Det nye testamentet

Det nye testamentet er en samling av ulike tekster, og det tok tid før det fikk sin endelige form. Størstedelen av tekstene, først og fremst de fire evangeliene og Paulusbrevene, ble samlet tidlig. Disse ble lest i de mange kristne menighetene rundt Middelhavet allerede på begynnelsen av 100-tallet. Det var starten på det som kalles kanoniseringsprosessen, det vil si at tekstene fikk status som hellige skrifter og ble en del av den kristne kanon.

I Markusevangeliet (kapittel 1, vers 1) brukes ordet «evangelium» for første gang om en skriftlig fremstilling av Jesu forkynnelse og gjerning. Etter hvert ble ordet brukt om alle de fire første bøkene i Det nye testamentet. Som sjanger minner evangeliene om antikkens livsskildringer av kjente personer, for eksempel Plutarks livsskildringer om kjente greske og romerske statsmenn.

• Les mer om Matteusevangeliet, Markusevangeliet, Lukasevangeliet og Johannesevangeliet

Alle evangeliene inneholder en fremstilling av livet til Jesus og forteller om det han sa og gjorde. Sentralt i fremstillingene er omtalen av at han helbredet mange syke og utførte andre undergjerninger (mirakler). Evangeliene gjengir også flere taler av Jesus, blant annet hans mange lignelser. Evangelieforfatterne gir inntrykk av at Jesus ble populær i store deler av folket, men ikke i det jødiske religiøse lederskapet. De religiøse lederne (presteskapet og «de skriftlærde») mente at han førte folket vill og anklaget ham for gudsbespottelse fordi han ga seg ut for å være Messias («jødenes konge»). Etter å ha blitt arrestert av de jødiske myndighetene, ble Jesus overlevert til romerne (de reelle makthaverne), dømt til døden og korsfestet, men evangeliene forteller at han etter to dager stod opp fra de døde.

Alle de fire evangeliene bruker stor plass på omtalen av Jesu lidelse, død og oppstandelse, men de er ellers ulikt disponert. Markusevangeliet starter med Jesu offentlige virksomhet og slutter med at noen kvinner kommer til stedet der Jesus ble gravlagt og finner at graven er tom. Matteus begynner med Jesu ættetavle og fødsel, mens Lukas begynner med omtalen av Døperen Johannes’ fødsel og Jesu fødsel (juleevangeliet). Både Matteus- og Lukas-evangeliet inneholder mer av Jesu forkynnelse og undervisning enn Markusevangeliet; Matteus har for eksempel med den talen som kalles Bergprekenen, mens Lukas har mange av Jesu mest kjente lignelser (for eksempel lignelsen om den barmhjertige samaritan og om den bortkomne sønnen). Både Matteus-, Lukas- og Johannes-evangeliet slutter med en omtale av at Jesus møter sine nærmeste etterfølgere (disiplene eller apostlene) etter oppstandelsen.

Til tross for ulikheter er det også store likhetstrekk mellom evangeliene etter Markus, Matteus og Lukas, og man antar at de to siste har brukt Markusevangeliet som en av sine kilder. I tillegg har de hatt tilgang til andre ord av Jesus og fortellinger om Jesus. Evangeliene er basert på øyenvitneskildringer, men forfatterne eller redaktørene er ukjente. Tekstene inneholder ingen forfatternavn, men de har tidlig blitt omtalt som evangeliene «etter Matteus», «etter Markus», «etter Lukas» og «etter Johannes» – trolig fordi de på en eller annen måte er knyttet til disse personene som alle er omtalt i Det nye testamentet.

Det fjerde evangeliet – «etter Johannes» – skiller seg fra de tre andre, både i innhold, språk og stil. Det inneholder flere lange taler av Jesus, uten paralleller i de tre første evangeliene. Det er også tydeligere preget av å være skrevet av noen som trodde på Jesu oppstandelse. Mens de tre første evangeliene gir inntrykk av at Jesu disipler gradvis og stykkevis forstod hvem Jesus var, gir Johannesevangeliet svaret allerede i det første kapittelet. Det starter ikke med Jesu fødsel eller offentlige virksomhet, men med å kalle ham «Ordet» og si at han er Gud fra «begynnelsen av» – Gud som ble menneske (kapittel 1, vers 1–14). Johannesevangeliet er det mest teologiske av evangeliene og har vært avgjørende for den senere utformingen av dogmet om Jesus som Gud og dogmet om treenigheten.

Apostlenes gjerninger er skrevet av forfatteren av Lukasevangeliet og fortsetter der evangeliet slutter – med Jesu «opptagelse til himmelen». Deretter fortelles det om begivenhetene på pinsedag og om livet i den første menigheten i Jerusalem. Etter hvert utvides perspektivet ved at budskapet om Jesus forkynnes for ikke-jøder («hedninger»), og det fortelles hvordan Jesus åpenbarer seg for Paulus. Han som først var en forfølger av de Jesus-troende jødene, blir Jesu utsending og den viktigste misjonæren i det første århundret. Han blir da også hovedpersonen i den siste halvdelen av Apostlenes gjerninger der det gis en ganske omfattende beretning om Paulus’ misjonsvirksomhet i den østlige delen av Middelhavsområdet. I Apostlenes gjerninger gis den historiske rammen som forutsettes i Paulusbrevene: Der fortelles det om hvordan Paulus grunnla og besøkte menigheter i provinsen Galatia, i byene Korint, Filippi, Tessalonika og Efesos – før han ender opp i Roma.

• Les mer om Apostlenes gjerninger

Mange av brevene apostelen Paulus skrev, ble en del av Det nye testamentet. Brevene ble skrevet på 50- og 60-tallet, til menigheter Paulus tidligere hadde grunnlagt og besøkt. Brevene har likhetstrekk med andre brev fra antikken. De starter med angivelse av avsender og adressat, og de avsluttes med ulike hilsener. Flertallet av brevene er imidlertid mye lengre enn de fleste brev fra antikken, noen av dem fremstår nesten som små avhandlinger og kan kanskje best karakteriseres som essayer i brevform; det gjelder særlig Romerbrevet. Brevene var skrevet med tanke på å bli lest høyt når menigheten var samlet (1. Tessalonikerbrev, kapittel 5,27).

• Les mer om Paulus' brev og Paulus – apostel

Det nye testamentet inneholder 13 brev som fremstår som brev av Paulus, men i moderne bibelforskning er det stilt spørsmål ved forfatterspørsmålet til noen av brevene. Sju brev regnes som ekte av alle forskere (Romerbrevet, Første og Andre Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, Første Tessalonikerbrev og Filemonbrevet). Størst diskusjon er det om Første og Andre Timoteusbrev, Titusbrevet og Efeserbrevet, mens meningene er mer delte når det gjelder Andre Tessalonikerbrev og Kolosserbrevet. Hvis de omdiskuterte brevene ikke er skrevet av Paulus, tenker man seg at de kan være skrevet av en av Paulus’ medarbeidere i hans navn eller av en som mer generelt står i tradisjonen fra Paulus.

Innholdsmessig spenner brevene ganske vidt, men generelt kan man si at de inneholder veiledning i teologiske og etiske spørsmål – ofte basert på problemer i menighetene eller spørsmål som har dukket opp etter at Paulus hadde besøkt dem. I menigheten i Korint var det noen som sa at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde. Derfor skriver Paulus i Første Korinterbrev utførlig blant annet om oppstandelsen. Et sitat fra dette brevet gir en klar indikasjon på hva som er sentralt i Paulus’ teologi. Han forutsetter at adressatene allerede har grunnleggende kunnskap om Jesu liv og budskap og minner dem om det han tidligere hadde forkynt. Han skriver: «Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere … For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv … Aller sist viste han seg for meg» (1. Korinterbrev, kapittel 15, vers 1, 3–5 og 8).

Dette sitatet sier for det første at Paulus hadde overtatt Jesus-fortellingen fra andre; han var jo selv ikke øyenvitne til begivenhetene i Jesu liv. Men han legger stor vekt på at Jesus hadde åpenbart seg også for ham og gjort ham til sin utsending (apostel): Han skulle «forkynne evangeliet om ham for folkeslagene» (ikke-jøder) (Galaterbrevet, kapittel 1,15–16).

For det andre er det viktig å merke seg at Paulus omtaler Jesus som «Kristus». Det er ikke et egennavn, men en tittel som betyr «den salvede», lik det hebraiske «Messias». Ifølge Paulus var altså Jesus den frelserkongen som mange jøder ventet på. I utgangspunktet hadde fariseeren Paulus (også kalt Saul/Saulus) tenkt helt annerledes: Han hadde ment at Jesus var en som villedet folket og hadde derfor forfulgt hans tilhengere (1. Korinterbrev, kapittel 15,9; Apostlenes gjerninger kapittel 8,3 og 9,1). Så skjedde det noe som Paulus beskriver slik: Gud «åpenbarte sin Sønn for meg» (Galaterbrevet, kapittel 1,16). Det førte til en stor omveltning i Paulus’ teologiske tenkning.

Paulus var jøde, og hele hans teologi og livsførsel baserte seg på jødenes hellige skrifter. Han var opptatt av å følge Moselovens bud og forskrifter (Filipperbrevet, kapittel 3,5–6). Men etter at Jesus hadde åpenbart seg for ham, måtte han lese skriftene på en ny måte: Hvis Jesus var Guds sønn, måtte Gud stå bak det som hadde skjedd med Jesus. En stor del av Paulus’ brev går derfor ut på å tolke gammeltestamentlige tekster og, som han sier i sitatet fra Første Korinterbrev, var han kommet til at Jesu død og oppstandelse skjedde «etter skriftene». Dette er det teologiske fundamentet som forutsettes i alle Paulusbrevene.

I tillegg til de tretten Paulusbrevene inneholder Det nye testamentet også åtte brev som gjerne omtales som «katolske», det vil si «allmenne» eller «universelle», fordi de fleste av dem er uten en spesifikk navngitt adressat. Det er likevel store forskjeller mellom dem. Et par av dem (Hebreerbrevet og Første Johannesbrev) mangler de vanligste kjennetegnene ved et brev, nemlig avsender og adressat, mens to angir Jesu brødre (Jakob og Judas) som forfattere, og to har apostelen Peter som avsender. Tre brev omtales som Johannesbrev, men ingen av dem angir Johannes som avsender. Innholdsmessig er det en del likhetspunkter mellom Johannesevangeliet og Første Johannesbrev. Blant de katolske brevene er Hebreerbrevet lengst og viktigst. Det omhandler forholdet mellom den gamle og den nye pakt og forklarer Jesu gjerning i lys av de gammeltestamentlige tekstene om øverstepresten, tempeltjenesten og ofringene. Brevet er et av de viktigste teologiske dokumentene i Det nye testamentet.

Den siste boken i Det nye testamentet åpner med ordene «Dette er Jesu Kristi åpenbaring (gresk apokálypsis), som Gud ga ham for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje». Ordet apokalypse brukes som en sjangerbetegnelse på en del jødiske og kristne skrifter der forfatteren får åpenbaringer med ukjent informasjon om fremtiden og den himmelske verden. Mottakeren av åpenbaringene i denne boken navngis som Johannes, men det er ikke klart hvem denne Johannes er. I kirkelig tradisjon er han ofte identifisert som apostelen Johannes. Forfatteren utformer boken som et brev til sju navngitte menigheter i Lilleasia og starter med et budskap til hver av disse menighetene (kapittel 2–3). Deretter dreier boken seg om det «som heretter skal skje» (kapittel 4,1). Forfatteren får en visjon der han ser inn i Guds tronhimmel og får se hvordan Gud i virkeligheten styrer begivenhetene – til tross for de gudfiendtlige maktene som ser ut til å ha makten i verden. Boken slutter med en omtale av Jesu gjenkomst, dommen og skapelsen av en ny himmel og en ny jord.

• Les mer om Johannes' åpenbaring

• Jesus
• Bibelen
• kristendom
• jødedom