Den hellige ånd er i den kristne læren om treenigheten den tredje personen i guddommen, ved siden av Faderen og Sønnen. Kristendommen har et monoteistisk gudsbegrep, men opererer samtidig med en treenighetslære, det vil si at guddommen som ett vesen omfatter tre personer eller «framtredelsesformer».
latin: Spiritus Sanctus
I Bibelen nevnes Ånd(er), Guds Ånd og Ånden, mens betegnelsen Den hellige Ånd er sjelden. I Det gamle testamentet er ånden Guds skaperkraft og også det guddommelige åndedrettet som vekker Adam til live. Siden lever mennesket mellom Guds innpust og utpust; mennesket har ånd, det har Guds livspust i seg. Ånden er dermed forbundet med det jordiske.
Moderne forsøk på å utvikle en økologisk teologi benytter dette perspektivet til å understreke Åndens iboende tilstedeværelse i skapelsen. Ånden blir her forstått som det guddommelige livselementet.
Den kan også være en gave som gir spesiell kraft og inspirasjon til lederskap, til profeti, til innsikt og visdom. Ekstase oppfattes gjerne som utslag av ånden, men tvetydigheten i slike fenomener fører til et behov for tolkning, for å «prøve åndene om de er av Gud» (1. Johannesbrev, kapittel 4, vers 1). I urkirken var det vanlig å betrakte ekstatiske uttrykk, for eksempel tungetale, som særlige åndsgaver (karismer). Paulus motsier ikke dette, men vender oppmerksomheten fra ekstase til etikk. De fremste gavene er tro, håp og kjærlighet (1. Korinterbrev, kapittel 12–14), som kjennetegner livet i ånden. Dåpen er innvielsen til dette livet, og den kristne menigheten/kirken er det fellesskapet der livet i ånden utfolder seg. Åndens ytringer i dette livet er pant på det kommende oppstandelsens liv. Som Gud en gang skapte verden ved sin ånd, skal den nyskapes ved den samme ånd (latin creator spiritus).
Det er et kjennetegn på frelsestiden at den spesielle åndsutrustningen utvides til å gjelde alle, også de som vanligvis ikke var tillagt autoritet (jamfør Joel kapittel 3, Apostlenes gjerninger kapittel 2, vers 17 og videre). Guds suverene tildeling av åndsmakt er for øvrig en kilde til stadig spenning mellom en direkte åndsbasert og en mer institusjonsbasert myndighet. Kirkelig strategi har gjerne vært å knytte ånden til utøvelse og tolkning av etablert autoritet. Men Den hellige ånd kan ikke begrenses av menneskelige ordninger og forventninger. Gjennom hele kirkens historie har det oppstått bevegelser som har ment seg bemyndiget av ånden til oppbrudd og forandring.
I Det nye testamentet er åndens nærvær tegnet på at frelsestiden er nær. Jesus er fylt av Guds ånd, og etter hans bortgang får disiplene ånden som et uttrykk for Guds fortsatte tilstedeværelse og virke blant dem. Gjennom ånden utrustes de til å utføre det oppdraget de har fått (Apostlenes gjerninger kapittel 2; Johannesevangeliet kapittel 20, vers 21 og videre.). Når de troende senere påkaller ånden (epiklese), gjenkalles åndsutgytelsen i liturgien. I Johannesevangeliet kalles Den hellige ånd for Talsmannen (gresk Parakleten) eller Sannhetens ånd som skal veilede disiplene til hele sannheten etter at Jesus er borte, og vise verden hva som er synd, rett og dom. Ånden har her primært en åpenbarings- og erkjennelsesfunksjon.
I oldkirken utvikles læren om Den hellige ånd med henblikk på erkjennelse av den guddommelige sannhet og åpenbaring, tilegnelse av frelsen (soteriologi), kirkesyn og sakramentsforvaltning (ekklesiologi), det kristne liv (etikk) og håpet om oppstandelse og evig liv (eskatologi). Dette nedfelles i trosbekjennelsens tredje artikkel. Den stadfester også troen på Den hellige ånd som en tredje person i guddommen slik kirkemøtet i Konstantinopel 381 fastslo.
Opp gjennom teologihistorien, særlig i den vestlige kirke, kan det se ut som om den teologiske behandlingen av Åndens mange virkefelter har skjedd på bekostning av en mer direkte og eksplisitt pneumatologi (læren om Den hellige ånd). Det har heller ikke vært lett å fastholde et personalt språk om Den hellige ånd, som ikonografisk gjerne fremstilles som en due (jamfør Matteusevangeliet kapittel 3, vers 16). I den vestlige tradisjonen etter Augustin, som forstod Den hellige ånd som den sammenbindende kjærligheten i guddommen, blir Ånden gjennomgående relasjonelt eller funksjonelt bestemt. Ånden viderefører og utfolder Kristi gjerning og er underordnet Kristus. Kristologien (læren om Kristus) dominerer og kontrollerer pneumatologien.
Reformasjonen innebar en ytterligere kristologisk konsentrasjon, og luthersk teologi knyttet Den hellige ånd særlig til meddelelsen av Guds ord. Det er ånden som i forkynnelsen av ordet «driver til Kristus» og skaper tro og nytt liv. Også helliggjørelsen er åndens suverene gjerning. Åndens rolle ivaretar prinsippet om Guds nåde alene.
Idealistisk religionsfilosofi (se Georg Wilhelm Friedrich Hegel), senere konfrontert av dialektisk teologi, utviklet en spesiell tolkning av forholdet mellom ånd, fornuft og historie der ånd(en) blir sett som den drivende kraften i historien.
Forskjellen mellom vestlig og østlig tradisjon utdypes når den vestlige kirke tilføyer filioque (Ånden utgår ikke fra Faderen alene, men fra Faderen og Sønnen) til den nikenske trosbekjennelse på 800-tallet. Dette bidrog til kirkesplittelsen mellom den østlige og vestlige kirke. For den østlige tradisjon (de ortodokse kirker) innebærer filioque en frakjennelse av Den hellige ånds selvstendighet og reduserer treenighetsteologien til et speilbilde av den frelseshistoriske utviklingen.
Striden om filioque og Åndens tilordning til Kristus belyser sentrale forskjeller i synet på forholdet mellom Gud, kirken og verden/skapelsen samt forholdet mellom åpenbaring og historie. Et spørsmål er for eksempel om Den hellige ånd virker i verden og historien uavhengig av Kristus.
I den økumeniske samtalen er filioque et tilbakevendende tema, og dialogen mellom øst og vest har bidratt til en fornyet tematisering av læren om Den hellige ånd og har stimulert en voksende interesse for spiritualitet. Noen mener at vestlig teologi er i ferd med å gjenvinne pneumatologiens betydning. Også feministisk teologi har brukt Den hellige ånd som utgangspunkt for en ny tolkning av treenighetslæren.
Kommentarer (4)
skrev Sverre Olav Lundal
svarte Sverre Olav Lundal
svarte Mari Paus
skrev Kay Jacobsen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.