Michel Foucault

Galskapens historie fra 1961 belyser grenseflaten mellom fornuft og ufornuft og utleder hvordan galskapen konstitueres, hvordan den skilles ut og behandles, samt hvilke praksiser dette relateres til. Indirekte belyses derved normalsamfunnets framvekst og effekter. Viktige momenter her er asylets etablering samt etableringen av homo medicus som maktsentrum i det vestlige samfunnet.

Klinikkens fødsel fra 1963 viderefører dette prosjektet i mer konsentrert form. Vi presenteres for en historie om hvordan nye utsagn framkommer innenfor en etablert orden, kobler seg sammen til en kraftfull diskurs og forløser en bevegelse som løfter både en ny klinisk viten (patologisk anatomi) og den medisinske klinikken. Ved å åpne vår forståelse av sykdom for problematisering, utfordres også vår tenkning rundt sunnhet, normalitet og organisk liv.

Tingenes orden fra 1966 er et ambisiøst forsøk på å gripe forskyvninger i den vestlige vitensdiskursen fra renessansen, via klassisismen og inn i det moderne samfunnet. Foucaults radikale tanke er at i hver av disse epokene var muligheten til å samle, registrere og la seg overbevise av empiri preget av en definerbar regelmessighet. Dette betyr at vår viten, hvordan den forstås, og hva den antas å si om verden, har transformert seg markant mellom hver epoke. Mennesket slik vi kjenner det, på en og samme tid et subjekt som skaper viten og et objekt for vitensdannelse, oppsto først med det moderne samfunnet. Foucault antyder at denne menneskefiguren kan komme til å forsvinne i framtiden.

Med den komplekse boken Kunnskapens arkeologi fra 1969 søker Foucault å reflektere over sitt prosjekt og etablere grunnlaget for videre analyser. Gjennom drøftingen av hvordan vi kan forstå og analysere diskurser, representerer boka en overgang mellom den arkeologiske diskursanalysen på 1960-tallet og den mer praksistilkoblede, maktorienterte genealogiske analysen på 1970-tallet.

Overvåkning og straff fra 1975 innledes med en skildring av avstraffelse gjennom blodig tortur, lemlestelse og død, for så å presentere et detaljert utformet reglement for dagsrytmen i et fengsel. I løpet av noen tiår har det inntrådt et markant skifte i behandlingen av samfunnets avvikere. Vi møter dette blant annet i form av Panoptikon, et fengselsdiagram konstruert slik at vokteren skal kunne se alle, mens de innsatte aldri vet om de bevoktes eller ikke. Gjennom en rekke fininnstilte praksiser og teknikker, en maktens mikrofysikk, disiplineres folks atferd, identitet, virksomhet, manérer og gester med sikte på å forbedre fanger, pleie syke, undervise elever, passe sinnssyke, få tiggere/dagdrivere i aktivitet og effektivisere våre arbeidspraksiser.

Den korte boken Viljen til viten fra 1976 innleder en omfattende undersøkelse av seksualitetens historie, som med tiden skulle bli til fire bind. Her suppleres maktanalysen i fengselsboka med utforskningen av en makt som ikke retter seg mot individets kropp, men snarere er virksom på befolkningens nivå. Gjennom statistiske beregninger og overgripende reguleringer befinner denne seg på et annet nivå, har en annen bæreflate og betjener seg av andre redskaper enn disiplinen. Samtidig samspiller nivåene med hverandre og etablerer til sammen en makt som vi ikke kan forstå som undertrykkende. Snarere enn å demme opp, avlede og ødelegge er den moderne biomakten innrettet mot å produsere krefter og få dem til å vokse og samordne seg.

I årene fra 1970 til 1984 holdt Foucault årlige forelesningsrekker ved Collège de France. De fleste overlapper med tema han behandlet i bokform, men de såkalte governmentality-forelesningene Sikkerhet, territorium, befolkning fra 1978 og Biopolitikkens fødsel fra 1979 finnes kun som transkriberte forelesninger. I disse betraktes det moderne samfunnets framkomst via vidtfavnende diskurser innrettet mot kunsten å styre og lede et samfunn, med koblinger til liberalistisk begrensningskunst så vel som nyliberalistisk konkurranselogikk. Disse forelesningene kan sies å foregripe nyliberalismens dominans i nyere tid, samtidig som de har tydelige bånd til forfatterskapet for øvrig.

Like før sin død fullførte Foucault bind to og tre av seksualitetens historie, Bruken av nytelsene og Omsorgen for seg selv fra 1984. Der hans analyser så langt hadde handlet om hvordan subjekter konstitueres gjennom henholdsvis diskursive teknikker (viten) og dominansteknikker (makt), vendes blikket nå mot hvordan vi former oss selv gjennom «selvets teknikker». Denne subjektiveringen framstår som en aktiv prosess, men det å ta steget inn i praksisene og anvende teknikkene er likevel ikke et fritt valg. Vi ledes til å vende oppmerksomheten mot oss selv og er slik koblet fast til noe, også i selvskapingen.

Våren 2018 ble det ufullførte, fjerde bindet av seksualitetens historie, Kjødets bekjennelser, endelig gitt ut (norsk oversettelse ved Espen Schaanning i 2020). Der bind to og tre handlet om henholdsvis greske og romerske praksiser for selvdanning, bringes vi nå nærmere vår tid med fokus på kristne praksiser koblet til synd og bekjennelse, forsakelse og renselse.