barokken (kunst)

Som helhet har barokken en rekke kjennetegn som preger både arkitektur, skulptur og maleri. Det som først og fremst særkjenner barokkens formoppfatning, er dens bruk av dynamiske virkemidler.

Skulpturen lades med spenningsfylte bevegelser, uttrykksmidlene blir nyttet med større effekt enn tidligere, og helhetsvirkningen blir uroligere. I maleriet er det likedan: Mens trekantkomposisjonen var den fremherskende under renessansen, legges hovedvekten nå på diagonalen. Dette henger sammen med barokkens andre ledende idé: en enhetlig disponering av former, der enkeltleddene er underordnet helheten.

Et annet generelt trekk er barokkens illusjonisme, som kommer til syne gjennom utpreget naturalisme, skinnfasader og bruk av suggererende perspektiv, for eksempel i Scala Regia i Vatikanet, laget i 1663 av Giovanni Lorenzo Bernini.

Barokken er i det meste svært enhetlig som europeisk stil, der de nevnte trekkene går igjen overalt, men en forskjell mellom den italienske og den franske er tydelig. Dette henger sammen med at den italienske barokken er knyttet til kirken, mens den franske er knyttet til kongen og hans hoff. I Frankrike kalles stilen heller ikke barokk, men Louis 14.

Innenfor maleriet er det under barokken minst like store nyvinninger som i de andre kunstartene.

Perspektivet dyrkes intenst, ikke lineært som tidligere, men ved hjelp av lys og skygge. Ved innadgående bevegelser skapes rom og dybde av en illusjonistisk karakter som ikke var kjent tidligere. Figurene arbeides inn i større landskapskomposisjoner, og diagonalkomposisjonen brukes flittig for å understreke den gjennomgående bevegelsen i bildet. Viktigst er likevel lys- og skyggevirkningen som føres inn med Michelangelo Caravaggio og hans arbeid med kontrastproblemet.

Blant Italias store barokkmalere kan nevnes Annibale Carracci og Pietro da Cortona. Frankrike får på denne tiden en selvstendig malerkunst med Claude Lorrain og Nicolas Poussin. Også over det øvrige Europa blomstrer maleriet i denne perioden, med El Greco, Jusepe de Ribera og Diego Velázquez i Spania, Peter Paul Rubens i det flamske området, omtrent det nåværende Belgia (De spanske Nederlandene), og Rembrandt i Nederland (De forente Nederlandene). Norge hadde på denne tiden ikke noe selvstendig maleri; tidens to ledende portrettører er Nicolai Schavenius og Peter Batta.

I skulpturen innleder Michelangelo barokken med de to slavene til pave Julius 2s gravmæle. Formspråket han innleder her, blir utviklet videre på 1600-tallet, og kontrapost, svulmende muskler, spenningsfylte former og sterk bevegelse blir barokkens skulpturale særpreg. I tillegg til dette kommer ofte en sterk naturalistisk effekt, blant annet i stoffskildring. Som i arkitekturen søker kunstneren etter et spill mellom lys og skygge.

I Italia er Gian Lorenzo Bernini den dominerende og mest typiske eksponenten, med Den hellige Teresa (1646) i kirken Santa Maria della Vittoria i Roma som et hovedverk. Alessandro Algardi er den andre store italienske barokkskulptøren. Den store fontenen hvor skulptur, fonteneoppbygning og til tider bygningsfasader smelter sammen, er en av barokkens nyskapninger i Italia. I Frankrike er Antoine Coysevox den ledende barokkskulptøren. I Norge har vi barokkskulptøren Magnus Eliassøn Berg, særlig kjent for sine elfenbensrelieffer.

Innen ornamentikken kan man skille mellom tre typer barokk:

1. Bruskbarokk, egentlig av italiensk opprinnelse, har stundom meget varierte, vridde former som tilsynelatende er dannet av en seig, plastisk masse og kan minne om ørebrusk. Den kom til Norge rundt 1640 og kjennes vesentlig fra kirkeinventar, for eksempel Anders Smiths og Christopher Ridders arbeider.
2. Blomsterbarokk var preget av de tunge akantusrankene som skyldtes de klassisistiske strømningene i fransk kunst. Ved siden av og sammen med disse ble det særlig hos nederlenderne brukt blomster (roser, tulipaner, nelliker og så videre) som, ikke minst inspirert av østasiatisk importkunst, ble nyttet til forskjellig slags utsmykning, malt på fajanse, som intarsia, i lakkarbeider og i treskjæring, for eksempel i engelskmannen Grinling Gibbons' arbeider. Retningen kom til Norge rundt 1680 og møter oss blant annet i sølvarbeider og på begynnelsen av 1700-tallet i de østlandske akantusprekestolene.
3. Båndbarokk, som også var av fransk opprinnelse og særlig knyttet til Jean Berains virksomhet, viste en blanding av akantus og knekkede bånd og var fremherskende i Norge rundt 1710–1740.

For arkitekturens vedkommende undergikk husformene liten forandring i barokkens senere del, da den vesentlig innskrenket seg til bygningenes dekorative utstyr. Derimot kom den senere franske barokken til å øve en stor innflytelse på bygningene i vårt land. Barokken satte også et sterkt preg på vår håndverkskunst.

• barokken
• arkitektur i barokken
• musikk i barokken
• litteratur i barokken

• Boucher, Brian: Italian Baroque sculpture, 1998, isbn 0-500-20307-5
• Mainstone, Madeleine & Rowland Mainstone: Barokken, 1992 (Cambridge innføring i kunstens historie), isbn 82-91004-08-0
• Malmanger, Magne, red.: Barokkens verden, 1994, isbn 82-03-17370-5
• Martin, John Rupert: Baroque, 1989, isbn 0-14-022675-3
• Norberg-Schulz, Christian: Baroque architecture, 1971 (History of world architecture)
• Prater, Andreas & Hermann Bauer: Painting of the baroque, 1997, isbn 3-8228-8253-4
• Toman, Rolf, red.: Barok : arkitektur, skulptur, malerkunst, 1999, isbn 3-8290-1727-8