217 fvt. og ikke minst Cannae i 216 fvt.
Hannibal marsjerte ikke rett mot Roma i et forsøk på å innta hovedstaden, slik romerne var engstelige for – noe som er bevart i det fryktinngytende uttrykket Hannibal ad portas! ('Hannibal ved portene!'). Hans taktikk var basert på at romerne skulle fortsette å la seg utmanøvrere og tape i åpne slag, og at romernes forbundsfeller dermed skulle falle fra og skifte side. Roma utropte imidlertid Fabius Maximus til diktator, og han ble kjent som «nøleren» (cunctator) fordi han unnlot å møte Hannibal i åpne slag. Folk og forbundsfeller sviktet heller ikke Roma i samme grad som Hannibal håpet på. Hannibals taktikk lyktes for en stor del i Sør-Italia, hvor byene gikk over til hans side. I 215 fvt. etablerte han sin base i Capua i Campania.
Romerne fortsatte kampen og klarte å isolere Hannibal gjennom målrettede erobringer av karthagernes spanske og sicilianske besittelser. I 212 fvt. erobret romerne den strategisk viktige byen Syrakus, som hadde vært karthagervennlig under den andre punerkrigen. Det var særlig den unge Scipio som sørget for å snu vinnerlykken for Roma. Han nedkjempet de karthagiske styrkene i Spania og flyttet til slutt krigen over til Afrika og Karthagos eget nærområde. I spissen for en romersk hær satte han i 204 fvt. over til Afrika. Dette førte til at Hannibal oppga Italia og dro for å forsvare Karthago, men tapte mot romerne ved Zama i 202 fvt.
Ved fredsslutningen måtte Karthago betale en enorm krigserstatning, avstå alle sine besittelser utenfor Afrika og forplikte seg til ikke å føre krig uten Romas samtykke.
Særlig kjent er Cato den eldres utsagn: «For øvrig mener jeg Karthago bør ødelegges». Den tredje punerkrigen kom til å stå om selve byen Karthago, som ble totalt ødelagt i 146 fvt. En romersk byste som man tror skal forestille Cato den eldre.
Den tredje punerkrigen (149–146 fvt.) var en følge av romernes frykt for Karthagos voksende makt og rikdom. Karthago hadde nedbetalt sin krigsgjeld og blomstret igjen i sin region, noe politikere i Roma ikke unnlot å påpeke, og argumenterte for at de fort igjen kunne utgjøre en trussel mot Roma. Særlig kjent er Cato den eldres utsagn: «For øvrig mener jeg Karthago bør ødelegges».
Den utløsende årsaken til krigen var at romerne ikke tillot Karthago å forsvare seg mot angrep fra Massinissa. Roma anså det som et brudd på fredsavtalen av 201 fvt. da karthagerne likevel gjorde det, og erklærte derfor krig i 149 fvt. Kampen kom til å stå om selve byen Karthago, som etter en hardnakket motstand ble erobret av Scipio den yngre og totalt ødelagt i 146 fvt.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.