Paulus var en av de viktigste lederne i den tidlige kristne kirken og er blant de aller viktigste personene i kristendommens historie. Han var jøde, og en av de første jødene som begynte å tro på Jesus. Han forkynte det kristne budskapet og grunnla mange menigheter i den østlige delen av Middelhavet. Han er hovedpersonen i Apostlenes gjerninger, en av bøkene i Det nye testamentet.
Mange av brevene han skrev, er bevart i Det nye testamentet. Gjennom historien har man regnet Paulus som forfatter av 13 av Det nye testamentets 27 skrifter. Det er nokså bred enighet i forskningen om at han trolig ikke har forfattet alle brevene selv. Sju brev regnes som autentiske, altså at Paulus selv har skrevet dem. Disse er Romerbrevet, Første og Andre Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, Første Tessalonikerbrev og Filemon.
Paulus og brevene hans har hatt stor betydning gjennom historien og har satt sterke spor innenfor teologi og kristendomshistorie, samfunn og etikk, kunst og kultur, og i forskningen.
Paulus var en av mange misjonærer i den tidlige Jesus-bevegelsen, men han ble den absolutt viktigste i ettertiden. Særlig skyldes det brevene hans: At de ble samlet og mye lest allerede omkring år 100, er et uttrykk for det sterke og tidlige gjennomslaget han fikk. Strategien hans med å spre det kristne budskapet blant ikke-jøder og å etablere menigheter i nye områder var svært viktig for den raske veksten kirken opplevde.
Paulus kan virke fremmed i tankegangen og være vanskelig å forstå. Derfor ble han omstridt: Han har vært gjort til både helt og skurk. På 100-tallet så for eksempel Markion på Paulus som den som forkynte det kristne budskapet renest, mens Paulus på tidlig 1900-tall ble anklaget for å intellektualisere og forvanske Jesu kjærlighetsbudskap.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.