Caravaggio

Caravaggios fulle navn var Michelangelo Merisi da Caravaggio. Han var født i Milano, men hans foreldre, arkitekten Fermo Merisi og Lucia Aratori, kom fra Caravaggio, sør for Bergamo. Det er mulig at han tilbrakte store deler av barndommen der. Da Caravaggio var 12 år, begynte han i lære hos maleren Simone Peterzano (1535–1599) i Milano.

Peterzano regnes som representant for den lombardiske manierismen, men han bodde hovedsakelig i Venezia som barn. Der var han høyst sannsynligvis elev av Tizian som, i likhet med Paolo Veronese, var av stor betydning for hans utvikling som maler. Peterzano kombinerte venetiansk lys og farge med lombardisk naturalisme. Han ble også tydelig påvirket av motreformasjonens strenge krav til det religiøse maleriet, slik som erkebiskopen av Milano, Carlo Borromeo, formulerte dem. Denne bakgrunnen var sentral for Caravaggios utvikling.

Vi vet lite om Caravaggios aktivitet som maler etter den fireårige lærlingtiden hos Peterzano og fram til han flyttet til Roma. I deler av perioden var han bosatt i Caravaggio, men ingen av hans tidlige arbeider er kjent. En av hans tidlige biografer, maleren og kunstskribenten Giovanni Pietro Bellori (1613–1696), hevder imidlertid at han særlig malte portretter i Milano.

Caravaggio hadde rik anledning til å studere arbeidene til en rekke lombardiske naturalister i Milano-området. I Milano kunne han dessuten studere Leonardo da Vincis og hans etterfølgeres modellerende bruk av chiaroscuro, og dette må ha vært av betydning for Caravaggios utvikling. Det er også tydelig at han hadde god kjennskap til venetiansk maleri.

Det er uklart når Caravaggio kom til Roma. Han er dokumentert i Milano sommeren 1592. Deretter kan han ha reist direkte til Roma. Det er sannsynlig at han ankom byen en gang i løpet av 1592 eller 1593. Imidlertid kan det ikke helt utelukkes at han kom til Roma så sent som i 1596. Bellori skriver at Caravaggio hadde et opphold i Venezia før han dro til Roma, og det er tydelig i en rekke av Caravaggios malerier at han kjente godt til sentrale venetianske verk som befant seg i Venezia. Likevel betyr ikke det at han må ha reist til byen for å studere dem direkte. Det finnes ingen bevis for at han var der, men det kan heller ikke utelukkes at han reiste dit på et tidligere tidspunkt.

Vi har få konkrete holdepunkter for å forstå Caravaggios tidlige utvikling i Roma. Ikke bare er det uklart når han kom dit, men det er også mye usikkerhet knyttet til omstendighetene rundt de forskjellige arbeidene. De tidlige kildene er ofte lite presise og til dels sprikende. Vi vet at Caravaggio bodde og arbeidet flere forskjellige steder. Det er mulig at han først tilbrakte noe tid hos prelaten Pandolfo Pucci, og at han malte kopier av andaktsbilder for ham. Pucci var velstående og hadde svært gode forbindelser. Et testamente fra begynnelsen av 1592, viser at han allerede da eide en malerisamling. Pucci kjente også flere malere, men det ser ikke ut til at disse bekjentskapene var av vesentlig betydning for Caravaggios utvikling.

I mars 1596 er Caravaggio registrert i verkstedet til den sicilianske maleren Lorenzo Carli (død 1597). Carli malte andaktsbilder og portretter, men dette vet vi bare fra en inventarliste. Det er derfor vanskelig å si noe om Carlis eventuelle påvirkning på Caravaggio. Det er også mulig at han arbeidet en periode for den bedre kjente Antiveduto Gramatica (1571–1626). Gramatica var kjent for sine portretter, og han malte også religiøse motiver.

Alle de tidligste kildene nevner at Caravaggio arbeidet i verkstedet til den betydningsfulle manieristen Giuseppe Cesari, kjent som il Cavalier d’Arpino. Det er imidlertid usikkert når han arbeidet der. Cesari malte religiøse og mytologiske motiver og hadde en rekke større oppdrag.

Bellori hevder at Caravaggio malte blomster og frukt for Cesari. Da Cesaris malerisamling ble konfiskert i 1607, inkluderte den flere av Caravaggios bilder. Det er sannsynlig at han malte disse mens han bodde i Cesaris hus, og i dem kombinerte han figurfremstillinger med frukt- eller blomsterstilleben. Det er usikkert om han på dette tidlige tidspunktet også malte rene stilleben, og det eneste rene stillebenet som med sikkerhet kan tilskrives Caravaggio, Fruktkurv, er malt senere.

Blant de konfiskerte maleriene var Syk Bacchus, og det kan sannsynligvis identifiseres med det den tidlige kilden Giovanni Baglione (1566–1643) beskriver som et selvportrett som Bacchus. Caravaggio skal ofte ha brukt seg selv som modell. Gudens sykelige utseende har vært tolket som en kritikk av rådende idealer i kunsten. Det naturalistiske fruktstillebenet i forgrunnen får da rollen som en frisk kontrast til det klassiske maleriet. Fremstillingen har imidlertid også vært satt i forbindelse med Caravaggios egen sykdom og opphold på sykehuset Santa Maria della Consolazione.

Alle tidlige kilder er enige om at Caravaggio tilbrakte noe tid på sykehuset, men det er usikkert om det var før eller etter tiden hos Cesari. Der skal han ha malt flere bilder for forstanderen, som kanskje kan identifiseres med Luciano Bianchi fra Messina. I så fall kan Caravaggio tidligst ha oppholdt seg der fra februar 1594.

Caravaggio skal så ha forsøkt å arbeide på egen hånd. Dette ser ut til å ha sammenfalt med at han bodde hos prelaten Fantino Petrignani, som viste stor interesse for kunst og hadde svært gode forbindelser. Det er usikkert om Caravaggio malte noe for Petrignani, men han kan blant annet ha malt Hvile på flukten til Egypt og Den botferdige Magdalena mens han bodde der. Disse er kanskje de tidligste eksemplene på Caravaggios naturalistiske fremstillinger av religiøse motiv.

I Hvile på flukten til Egypt trekker Caravaggio engelens venstre vinge helt fram i billedflaten, slik at den nærmest ser ut som om den stikker ut fra bildet og skaper direkte kontakt med betrakteren. Denne typen perspektivisk forkortning er et karakteristisk trekk som han siden videreutvikler.

Gjennom kunsthandleren Costantino Spata kom Caravaggio i kontakt med den viktige mesenen kardinal Francesco Maria del Monte. Spata solgte noen av Caravaggios malerier til kardinalen, og blant dem var sannsynligvis Kortsvindlerne. Maleriet er et tidlig eksempel på hvordan Caravaggio vektlegger handlingens dramatiske høydepunkt.

Sannsynligvis ble Caravaggio tatt opp som betalt medlem av kardinalens hushold i 1596 eller 1597, og han ble der til slutten av år 1600. I tillegg til å være en betydelig kunstsamler var kardinal del Monte også svært interessert i vitenskapelig utvikling, og han var venn av Galileo Galilei. En parallell til Caravaggios interesse for studiet av naturen kan ses i datidens vitenskapelige fokus på direkte observasjon.

Et interessant eksempel er Bacchus fra cirka 1596–1597. Figuren er ikke idealisert, og Caravaggio vektlegger dessuten fruktens forråtnelsesprosess. Også interessen for ulike lys- og fargeeffekter er tydelig, særlig i fremstillingen av vinglasset og karaffelen. Da maleriet ble restaurert, oppdaget man dessuten det som ser ut til å være et selvportrett, reflektert i vinen i karaffelen. Denne typen fokus er typisk for Caravaggio og et aspekt ved hans særlige interesse for lys- og skyggeeffekter.

Et annet eksempel er Maria Magdalenas omvendelse (eller Marta og Maria Magdalena) som normalt også dateres til tiden hos kardinal del Monte. Her har Caravaggio inkludert ulike typer refleksjoner i et speil.

Det er knyttet mye usikkerhet til Caravaggios utvikling på slutten av 1590-tallet, og det er vanskelig å si noe entydig om den. Lysbruken er imidlertid noe han arbeider videre med i denne perioden. Katarina fra Alexandria kan høyst sannsynligvis identifiseres med det bildet av helgenen som Caravaggio malte for kardinal del Monte. Her har han utviklet sin forståelse av lysets modellerende virkning ved å kombinere et dunkelt rom med lys ovenfra. Høyt plasserte lyskilder er godt egnet for å understreke figurenes tredimensjonale kvaliteter, og her legger Caravaggio stor vekt på kontrasten mellom lys og skygge.

I Medusas hode, som han også malte for kardinalen, er ikke bare lys- og skyggeeffektene med på å fremheve former, men de skaper dessuten inntrykk av bevegelse. Den skrikende figuren er også noe som forekommer i flere av Caravaggios verker, blant annet allerede i den noe tidligere Gutt som blir bitt av en firfisle. Slik skaper han også en illusjon av lyd.

Sannsynligvis var det ved kardinal del Montes hjelp at Caravaggio fikk sitt første offentlige oppdrag i 1599. Det gikk ut på å dekorere sideveggene til Contarelli-kapellet i kirken San Luigi dei Francesi i Roma. Caravaggio arbeidet med de to maleriene Matteus’ kallelse og Matteus’ martyrium i ett år fra juli 1599.

I tillegg til Matteus’ kallelse og Matteus’ martyrium var oppdraget i Cerasi-kapellet i Santa Maria del Popolo helt sentralt for Caravaggios gjennombrudd. I denne perioden ble han også valgt inn i Accademia di San Luca.

Caravaggio arbeidet med oppdraget i Cerasi-kapellet fra september 1600 til november 1601. Både i Peters korsfestelse og i Paulus’ omvendelse bruker han belysning rett ovenfra. Bildene er komponert slik at helgenene ser ut til å bryte inn i betrakterens rom, og effekten blir enda sterkere av lysbruken. Caravaggios bilder står i sterk kontrast til Annibale Carraccis idealiserende altertavle, og det er mulig at begge gjorde sitt beste for å understreke forskjellene mellom dem.

I 1601 malte Caravaggio Måltidet i Emmaus for den betydelige kunstsamleren Ciriaco Mattei. På dette tidspunktet bodde Caravaggio i Matteis palass. Fremstillingen av temaet er uvanlig på flere måter. Blant annet malte Caravaggio Kristus uten skjegg, og han valgte å vektlegge den spesielt plasserte fruktkurven.

Sannsynligvis malte han Tvileren Tomas omtrent på samme tid. Her leder Kristus-figuren tydelig Tomas’ hånd, og med denne eksplisitte gesten understreker han også selv det autentiske ved sin egen tilbakekomst. Maleriet ble malt for Vincenzo Giustiniani, som var en venn av kardinal del Monte. Giustiniani var en betydelig Caravaggio-samler og den av hans samtidige som etter hvert kom til å eie flest arbeider av maleren.

I perioden 1602 til 1606 hadde Caravaggio også flere viktige offentlige oppdrag i Roma.

Kristi gravlegging malte han til Vittrice-kapellet i Santa Maria in Vallicella (også kalt Chiesa Nuova). Fremstillingen er noe uvanlig, da den verken viser hvordan Kristus tas ned fra korset eller selve gravleggingen, men en episode mellom disse to ytterpunktene. Den døde Kristus er i ferd med å bli lagt ned på steinen som siden skal lukke graven. Som i så mange andre av Caravaggios malerier bidrar figurenes gester til å understreke dramaet. Disse kan ofte også være fortellende, og her kan for eksempel det himmelvendte blikket og de hevede armene til Maria Kleofas ses som symbol på Jesu’ kommende gjenoppstandelse.

For Cavalletti-kapellet i Sant’Agostino malte han Madonna di Loreto eller Pilegrimsmadonnaen. De enkle og fattigslige pilegrimene skal ha hatt sterk appell til vanlige mennesker.

Madonna med slangen symboliserer utryddelsen av kjetteriet og ble malt for et kapell i Peterskirken. Altertavlen ble imidlertid raskt fjernet fordi fremstillingene av jomfru Maria, den hellige Anna og Jesusbarnet ikke ble regnet som tilstrekkelig respektfulle. Dette var også begrunnelsen for at Jomfruens død, som Laerzio Cherubini bestilte til sitt kapell i Santa Maria della Scala, ble fjernet. Caravaggio ble kritisert for å ha fremstilt jomfruen som et oppsvulmet lik.

Caravaggio hadde en vanskelig personlighet og ble tiltalt for en rekke forhold i perioden 1600 til 1606. Blant annet anmeldte maleren og kunstskribenten Giovanni Baglione ham, maleren Orazio Gentileschi og arkitekten Onorio Longhi (1568–1619) for ærekrenkelser i 1603. Den mest alvorlige hendelsen fant imidlertid sted den 28. mai 1606 da en slåsskamp endte med at Caravaggio drepte Ranuccio Tomassoni.

Caravaggio var selv såret, men måtte flykte fra Roma for å unngå dødsstraff. Han kunne da dra nytte av sine forbindelser med den mektige Colonna-familien og dro til deres områder, Zagarolo, Paliano og Palestrina, sør-øst for Roma. Caravaggios far hadde arbeidet for markien av Caravaggio, Francesco I Sforza (død 1576), som var gift med Costanza Colonna. Denne forbindelsen var av stor betydning for Caravaggio.

Det er også mulig at det var gjennom Costanza Colonnas kontakter at han fikk muligheten til å arbeide for Pandolfo Pucci. Det ser ut til at den lombardiske arkitekten Onorio Longhi på et tidlig tidspunkt introduserte Caravaggio for sentrale kunstneriske og intellektuelle kretser i Roma.

Caravaggio ankom Napoli en gang før 6. oktober 1606. Her malte han De sju barmhjertighetsgjerningene for brorskapet Pio Monte della Misericordia. Det er sannsynlig at forbindelsen med Colonna-familien var av betydning for at han fikk dette oppdraget. I maleriet fremstiller Caravaggio en rekke ulike dramatiske hendelser. I motsetning til i tidligere arbeider er det ikke et enkelt, tydelig fokus. Denne komplekse komposisjonen fikk stor betydning for den videre utviklingen av maleriet i Sør-Italia.

Caravaggio kan ha malt Andreas’ korsfestelse for visekongen av Napoli, Juan Alonso Pimentel de Herrera, men det er også mulig at visekongen kjøpte verket senere.

Også Rosenkransmadonnaen, som har visse likhetstrekk med De syv barmhjertighetsgjerningene,og som ble solgt i Napoli i 1607, stammer sannsynligvis fra denne perioden.

I Piskingen av Kristus er den øvre delen av bildet kun preget av den tomme søylen. Denne typen handlingsløst rom i bildets øvre del er noe som ofte forekommer i Caravaggios senere verk.

I juli 1607 ankom Caravaggio Malta. Flere av hans forbindelser kan ha hjulpet ham med å få innpass hos stormesteren av Johannitterordenen, Alof de Wignacourt. Igjen er det mulig at Sforza-Colonna-forbindelsen var utslagsgivende. Caravaggio ønsket å bli opptatt som ridder av ordenen, og ble det 14. juli 1608.

Halshuggingen av Johannes døperen ble sannsynligvis skjenket til ordenen i den forbindelsen. Caravaggio malte også blant annet Portrett av Alof de Wignacourt med en page da han oppholdt seg på Malta. I august 1608 ble han igjen involvert i en voldelig krangel og arrestert. Caravaggio rømte til Siracusa på Sicilia i oktober samme år, og deretter ble han ekskludert fra ordenen i sitt fravær.

I Siracusa skal Caravaggio ha fått hjelp av maleren Mario Minniti (1577–1640). Han skal ha sørget for at Caravaggio fikk oppdraget med å male Lucias begravelse for Santa Lucia al Sepolcro. Caravaggio følte seg nå forfulgt og forflyttet seg hyppig.

Fra Siracusa dro han videre til Messina, sannsynligvis i januar 1609. Her malte han blant annet Hyrdenes tilbedelse, en altertavle til Santa Maria della Concezione, på oppdrag fra senatet i byen. I maleriet er handlingen trukket mer tilbake, og figurene er ikke lenger plassert helt i forgrunnen som i tidligere arbeider. Dette er noe som finnes igjen også i en del andre sene verk, som for eksempel i Halshuggingen av Johannes døperen.

Caravaggio dro tilbake til Napoli i september eller oktober 1609. I oktober ble han overfalt og hardt skadet. Sannsynligvis sto riddere av Johannitterordenen bak overfallet.

I løpet av sin andre periode i Napoli malte han flere malerier, blant annet Johannes døperen (Roma, Galleria Borghese). Fremstillingen regnes tradisjonelt som en introspektiv kontrast til den versjonen som Caravaggio malte for Ciriaco Mattei i cirka 1602 (Roma, Musei Capitolini). Den kan kanskje identifiseres som ett av de bildene Caravaggio planla å gi til den kunstinteresserte kardinalen Scipione Borghese. Gaven var i realiteten en del av en avtale. Kardinalen skulle sørge for at hans onkel, pave Paul V, benådet Caravaggio, og Colonna-forbindelsen ser ut til å ha vært av betydning også her.

David med Goliats hode skulle kanskje også overrekkes kardinalen. David har Caravaggios egne trekk, og det er derfor mulig å forstå det som at han tilbød sitt malte, avhuggede hode istedenfor det fysiske. Imidlertid kunne ikke Caravaggio nyte godt av pavens tilgivelse. På veien fra Napoli til Roma ble han forvekslet med en annen og arrestert. Caravaggio ble sluppet fri igjen, men døde i Porto Ercole noen dager senere.

Under 1600-tallets første tiår var Caravaggios innflytelse enorm, og han hadde svært mange etterfølgere på ulike steder i Europa. I sin samtid ble han høyt verdsatt for sin fargebruk og anerkjent for sine naturalistiske gjengivelser. Imidlertid ble han også kritisert for at naturalismen var overdreven og ukritisk, og dette henger sammen med den ikke helt uvanlige oppfattelsen av at hans religiøse fremstillinger ikke var tilstrekkelig respektfulle.

Nyere forskning har først og fremst fokusert på den negative kritikken. Imidlertid var ingen av de tidlige kildene entydig negative. Noen var svært positive, og generelt er kritikken nyansert. Den relativt sene 1600-tallskilden Giovanni Pietro Bellori var særlig tydelig i sin kritikk av Caravaggios overdrevne naturalisme, og Bellori fikk spesielt stor betydning for den senere forståelsen av maleren. På 1800-tallet ble etter hvert oppfattelsen av Caravaggio mer nyansert, og utover på 1900-tallet har interessen for ham vært sterkt stigende. I tillegg til en svært omfattende forskningslitteratur og mange utstillinger er han også tema for en lang rekke skjønnlitterære bøker og flere filmer. Interessen for Caravaggio er fortsatt svært stor.

• barokken
• barokken – kunst

• John Gash. (2003). Caravaggio, Chaucer Press.
• Andrew Graham-Dixon. (2010) Caravaggio. A Life Sacred and Profane, Penguin Books.
• Hibbard, Howard: Caravaggio, 1983, isbn 0-500-27491-6 Hibbard inkluderer engelske oversettelser av de viktigste 1600-talls kildene.
• Langdon, Helen: Caravaggio : ett liv, 2002, isbn 91-1-300940-0
• Spike, John T. & Michèle K. Spike: Caravaggio, 2001, isbn 0-7892-0639-0
• John Varriano. (2006). Caravaggio. The Art of Realism, Penn State University Press