kristendom

Kristendommen er verdens største religion. Det finnes cirka 2,3 milliarder kristne, noe som utgjør 33 prosent av hele verdens befolkning. Den er også den religionen med størst utbredelse. I samtlige land i verden finnes det kristne. Kristendommens tyngdepunkt har flyttet seg fra Europa til andre verdensdeler. I 1910 bodde 66 prosent av alle kristne i Europa; i 2015 bor bare 25 prosent av kristne i Europa. 36 prosent av alle kristne hører hjemme på det amerikanske kontinentet, 23 prosent i Afrika, sør for Sahara, og 13 prosent i Asia. Selv om kristendommen fortsatt er i vekst på verdensbasis, går den sterkt tilbake i de gamle kjerneområdene i Nord-Afrika, Midtøsten og Lilleasia, dagens asiatiske Tyrkia.

Det er vanlig å dele de kristne inn i tre hovedgrupperinger: katolikker, ortodokse og protestanter. Cirka halvparten av verdens kristne, det vil si 1,1 milliarder, er katolikker og tilhører den katolske kirke. Den ortodokse kirke har en oppslutning på cirka 260 millioner, mens antall protestantiske kristne er cirka 800 millioner.

Kristendommen har sin opprinnelse i Jesus fra Nasaret. Man kjenner ikke historiske kilder som bekrefter at Jesus ville stifte en ny religion; han selv og hans første tilhengere var jøder. Kristendommen ble først sett som en retning innenfor jødedommen, men brøt etter hvert ut av den jødiske konteksten og ble en egen religion. Det første stedet der tilhengerne av Jesus ble kalt kristne, var i byen Antiokia, som ligger i dagens Tyrkia. Gjennom historien har kristendommen blitt preget av ulike kulturer og andre religioner. Den er derfor svært mangfoldig med hensyn til lære, organisasjon og religiøs praksis.

Kristne ble først forfulgt i Romerriket, men i år 313 gjorde keiser Konstantin (cirka 272–337) slutt på forfølgelsene og støttet i stedet kristendommen som foretrukket religion. I 380 gjorde keiser Theodosius den store (347–395) kristendommen til statsreligion.

Etter hvert ble kristendommen institusjonalisert med ett tyngdepunkt i Roma og ett i Konstantinopel – disse ble kalt Vestkirken og Østkirken. De fjernet seg mer og mer fra hverandre, og i 1054 ble de splittet.

I middelalderens Europa framstod kirken som en vesentlig maktfaktor, ikke bare religiøst, men også politisk. Framfor alt var kirken en stor eiendomsbesitter, og religiøst regulerte den menneskenes liv fra vugge til grav.

I tidlig middelalder hadde islam ekspandert til Midtøsten, Nord-Afrika og deler av Spania. På slutten av 1000-tallet begynte korstogene, som ville sikre de kristne adgang til de hellige stedene i Palestina som muslimene hadde erobret. Mer fredelige var pilegrimsreisene, som ble populære i løpet av middelalderen.

Reformbevegelser innad i kirken ledet til kirkesplittelser og selvstendige kirkedannelser på 1500-tallet. I 1517 kulminerte dette i det som kalles reformasjonen i Europa. Den sentrale skikkelsen var Martin Luther (1483–1546). Mange områder ble protestantiske som følge av reformasjonen. I de områdene som forble katolske, ble det iverksatt reformer.

Med kolonialiseringen av Amerika, Asia og Afrika ble både katolisismen og protestantismen spredt til den nye verden. I det 20. århundre har den økumeniske bevegelsen vært opptatt av å bygge bro mellom ulike kirkesamfunn.

• Les mer om tidlig kristendom og kristendommens historie

Det endelige gjennombruddet for kristendommen i Norge fant sted på 1000-tallet, men lenge før hadde kontakter med det kristne Europa ført til kristne impulser. Kongene Olav Tryggvason (968–1000) og Olav Haraldsson (den hellige) (995–1030) gjorde kristningen til en del av rikssamlingen. Olav Haraldsson ble drept i slaget på Stiklestad i 1030 og ble Norges nasjonalhelgen. I 1152 ble den norske kirken organisert som et eget erkebispedømme med sete i Nidaros (Trondheim).

Den lutherske reformasjonen ble innført i Norge i 1537 av danskekongen Christian 3 (1503–1559). Den katolske erkebiskopen måtte flykte fra landet, og de øvrige biskopene ble avsatt. Kirkens eiendommer ble lagt inn under kronen. De katolske prestene fortsatte i sine stillinger. 1600-tallet var preget av innøving av luthersk kristendom i befolkningen. På 1700-tallet ble kirken påvirket av pietismen. Rundt 1800 fikk Norge sin første vekkelsesbevegelse, haugianismen. De kristne vekkelsesbevegelsene satte et viktig preg på kirke- og kristenlivet på 1800-tallet. Fra midten av århundret vokste også frikirkene fram.

Tidlig på 1900-tallet opplevde kirken sterke motsetninger mellom konservativ og liberal teologi. Under den tyske okkupasjonen i 1940–1945 samlet kirken seg i kirkefront mot naziregimet.

I etterkrigstiden var fremdeles 90 prosent av befolkningen medlemmer av statskirken. Særlig fra 1990-årene har innvandring, med påfølgende endringer i befolkningssammensetningen, og sekularisering ført til nedgang i Den norske kirkes medlemstall. I 2019 er 70 prosent av den norske befolkningen medlemmer. En økende andel av befolkningen står utenfor ethvert trossamfunn.

I denne perioden skjedde det også store endringer i organiseringen av Den norske kirke. Fra 1. januar 2017 er Den norske kirke ikke lenger statskirke, men et eget rettssubjekt.

• Les mer om kristendommens historie i Norge

I 1054 kom det til et endelig brudd mellom Østkirken og Vestkirken. De hadde over lengre tid utviklet seg forskjellig; et viktig punkt var at Østkirken ikke ville godta pavens krav om å være den øverste leder av kirken. Dermed ble det en varig splittelse mellom den ortodokse kirken i øst og den katolske kirken i vest.

På 1500-tallet ble kirken i vest splittet i flere ulike kirkesamfunn. Reformasjonen medførte at flere nye kirkesamfunn ble etablert i Nord- og Mellom-Europa. Disse ble kalt protestantiske kirkesamfunn fordi de protesterte mot sider ved den katolske kirke som de mislikte. Lederne for protestantene var tyskeren Martin Luther, sveitseren Ulrich Zwingli (1484–1531) og den franskfødte Jean Calvin (1509–1564), som virket i Genève.

Den mest radikale delen av protestantismen, de såkalte anabaptistene, ville ikke godta barnedåpen. Disse gruppene dannet opphav til baptistene, en retning som senere kom til å bli svært sentral på verdensbasis.

Reformasjonen trakk opp hovedlinjene i Vest-Europas religiøse geografi med katolske land i sør og protestantiske land i nord. I de følgende århundrene oppstod det mange kristne vekkelsesbevegelser innenfor protestantismen, og særlig i Storbritannia og Nord-Amerika førte dette til at det ble dannet nye kristne trossamfunn.

• Les mer om kristne trossamfunn

Kristendommens hellige bok er Bibelen, som består av Det gamle og Det nye testamente. Bibelen er den særegne kristne skriftsamlingen. Det nye testamente inneholder fire evangelier (fortellinger om Jesu liv), brev av Paulus og andre ledere i den tidlige kristne kirken i generasjonen etter Jesus, et skrift om kirkens aller tidligste historie (Apostlenes gjerninger) av samme forfatter som Lukasevangeliet samt en samling av endetidsvisjoner (Johannes' åpenbaring).

Med utgangspunkt i Bibelen har det gjennom historien vokst fram en omfattende overlevering av kristen litteratur.

• Les mer om kristendommens litteratur
• Les mer om Bibelen

Kristendommen er en monoteistisk religion, men i kristendommen består Gud av tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, i ett vesen. Denne treenighetslæren er et kjennetegn ved det kristne gudsbegrepet. Kristendommen lærer at Gud har skapt verden og opprettholder den. Alle de store kristne kirkesamfunnene fastholder at Jesus er sann Gud og sant menneske, det vil si at han forener en guddommelig og en menneskelig natur. Den kristne treenighetslæren er formulert i den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelsen, som de aller fleste kirkesamfunn bekjenner seg til.

• Les mer om kristen troslære

Den kristne gudstjenestefeiringen er innrettet i form av en årssyklus som kalles kirkeåret. Høydepunktene i kirkeåret er de store høytidene jul, påske og pinse. I kirkens historie vokste kirkeåret gradvis fram. Først begynte man å feire påsken, som er kristendommens mest sentrale høytid. Julen begynte man å feire som en kristen fødselsfest forholdsvis seint, på 300-tallet.

Kirkeåret begynner første søndag i advent, altså i slutten av november eller begynnelsen av desember. I tillegg til de store høytidene består kirkeåret av fest- og helligdager til minne om helgener og andre hellige personer. De fleste av disse helligdagene er fjernet i protestantiske kirkesamfunn.

Allerede i oldkirken var søndag ukens helligdag, til minne om Jesu oppstandelse. Høymessen på søndag formiddag er kirkens hovedgudstjeneste. Da er det som regel nattverd og gjerne dåp. Hver søndagsgudstjeneste har sitt tema bestemt av bibeltekstene for dagen, og dermed sin særskilte plass i kirkeåret.

• Les mer om jul, påske, pinse
• Les mer om kirkeåret

I kristendommen brukes symbol på to måter; et bekjennelsesskrift eller en trosbekjennelse kan kalles et symbol, men samtidig brukes også begrepet om ulike kristne og kirkelige tegn.

Det viktigste kristne symbolet er korset – i seg selv et symbol på den kristne tro. Jesus ble korsfestet, og derfor er korset også et bilde på Jesu gjerning, lidelse og død. Korset symboliserer samtidig overvinnelse og seier over døden. Krusifikset er et kors med en Kristusskikkelse, som symboliserer lidelseshistorien, Jesu korsdød, men også dens frelsende betydning.

• Les mer om kristne symboler

Kirkearkitektur betegner arkitektonisk utforming av kirkebygg. Gjennom historien har det utviklet seg forskjellige former, men særlig når det gjelder kirkers plantype er det noen hovedformer som har gått igjen, for eksempel basilika, langkirke, korskirke og sentralkirke. Et kirkerom kan organiseres og utsmykkes forskjellig, fra det spartanske til det overdådige og prangende. Innenfor protestantismen, i første rekke den reformerte kirke (kalvinismen), har det vært en tendens til enkel utsmykking og rene former.

• Les mer om kirker

Kristendommen har hatt stor påvirkning på billedkunsten, men det har ikke vært uten problemer. Ett av de ti bud i Det gamle testamente inneholder et forbud mot å lage og tilbe bilder av Gud. Dette har blitt tolket og praktisert forskjellig gjennom historien. I størstedelen av kristendommens historie har billedkunst vært tillatt. Kristen påvirkning har skapt stor kunst.

For å finne de tidligste bildene med kristent innhold, må man oppsøke katakombene. Her finnes malt enkeltscener fra Bibelen. Bildene var enkle – det viktigste var innholdet. Det ble også laget mosaikker i de tidlige kristne basilikaene, og bildeframstillingene er også her enkle i formen.

På 900- og 1000-tallet foregikk en omfattende billedstrid i Østkirken. Striden resulterte i seier for tilhengerne av bilder, og dermed ble det gammeltestamentlige bildeforbudet opphevet. Ikonene skulle bli et viktig kjennetegn ved Østkirken. Den gang som nå, ba de troende ved ikonene og æret dem ved å tenne lys og røkelse og ved å kysse dem.

I motsetning til Østkirken unngikk Vestkirken billedstorm. I middelalderen ble kristen kunst, bilder og statuer et naturlig uttrykk for kristendommen og en selvsagt del av kirkerommet. Bildeutsmykningen i kirkene nådde et høydepunkt under gotikkens epoke. Den begrenset seg ikke til bilder og skulpturer, men omfattet også storslåtte glassmalerier i de gotiske katedralene, som gjennom sin kunst og arkitektur skulle framstille himmelen på jorden.

Den protestantiske reformasjonen på 1500-tallet aktualiserte imidlertid bildespørsmålet på nytt. Ulrich Zwingli og Jean Calvin forbød bilder i kirkene, mens Martin Luther hadde en mer positiv innstilling til bilder – de skulle først og fremst tjene til å illustrere budskapet. Mens den reformerte kirken opplevde billedstorm, var dette i liten grad tilfellet innenfor lutherdommen.

• Les mer om tidlig kristen kunst
• Les mer om Jesus Kristus – billedkunst

• religion

• Chadwick, Owen: Historien om den kristne sivilisasjon, 1997
• Cross, F.L., red.: The Oxford dictionary of the Christian Church, 3rd ed., 1997
• Hastings, Adrian m.fl., red.: The Oxford companion to Christian thought, 2000
• Molland, Einar: Kristenhetens kirker og trossamfunn, 1976
• Rasmussen, Tarald & Einar Thomassen: Kristendommen : en historisk innføring, 2. utg., 2002
• Sødal, Helje Kringlebotn, red.: Kristendommen, 2. utg., 2009, 2 b. (b. 1: Bibelen, b. 2: Tro og tradisjon)
• Woodhead, Linda: An introduction to Christianity, 2004