treenigheten

Kristendommen har fra begynnelsen av vært en monoteistisk religion og samtidig en tro på Jesus Kristus som Guds sønn og guddommelig frelser (se kristologi). Det nye testamentet inneholder tekster som klart uttrykker Kristi enhet med Faderen, særlig Johannesevangeliet (kapittel 10, vers 30; kapittel 14, vers 9; kapittel 17, vers 11 og kapittel 17, vers 21; se også Matteusevangeliet kapittel 11, vers 27; Hebreerbrevet kapittel 1, vers 1.). Samtidig er Kristus fremstilt som et menneske som tror på Gud og ber til ham.

Den hellige ånd er ofte forestilt som en upersonlig kraft, men stundom som en personlig makt (Romerbrevet kapittel 8, vers 26; 1. Korinterbrev kapittel 2, vers 11; kapittel 12, vers 11). Noen steder i Det nye testamentet er Faderen, Sønnen og Ånden sammenstilt som en treenig formel (Matteusevangeliet kapittel 28, vers 19; 2. Korinterbrev kapittel 13, vers 13), men Bibelen inneholder ingen lære om det innbyrdes forholdet mellom de tre personene i guddommen.

Det trinitariske problem dreier seg om hvordan forskjellige utsagn om de tre personene eller framtredelsesformene av Gud kan forenes. Det hører med til teologiens klassiske spørsmål.

Den tidlige kirken diskuterte spørsmålet inngående. Den avviste alle løsninger som gjorde Kristus til noe mindre enn Gud, en halvgud, en religiøs profet eller lignende. Det samme gjaldt forsøk på å identifisere ham fullstendig med Faderen.

Den løsningen som ble fastslått på kirkemøtet i Nikea i 325, hevdet at Kristus var av samme vesen som Faderen og samtidig en selvstendig person (sann Gud og sant menneske). På kirkemøtet i Konstantinopel i 381 ble den samme formuleringen brukt om Den hellige ånd. Dermed var den kristne treenighetslæren i hovedsak ferdig.

• kristendommens historie
• kristendommens historie i Norge
• kristendommens litteratur
• verdensreligionene
• treenighetssøndag