Napoli

Industrien er mangesidig, og det har tradisjonelt vært betydelig jern- og stålindustri, kjemisk og petrokjemisk industri i byen, men i perioden etter 2000 har denne typen industri blitt redusert. Det er derimot fremdeles en betydelig produksjon av klær, sko og lærvarer i Napoli.

Napoli er også preget av en stor spredning av små og svært små lokalbedrifter og betydelig handelsvirksomhet. Det eksisterer også en undergrunnsøkonomi (svart arbeid), noe som til dels skyldes høy arbeidsledighet. Samtidig er bidraget fra den avanserte servicesektoren beskjedent – tjenester som krever høy ekspertise, spesialkunnskap eller teknologisk kompetanse. Utvidelsen av cruisetrafikken har økt trafikken i havnen, som er en av de viktigste i Italia i antall passasjerer og i godstransport. Særlig er cruisetrafikken en viktig del av aktiviteten i havnen, og turismen spiller en viktig rolle for byens økonomi.

Napoli er et viktig samferdselsknutepunkt for hele Sør-Italia. Trafikken til øyene utenfor byen (Ischia, Capri og Procida) går med båt. Det går ferger til Sicilia og Sardinia. Det er et omfattende vei- og jernbanenett i og rundt byen. Det offentlige transportnettet består av buss, undergrunnsbane (metro) og flere kabelbaner. Det finnes også forstadsbaner og lokaltog som frakter passasjerer til og fra byen.

Universitetet i Napoli (Università degli Studi di Napoli Federico II) ble grunnlagt i 1224 og er et av de eldste i Europa. Med 93 280 studenter (2020) er universitetet det nest største i Italia, etter La Sapienza i Roma.

Det finnes også flere andre universiteter og høyskoler i Napoli, blant dem Università degli Studi di Napoli «L'Orientale», som blant annet tilbyr studier i fremmede språk og kulturer, med særlig vekt på Asia. Dette universitetet ble grunnlagt i 1732, og har cirka 10 000 studenter.

Napoli har kunstakademi og musikk-konservatorium, samt en berømt havbiologisk stasjon. På Vesuv finnes et vulkanologisk institutt og geofysisk observatorium.

Museo archeologico nazionale, et av Europas fremste arkeologiske museer, har samlinger av klassisk skulptur, funn fra Campanias oldtidsbyer og gjenstander fra Pompeii og Herculaneum.

I en stor park på en høyde nord for sentrum ligger slottet Capodimonte (Reggia di Capodimonte), som ble bygget på 1700-tallet og som i dag inneholder en stor og imponerende malerisamling. Caravaggio, Botticelli, Pieter Brueghel den eldre, El Greco, Francisco Goya, Rafael og Tizian er blant de mange kunstnerne som er representert i museet.

Andre viktige museer er Museo nazionale di San Martino, som inneholder mange forskjellige samlinger, og keramikk- og porselensmuseet Duca di Martina, som ligger vakkert plassert i Villa Floridiana i en park på høyden Vomero.

Musikk-konservatoriet San Pietro a Majella har et museum som blant annet inneholder en samling musikkinstrumenter. Universitetet har flere interessante museer, deriblant et zoologisk og et paleontologisk museum.

Napoli har gjennom historien fostret en imponerende mengde kunstnere, forfattere, komponister og skuespillere. Byen har en rik teatertradisjon, og har spilt en viktig rolle i italiensk filmproduksjon.

Teatro San Carlo er Europas eldste operahus som fremdeles er i bruk. Det ble innviet i 1737, og er med sine 3285 plasser det største operahuset i Italia. En rekke av Italias kjente operakomponister har sett sine verk bli oppført her.

Det finnes en rekke teatre i Napoli, blant dem Teatro Mercadante (fra 1777) og Teatro Bellini (fra 1878).

Fotball er den mest populære idretten i Napoli. Det lokale fotball-laget SSC Napoli har flere meritter å vise til og hadde sin storhetstid da Diego Maradona spilte for klubben fra 1984 til 1991. SSC Napolis hjemmebane er Stadio Diego Armando Maradona (tidligere Stadio San Paolo), som ligger i bydelen Fuorigrotta. Den ble bygget i 1959, og ble restaurert til VM i fotball i 1990. Tilskuerkapasiteten er på 60 240 sitteplasser.

Andre populære idretter i Napoli er basketball, volleyball, vannpolo, hestesport og fekting.

I antikken fantes det mange store byggverk i Napoli, som i dag for det meste er borte. Det fantes blant annet et romersk teater i byen, som man kan se restene av i tunneler under jorden. Noen av de mange katakombene i byen er også fra romertiden, som Le Catacombe di San Gennaro.

Det meste av det historiske sentrum er preget av trange gater og smug, men det finnes også store og majestetiske plasser og palasser, som Piazza del Plebiscito med kirken San Francesco di Paola og renessansepalasset Palazzo Reale.

Middelalderborgen Castel Nuovo ligger i havneområdet, ble bygget mellom 1279 og 1282 og fungerte i sin tid både som festning og som residens for kongen. Mellom to av tårnene i borgen ble det på 1400-tallet satt inn en stor triumfbue i renessansestil.

Napoli har flere hundre kirker, blant dem kan nevnes domkirken (Duomo di Santa Maria Assunta, også kalt Duomo di San Gennaro), påbegynt på 1200-tallet, og Basilica di Santa Chiara, fra begynnelsen av 1300-tallet. Det finnes også en rekke kirker fra renessansen, blant dem Chiesa del Gesù nuovo, fra slutten av 1500-tallet.

Napoli var på 1500- og 1600-tallet den største byen på den italienske halvøy og var også en av de største byene i Europa. Da Italia ble samlet i 1861, var Napoli fremdeles den største byen i landet.

Siden 1800-tallet har byen vokst raskt, en vekst som i stor grad må tilskrives den gunstige beliggenheten som et trafikknutepunkt i et folkerikt omland. Den sterke veksten har ført til store boligproblemer.

Folketallet i byen fortsatte å øke helt frem til 1970-tallet, og byen vokste i alle retninger. Mye av boligbyggingen på 1950- og 1960-tallet manglet en overordnet plan og var i stor grad preget av kortsiktig spekulasjon. Slumstrøkene er forsøkt sanert ved boligreisning i offentlig regi, men en stor del av befolkningen lever likevel under kummerlige forhold.

På 1970- og 1980-tallet ble det bygd flere drabantbyer utenfor sentrum, blant annet i bydelene Scampia og Secondigliano, som ligger i den nordlige delen av byen. Disse drabantbyene ble raskt preget av sosiale problemer, arbeidsledighet og ikke minst kriminalitet. Et innblikk i hvordan camorraen opererer i disse bydelene kan man få i Roberto Savianos bok Gomorra fra 2006. I tillegg er forurensningsproblemene store. Flere badesteder nær byen er stengt, og det vakre landskapet rundt Napolibukta ligger ofte innhyllet i en dis av forurensninger fra industri og biltrafikk.

Napoli eller Neapolis, «nybyen», ble grunnlagt som gresk koloni fra Kyme (Cumae) på 600-tallet fvt., visstnok med navnet Parthenope. Byen ble et sentrum for det greske Campania, og ble romersk forbundsfelle fra 327 fvt. Den beholdt sitt greske preg langt inn i keisertiden (fra 27 fvt.), og var et populært oppholdssted for keisere og diktere.

På slutten av 400-tallet evt. kom Napoli under ostrogotisk herredømme, men ble i 536 gjenerobret for Bysants (det østromerske riket) av keiser Justinians feltherre Belisarius. Fra 800-tallet hevdet byen en uavhengig status inntil den på 1000-tallet ble innlemmet i den nyetablerte normannerstaten på Sicilia. Fra 1194 hersket hohenstauferne, som i 1266 ble etterfulgt av det franske dynastiet Anjou.

Byen var fra 1282 til 1860 hovedstad i kongeriket Napoli, og den spilte en betydelig rolle i bildende kunst i renessansetiden, i barokkens maleri og i 1700-tallets kirkemusikk og opera (den napolitanske skole).

Under andre verdenskrig ble Napoli utsatt for voldsomme bombeangrep inntil de allierte tok byen i oktober 1943. Tyskerne foretok også store ødeleggelser før retretten. Bybildet er etter gjenoppbyggingen sterkt forandret, særlig i havneområdet, som var mest ødelagt.

• Italia
• Italias befolkning
• Italias geografi
• Italias historie
• Italias historie før samling
• Kongeriket Napoli