Giorgio Agamben

Agamben har utviklet en venstreorientert teori om politikkens grunnlag. Han fokuserte på spørsmålet om politisk suverenitet, forstått som det innstiftede, lovregulerte og «normale» styret over folk og territorier. Ifølge Agamben er suvereniteten nært forbundet med unntakstilstanden, altså makten til å midlertidig oppheve lovbasert styring for å regjere ut fra tøylesløs politisk vilje.

Agamben hevdet ikke bare at det var en intim forbindelse mellom disse tilstandene, men også at «normalpolitikken» bare er en slags midlertidig parentes eller et ustabilt dekke for autoritærpolitiske unntakstilstander. I ethvert liberaldemokratisk samfunn mente han det forelå grader av unntakstilstand – gjerne skjult innen visse institusjoner og som oftest omfattet minoriteter, migranter og sårbare folkegrupper – som ville tilta i styrke under krisetilstander og true med å bryte ut i storstilte hendelser der sivile rettigheter og lovfestet styring kan bli satt helt ut av spill.

Agamben utviklet sin venstreorienterte teori i kritisk dialog med den tyske rettsfilosofen Carl Schmitt. I motsetning til Schmitt, som mot liberal rettighetsbasert politikk forsvarte unntakstilstanden som et nødvendig grunnlag for politisk autoritet, dro Agamben disse idéene i mer anarkistisk retning med sin sterke kritikk av unntakstilstandens tilslørte rolle i liberale demokratier. Som eksempel fremholdt han blant annet fengslingen og torturen av terrormistenkte mennesker uten rettssak eller -dom i Guantánamo Bay. Han førte en lignende kritikk mot unntakstilstandene under koronapandemien i 2020.

I Homo sacer argumenterer Agamben for at autoritærpolitikk og unntakstilstand har vært et konstant trekk ved vestlige politiske styringsmodeller siden antikken. Han tok utgangspunkt i Romerrikets rettsbegrep homo sacer (det hellige mennesket), som betegnet en person som grunnet visse lovbrudd ble fratatt borgerskap og definert som lovløs, og som derfor kunne drepes av hvem som helst uten rettsforfølgelse. Agamben mente homo sacer var eksempel på en inkluderende ekskludering, i den forstand at hen var inkludert i loven for å ekskluderes. Dette var en direkte motsetning til den politiske suverenitetsfiguren, som heller var basert på en ekskluderende inkludering, altså som ekskluderte seg selv fra loven (i unntakstilstanden) for å styre tøylesløst over samfunnet.

Agamben mente papirløse migranter utgjorde et mer samtidsnært eksempel på homo sacer, fordi de omfattes av nasjonale lovverk samtidig som de rettighetsmessig ekskluderes fra dem.

Et vesentlig poeng for Agamben er at politikken og lovens «utsider», i form av det lovløse og det suverene, egentlig utgjør politikken og lovens grunnbetingelser. Slik sett mener Agamben politikk og lov dypest sett handler om definisjonsretten for «det nakne liv» (zoe), forstått som det rent biologiske liv uten sosiale kvaliteter (slik som homo sacer), og å regulere grensene mellom det nakne liv og det kvalitative og sosiale liv (bios).

I sin analyse av det nakne liv, videreutviklet Agamben den franske filosofen Michel Foucaults tanker om biopolitikk. Biopolitikk betyr å legge befolkningens (biologiske) reproduksjon til grunn for politisk styring, noe Foucault spissformulerte med «å få til leve og å la dø», altså aktivt føre statistikk over, gripe inn i og regulere befolkningens livsvilkår. Ifølge Foucault var biopolitikk en spesifikt moderne styringsform som brøt med den middelalderske kongemakten basert på «å få til å dø og å la leve», i den forstand at kongemaktens politiske myndighet handlet om sikkerhet, straff og krig – utover det skulle befolkningen skjøtte seg selv.

I motsetning til Foucault, hevdet Agamben at biopolitikk var et konstant trekk ved vestlig politikk siden antikken, og at den bare var blitt mer fremtredende i moderne tider. Agamben tok homo sacer-figuren til inntekt for at det politiske styringsrommet dypest sett var basert på det nakne, rent biologiske liv, som blir tilskrevet sosiale kvaliteter som betingelse for deltagelse i det politiske liv, men som hele tiden trues med å «avkles» igjen, altså reduseres til det nakne liv. Ifølge Agamben var de nazistiske konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig det mest ekstreme tilfellet av biopolitikk i historien, i den forstand at menneskelivet der fra politisk hold ble behandlet som et fullt ut «nakent» og kvalitetsløst liv.

Agamben har også skrevet blant annet om skillet mellom dyr og mennesker i biopolitisk perspektiv, om stemmen som språkfilosofisk problem og om politiske fellesskap i vestlig idéhistorie. En gjennomgripende problemstilling i hans tenkning er hvordan undertrykkende ekskluderingsmekanismer fungerer (av politisk, rettslig og identitetsbasert art), samt former for motstand og politiske alternativer til slik ekskludering.