sekularisering

Samfunnsmessig sekularisering er prosesser der ulike sektorer i kultur og samfunn løsrives fra religiøse autoriteter og normer. Religionen blir mindre viktig for hvordan det sosiale systemet virker. Et godt eksempel på dette er forholdet mellom kirke og stat i Norge. Etter reformasjonen i 1537 ble kirken underlagt staten, og kongen ble kirkens øverste myndighet. Med innføringen av dissenterloven i 1845 ble den religiøse enhetskulturen gradvis oppløst. Fra slutten av 1900-tallet fikk kirken økt selvstyre, og i 2017 ble Den norske kirke formelt skilt fra staten.

Organisasjonsmessig sekularisering er prosesser der grupper og organisasjoner blir mindre religiøse. Det kan for eksempel gjelde skoler, veldedige organisasjoner eller sportsforeninger.

Individuell sekularisering innebærer at folk blir mindre religiøse i den forstand at de tror mindre, praktiserer mindre, og at færre blir medlemmer i religiøse trossamfunn. Individuell sekularisering har flere dimensjoner, og angår både tro, praksis og tilhørighet. Ofte henger de ulike dimensjonene sammen. De som ikke tror på en religion, vil i mindre grad finne mening i å være formelle medlemmer av en religiøs gruppe. Når man ikke deltar i religiøse seremonier og fellesskap, svekkes det sosiale grunnlaget for religiøs tro. Men man ser også at tro, praksis og tilhørighet ikke nødvendigvis er sammenfallende. Det har for eksempel vært en økende tendens til «tro uten tilhørighet» i Nord-Europa.

Sekularisering foregår og har foregått i mange forskjellige religioner og samfunn. Sekularisering utgjør ofte grunnlaget for religiøs endring, og kan dermed ses på som en del av religionenes historie og dynamikk. For eksempel var romersk religion utbredt over store deler av Middelhavsområdet, og inngikk i en tett allianse med den imperiale statsmakten under Romerrikets glansdager. Med keiser Konstantin (280-337) ble kristendommen til statsreligion i Romerriket, og den gamle romerske religionen forsvant etter hvert som levende religiøs tradisjon. I et historisk perspektiv kan altså sekularisering av én religion danne grunnlaget for fremveksten av nye religioner.

Den moderne naturvitenskapens fremvekst har medført metoder og erkjennelser som utfordrer religiøse forklaringsmodeller. Teorien om det store smellet og evolusjonslæren motstrider for eksempel en bokstavelig lesning av Bibelens skapelsesfortelling. Nye erkjennelser kan fortrenge og relativisere religiøse sannheter, som dermed mister oppslutning.

I moderne tid er religion som fenomen også blitt kritisert av kjente sosiologer og psykologer. Sentrale religionskritikere som Karl Marx, Friedrich Nietzsche og Sigmund Freud åpnet for en mer kritisk tilnærming til religion, blant annet ved å fremme teorier om at religion kan tilskrives forhold i menneskets psyke eller i samfunnet.

Globalisering og livssynspluralisme er andre faktorer som kan utfordre religionenes stilling. «Fremmede» og «nye» religioner er i økende grad tilgjengelige gjennom innvandring, reisevirksomhet og media. Dette fører til at det som i den religiøse enhetskulturen fremstod som det eneste alternativet på livssynsfronten nå har fått konkurranse. Det økte livssynsmangfoldet gjør det også vanskeligere for myndighetene å forskjellsbehandle religioner ved å drive konfesjonell undervisning i skolen, eller gjennom statskirkesystemet.

Materiell velstand og personlig trygghet kan danne grunnlag for sekularisering på individnivå. Religion kan gi trøst og mening til vanskelige opplevelser i livet. Noen forskere mener at dette behovet (nesten) faller bort i moderne, velstående samfunn, og at behovet for religion er sterkere og mer utbredt i land der folk opplever akutte, materielle bekymringer og personlig usikkerhet.

Det foregår til stadighet en debatt om i hvilken grad det foregår en sekularisering, og hvilken stilling religion vil ha i framtida. Noen sekulariseringsteorier hevder at religion etter hvert vil forsvinne helt, og er gjerne forbundet med et reduksjonistisk syn på religion og/eller en ideologisk overbevisning. Eksempler på dette er Auguste Comte og Karl Marx' teorier om religion. Andre sekulariseringsteorier går ut på at religion vil få mindre innflytelse, men at religion som fenomen ikke vil forsvinne. Det finnes også de som mener at sekularisering primært innebærer religiøs endring, og ikke at folk blir mindre religiøse.

Til grunn for mye av debatten ligger det faktum at det parallelt med sekulariseringsprosesser foregår en økning av religiøsitet og religiøse uttrykk i kulturen. Dette kan foregå på samfunnsplan, gjennom blant annet økt fokus på religion i politikk, for eksempel i form av islamisme eller hindunasjonalisme. Det kan også foregå på individplan, der vi ser at bortfall av noen forestillinger og praksiser ikke nødvendigvis innebærer at folk blir mindre religiøse. Religion privatiseres og finner nye former, for eksempel med nyreligiøsitet i vestlige samfunn.

Det finnes ulike vurderinger av hvorvidt sekularisering er ønskelig eller negativt. Sekularisering ble av kirken lenge ansett som et onde. I den senere tid står den såkalte sekulariseringsteologien for en positiv vurdering av hva man anser som samfunnets og enkeltmenneskets myndiggjøring på områder hvor kirken med urette har villet dominere. Sekularisering kan også innebære at religiøse grupper får større frihet, fordi de løsrives fra verdslige styresmakter. Det har for eksempel skjedd i forbindelse med Den norske kirke, som fikk økt grad av av indre selvstyre da statskirkeordningen ble avviklet. Sekularisme er en politisk doktrine eller ideologi hvor det å skille stat og kirke regnes som prinsipielt positivt. Ifølge sekularismen er religion og livssyn en privatsak som skal holdes adskilt fra politikk, lovgivning og offentlig virke.

Betegnelsen sekularisering kommer fra det latinske ordet saeculum, som betyr århundre eller tid. Opprinnelig ble ordet brukt for å betegne verdslig tid, i motsetning til det evige liv (eternitas) eller endetiden (eschaton).

I middelalderen ble ordet sekularisering brukt om munker som sa fra seg munkeløftene og forlot klosteret. Etter reformasjonen ble mye kirkegods overtatt av staten, og sekularisering ble brukt om overføringen av eiendom fra kirken til staten.

I Europa kan sekulariseringen sies å begynne med senmiddelalderen og renessansen. Særlig den lutherske teologien ga et bidrag i sekulariserende retning i og med sitt skille mellom «åndelig» og «verdslig» regiment. Kirkens minkende innflytelse i samfunnslivet er blitt fulgt av en generell fremmedgjøring overfor kristendommen. I denne sammenhengen brukes sekularisering mer spesifikt i betydningen avkristning.

• sekularisme
• religion i Norge
• kristendommens historie
• kristendommens historie i Norge
• sekulær

• SSB: Norge – sekulært samfunn? (av Liv Taule)