Forum Romanum

Noen tidlige helligdommer for Janus, Vulcan og Saturn går tilbake til plassens eldste periode i det 7. og 6. århundre fvt. under de etruskiske kongene i Tarquinier-dynastiet. I nordøsthjørnet av plassen ble den eldste hallen for senatsmøtene, kalt Curia Hostilia, og en møteplass for folkeforsamlinger, kalt Comitium, umiddelbart foran den, anlagt da. Kongene hadde en residens kalt Regia, i sydenden av plassen under Palatinhøyden; den ble beholdt som embetslokale for ypperstepresten, pontifex maximus, etter at kongedømmet ble avløst av republikk i år 509 fvt.

Like ved hadde Vesta, ildgudinnen, et gammelt tempel med tilstøtende bolig for prestinnene. Prosesjonsveien for triumftogene, Via Sacra (den hellige vei), gikk fra plassens sydende opp en langside og fortsatte opp mot Capitol. Der veien forlater Forum og begynner oppstigningen, ligger et underjordisk fengselslokale, Tullianum, som ble brukt til henrettelser. Det er godt bevart. Disse anleggene ble holdt i hevd, med diverse ombygninger, ned til antikkens slutt.

Ned gjennom republikkens tid (5.–2. århundre fvt.) ble plassen etter hvert utbygd til monumentalt sentrum for byens økonomiske og politiske liv, med noen viktige templer: for Saturn under Capitol (med kjelleren brukt som statens skattkammer) og de greske ryttergudene Castor og Pollux under Palatinen. Av begge templene står det ennå betydelige rester etter ombygninger fra senere tid.

Noe senere kom templet for Concordia, samholdets gudinne, for kortenden under Capitol. Byens embetsmenn og dommere holdt til på plassen, for det meste under åpen himmel. Langs plassens langsider lå det opprinnelig lange rekker med små, ettroms butikk- og verkstedslokaler, tabernae, men i republikkens senere tid (2.–1. århundre fvt.) ble de erstattet med store hallbygninger (basilikaer) der handel, rettssaker og offentlig administrasjon kunne foregå under tak.

Ute på plassen ble det etter hvert stilt opp monumenter for nasjonens helter, statuer og æressøyler. En del av innfatningsmuren rundt den sirkelrunde comitium-plassen ble utstyrt som talertribune, kalt rostra, slik at man også kunne tale til folk ute på plassen derfra, ved politiske møter og som ledd i adelsfamilienes begravelsesseremonier. Ved slike anledninger kunne det også arrangeres gladiatorkamper og andre skuespill ute på den åpne plassen, med midlertidige tribuner for tilskuerne. Dette ble avskaffet da det under keiser Augustus kom amfiteatre andre steder i byen.

Plassen ble betydelig forandret i den urolige tiden ved republikkens slutt og overgangen til keisertid (1. århundre fvt.). Julius Caesar tok initiativ til å flytte curiaen, senatshallen, etter at den ble ødelagt av en brann i år 52 fvt., og sløyfet samtidig det gamle anlegget for folkeforsamlinger som det ikke lenger var bruk for. Talertribunen ble beholdt, men flyttet til plassens nordlige kortside. Disse planene ble først fullført under Augustus, som også sørget for at plassen fikk den seneste av de mange tidligere brolegningsfasene etter en brann i år 12 fvt. Den lå uforandret gjennom resten av oldtiden, og er stadig den man går på i dag.

Caesars lik ble brent på plassen etter at han ble myrdet i år 44 fvt. Det skjedde foran Regia, som hadde vært hans embetslokale som yppersteprest, og der ble det siden reist et tempel for ham etter at han var erklært guddommelig. Den første triumfbuen ved plassen ble anlagt ved siden av templet av Augustus etter seieren over Antonius og Cleopatra og erobringen av Egypt, i forbindelse med at han feiret triumf i år 29 fvt.

I keisertiden (1.–4. århundre evt.) var mange av forumets gamle funksjoner flyttet over til Caesars, Augustus’ og senere keiseres nye torg, keisertorgene, da de ble anlagt, men det beholdt sin status som tradisjonstungt ideologisk midtpunkt for romerstaten. Noen keisere fikk triumfbuer ved plassen. Buen for keiser Septimius Severus og hans sønner like ved Curiaen er godt bevart.

Det ble også anlagt templer for guddommeliggjorte keisere, og det er stadig betydelige rester igjen av templene for Vespasian og Titus, under Capitol, og for Antoninus Pius og hans gemalinne Faustina ved Via Sacra. Æressøyler med statuer på toppen var en gammel monumenttype som ble tatt i bruk igjen mot slutten av keisertiden; det ble reist en gruppe på fem slike bak rostraen til keiser Diokletians herskerjubileum i år 303.

Curiaen som var innviet av Augustus ble ødelagt av en brann i år 283 og gjenreist helt lik den forrige. Den ble gjort om til kirke i tidlig middelalder og er derfor godt bevart. Saturn-templet ble restaurert så sent som i 360-årene, kort tid før ediktet som i år 391 stengte templene og forbød ikke-kristen kult. Det siste offentlige monumentet på Forum er en æressøyle for keiser Fokas i Bysants, fra år 608. I tillegg til kirken i Curiaen ble en liten kirke, S. Maria Antiqua, tidlig i det 6. århundre installert i en mottagelseshall på Forum for keiserpalassene og utstyrt med verdifulle fresker fra det 6.–9. århundre.

Gjennom middelalderen og langt inn i nyere tid lå området som beitemark uten vedlikehold, og monumentruinene ble brukt til byggemateriale og til å brenne kalk. Vitenskapelige undersøkelser og tilløp til restaureringsarbeider kom i gang fra slutten av 1700-tallet, og har vært drevet kontinuerlig siden. Arkeologiske undersøkelser i senere år har særlig vært rettet mot områdets eldste faser, og skader og slitasje fra jordskjelv, trafikk og luftforurensning har utløst store restaureringsprosjekter fra 1970-årene av.

Norske arkeologer deltok i et fellesnordisk prosjekt ved Castor og Pollux-templet i 1980-årene. Forum Romanum er i dag midtpunktet i et stort og sammenhengende arkeologisk område i Romas historiske sentrum.

• Romerriket
• den romerske antikkens kunst og arkitektur

• M. Grant: The Roman Forum, 1974
• J. Isager: Forum Romanum og Palatin, 1977
• A. Claridge: Rome, An Oxford archaeological guide, 1998
• G.J. Gorski og J.E. Packer: The Roman Forum, a reconstruction and architectural guide, 2015