I arkaisk tid (omkring 800–500 fvt.) kretset romersk religion rundt lokale guddommer som var knyttet til naturen. Eksempel på slike er:
Bondens virke og livsvilkår preget den eldste gudeverden, og ærefrykten for lares (guder for markene), penates (for forrådskammeret) og arnens gudinne Vesta stod sentralt. Guden Terminus holdt vakt ved grensestenene mellom eiendommene, og husdørene ble beskyttet av guden Janus (ianua, 'dør'). Krigsguden Mars, som var den viktigste guden etter Jupiter i den romerske gudeverdenen, var opprinnelige en gud for det ukjente og ville landområdet utenfor bosetningen.
I republikansk tid (509–27 fvt.) kom romerne for første gang i kontakt med de greske koloniene i Sør-Italia, og snart ble også kontakten med de greske områdene i Hellas og Lilleasia etablert. På denne tiden ble den romerske religionen sterkt influert av den greske. Siden romerne ikke hadde et tydelig definert panteon, en samlet gudeverden, slik grekerne hadde, ble de romerske gudene assimilerte med de greske.
De viktigste romerske gudene var triaden Jupiter, Juno og Minerva, som motsvarer de greske gudene Zevs, Hera og Athene. Mars ble betraktet som romernes stamfar og hadde i utgangspunktet få paralleller til den greske Ares, men begge var krigsguder og sammenlignes derfor ofte med hverandre.
Viktige guder med gresk opprinnelse var Merkur, Venus og Vulcanus. I forbindelse med pestepidemiene i årene 433 og 231 fvt. ble kultene for de greske legegudene Apollon (latin Apollo) og Asklepios (latin Aesculapius) importert til Roma. Kulten for det halvt guddommelige tvillingparet, dioskurene Castor og Pollux, ble innført etter seieren ved Regillussjøen i 496 fvt. fordi de ifølge sagntradisjonen åpenbarte seg under slaget.
Til tross for at de romerske gudene til stor del ble assimilert med de greske, beholdt de i mer eller mindre grad trekk og attributter som var typisk romerske.
Romerrikets vekst brakte med seg kontakt med fremmende kulter og religioner. Gudinnen Kybele ble importert fra Frygia i Lilleasia i sammenheng med Hannibals invasjon av Italia og fikk en viktig kult i Roma under navnet Magna Mater. Kulten for vinguden Bacchus kom også østfra, men festivalen til ære for denne guden, bacchanalia, ble forbudt av det romerske senatet i år 186 fvt. på grunn av dens ekstatiske og orgiastiske form, som ble ansett som truende for de romerske sedene. Bacchus-kulten smeltet deretter sammen med den romerske vinguden Liber og tapte sin karakter av mysteriereligion. Bacchus/Liber forstås ofte som en romersk versjon av den greske vinguden Dionysos.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.