islam

Islams trosgrunnlag, rituelle plikter, etikk og regler for sosialt liv er fastlagt i Koranen og i tradisjonen (kalt sunna). Koranen er islams hellige bok og inneholder åpenbaringene profeten Muhammed skal ha mottatt fra og med år 610 frem til sin død i 632. Boken kalles ofte bare al-kitab (av arabisk «skriften, boken»), er skrevet på arabisk og inneholder 114 surer (kapitler), som igjen er delt inn i ayat (vers). I århundrene etter at Muhammed døde, ble fortellinger om hva han sa eller gjorde samlet og skrevet ned i bøker som kalles hadith (fortelling). Sjiaislam inkluderer beretninger om imamene i sine hadith-samlinger.

Koranen og hadith skal sammen vise hva som er en riktig og god levemåte for muslimer. I tillegg til budskapet om én Gud, skaperverkets totale avhengighet av Ham, og menneskets rituelle og etiske forpliktelser, gir både Koranen og hadith-samlingene påbud og forbud med store sosiale konsekvenser. Dette innebærer i første rekke regler for ekteskap, skilsmisse, arv og strafferett.

Enkelte muslimske tenkere har hevdet at bare troen og de rituelle pliktene er en bindende del av åpenbaringen; regler av sosial og politisk karakter kan endres og tilpasses tid og sted. Slike synspunkter ble formulert alt på 1000-tallet. Gjennom historien har det imidlertid vært en klar tendens til å understreke at budskapet ikke kan stykkes opp i en religiøs og en verdslig del; Islam omfatter både religion og samfunn. Hvordan denne helheten skal oppfattes, og hvilke regler som kommer til anvendelse, er til enhver tid blitt avgjort av de rettslærde, av innflytelsesrike religiøse grupper og/eller av politiske makthavere.

Trosbekjennelsen shahada, den første av islams fem søyler, lyder: «Det er ingen gud unntatt Gud (Allah), og Muhammed er hans profet (rasul)». To grunnleggende trossannheter understrekes derved: Læren om én Gud, og profetlæren.

En streng monoteisme preger islam. Gud er én, og i sure 112 heter det: «Ikke har Han avlet og ikke er Han født, og ikke er én Ham jevnbyrdig». Den største synd er flerguderi (arabisk shirk), og sure 112 har brodd mot alle former for polyteisme – også den kristne treenighetslæren oppfattes slik.

Koranens gudsbilde understreker både Guds allmakt og Hans allkjærlighet, og tegnet på Guds barmhjertighet er nettopp å gripe inn i historien ved å tale til menneskeheten gjennom sine profeter.

I sure 2, 285 vises det til islams syn på historien, på de andre religionene og på profeten Muhammeds rolle. Profetlæren i islam bygger videre på en jødisk og kristen arv: Ifølge Koranen gav Noa, Abraham og Moses Guds budskap til jødene, og Jesus, som æres som en stor profet, grunnla det kristne fellesskapet. Profetenes budskap ble imidlertid misforstått og forvansket av både kristne og jøder.

Muhammed vendte derimot tilbake til det opprinnelige budskapet og formidlet dette i Koranen. Koranen inneholder Guds ord (arabisk kalam Allah) i en så fullkommen form at alle andre profeters budskap overflødiggjøres. Muhammed var Guds utsending til araberne mens han samtidig talte til hele menneskeheten; på dette punktet kombineres den etnosentriske og de universalistiske sidene ved islam. Nedtegnelsene om profetens liv er tallrike, og både i Koranen og i tradisjonen går det klart frem at Muhammed var et menneske, og all dyrkelse av religionsstifteren avvises.

De religiøse pliktene som pålegges enhver voksen muslim kalles islams fem søyler. De omfatter:

1. trosbekjennelsen (shahada)
2. bønnen (salah)
3. den rituelle avgiften (zakah)
4. fasten (sawm)
5. pilegrimsferden til Mekka (hajj).

Disse pliktene pålegges begge kjønn. Kvinner er religiøst aktive, men reglene for atskillelse mellom menn og kvinner samt reglene for rituell renhet vil i praksis begrense kvinner mer enn menn. Barn oppfordres til å utføre bønnen sammen med voksne, men ingen religiøs plikt er obligatorisk før etter puberteten.

Den rituelle bønnen skal forrettes fem ganger daglig og skiller seg fra personlig bønn, som muslimene også praktiserer. Den rituelle bønnen kan utføres hvor som helst, men særlig betydning tillegges den felles fredagsbønnen i moskeen. Den rituelle avgiften skal gå til de trengende. Denne årlige avgiften er formalisert i enkelte muslimske land i form av en inntektsskatt. Fasten i måneårets niende måned, ramadan, innebærer at den troende fra daggry til etter solnedgang avholder seg fra å spise, drikke (og røyke), i tillegg til å være seksuelt avholdende. Pilegrimsferden til Mekka i Saudi-Arabia pålegges alle troende én gang i livet, så fremt de er økonomisk og praktisk i stand til det.

Islam har sitt religiøse og geografiske midtpunkt i byen Mekka, der bare muslimer har adgang. Orienteringen mot Mekka (qibla) er et mektig symbol i islam; den rituelle bønnen utføres i denne retningen, som er angitt i alle moskeer ved en nisje (mihrab). De døde gravlegges også i retning Mekka.

Jihad er et islamsk begrep som kan referere både til en muslims anstrengelse for å leve i tråd med Guds bud og til krigføring i islams navn. Det er knyttet til læren om de troendes plikter. I Koranen betegner jihad dels fredelig innsats for islams sak (jamfør sure 16, 125) og dels krigføring eller væpnet forsvar av islamsk territorium. Jihad har appell til massene og brukes bevisst av politiske ledere. Tidlig i islams historie fikk jihad også en etisk tolkning hvor menneskets indre kamp mot onde tilbøyeligheter betegnes som jihad.

Ifølge Koranen er mennesket Guds stedfortreder (arabisk khalifa) på jorden (sure 2, 30). Mennesket er ikke ondt, men svakt og trenger derfor lovens veiledning. Islam stiller store krav til etisk livsførsel, og både individet og fellesskapet står ansvarlig overfor Gud på dommens dag.

Etisk ansvar forutsetter fri vilje, og spørsmålet om menneskets frie vilje kontra menneskets forutbestemte skjebne (predestinasjon) ble et stridsspørsmål i islams tidlige historie. Koranen gir ikke noe entydig svar, og den klassiske tilretteleggingen av problemet (på 900-tallet) tar hensyn både til behovet for å se mennesket som ansvarlig for sine handlinger og til tanken om Guds suverene og absolutte makt.

Rettsvitenskapen, fiqh, har en sentral plass i islam. Den behandler den hellige loven, sharia, slik denne kommer til uttrykk i Koranen og i tradisjonen (sunna, hadith). Sunniislam har ikke noe organisert presteskap og heller ikke et sentralisert læreembete. Alle mannlige muslimer har i prinsippet de samme religiøse oppgaver og fullmakter. I praksis har de rettslærde (ulama) fått særlig autoritet. Studiene foregår ved de tradisjonelle islamske lærestedene. Sunniislam har fire lovskoler (arabisk madhhab, flertall madhahib), som anerkjenner hverandre innbyrdes og som deler den islamske verden mellom seg. De fire lovskolene er hanafi-skolen, shafii-skolen, maliki-skolen og hanbali-skolen. Flertallet sjiamuslimer følger jafari-skolen, den største sjia-lovskolen. I nyere tid blir også kvinner oppmuntret til religiøse studier. Det er opprettet teologiske høyskoler for kvinner både i den sunni- og den sjiamuslimske verden. Fortsatt er det bare menn som kan fungere som juridiske rådgivere (mufti) og dommere (qadi) ved islamske domstoler.

Rettsvitenskapen omfatter en rekke viktige rettsområder som familierett, arverett og strafferett. Familieretten, med spørsmål om polygami og skilsmisse, og strafferetten, med spørsmål om dødsstraff og harde fysiske straffer, står sentralt i den interne debatten om innføringen av sharia i en rekke muslimske land fra annen halvdel av 1900-tallet.

I frelsessammenheng stiller kvinner og menn likt. Dette sies uttrykkelig i Koranen (sure 4, 124). I sosial og rettslig sammenheng er imidlertid kvinner underordnet menn; «menn har bestyrerrett over kvinner» (sure 4, 34). Koranen og sharia gir kvinner flere juridiske rettigheter, som rett til eiendom, råderett over egen formue og inntekt samt rett til særeie for gifte kvinner. Kvinner har rett til arv, men får bare det halve av det en mann får. Kvinners rettslige vitnesbyrd teller også bare halvparten. De rettigheter som Koranen faktisk gir kvinner, følges ofte ikke opp i praksis.

Islam tar avstand fra religioner og bevegelser som fornekter kroppens behov, men lærer samtidig en streng seksualmoral. Ekteskap oppfattes som en plikt for muslimer. Ekteskapsbrudd og homoseksualitet fordømmes. Ekteskapet blir sett som en privatrettslig kontrakt, og denne kontrakten inneholder flere begrensninger for kvinner enn for menn. Retten til å ha opptil fire koner er hjemlet i Koranen (sure 4, 3). Skilsmisse oppnås lett for menn, men mindre lett for kvinner. Ved skilsmisse har moren omsorgsrett til småbarn (aldersgrense varierer med lovskoler), og senere overtar faren eller farens familie omsorgsretten.

Påbud om å bære slør, en førislamsk skikk, har usikker hjemmel i Koranen (sure 33, 59 og sure 24, 30–31). Helt fra 1000-tallet har de rettslærde med få unntak akseptert familieplanlegging (prevensjon), men avvist abort.

Det kreves renselser (med vann) før de religiøse pliktene kan utføres; en skiller mellom den lille renselse (wudu) og den store renselse (ghusl). Kravet om rituell renhet preger tradisjonelt det daglige og praktiske liv i alle detaljer. Tanken om en ytre renselse som bilde på en indre forberedelse til møtet med Gud, er klart formulert. Urenhet er knyttet til menneskekroppen og dens funksjoner.

Renhetskravet ligger også til grunn for en rekke forbud (haram), som forbudet mot svinekjøtt, rovdyrkjøtt, mot kjøtt av dyr som ikke er rituelt slaktet og mot alkohol. Renhetskravet ligger videre til grunn for omskjæringen, som er det ytre tegn på mannens tilhørighet til fellesskapet. Omskjæringen nevnes ikke i Koranen. Omskjæring av kvinner praktiseres bare i noen områder, som i Egypt, Sudan og andre deler av Afrika; i disse områdene var omskjæring en før-islamsk praksis som ble videreført av islam (og også av lokale kristne). Skikken er først og fremst praktisert av shafii-skolens tilhengere og hevdes å være en del av sunna.

Den ene av de to store årlige festene er id al-fitr. Detteer en takkefest som feires ved avslutningen av ramadan eller sawm (fasten). Den andre store årlige festen, offerfesten id al-adha, feires ved avslutningen av hajj (pilegrimsferden). For øvrig feires en lang rekke lokale høytider både i sunni- og sjiaislam. Sjiaislam har en rekke særegne høytider som er knyttet til imamene.

I tillegg til de faste, årlige høytidene og den kollektive, ukentlige fredagsbønnen i moskeen, markeres viktige overganger i den enkeltes liv. Muslimske kulturer har et stort repertoar av livssyklusriter. Trosbekjennelsen som hviskes i den nyfødtes øre, navngiving den åttende dagen etter fødselen samt omskjæring av gutter kan markeres med store feiringer. Barnets første koranlesing blir også markert. De fleste slike riter har lokale utforminger, og bryllupsfeiring eller omskjæringsfest følger ikke nødvendigvis samme mønster hos pakistanere eller indere som hos tyrkere eller afrikanere. Et særtrekk er at de fleste av disse ritene ikke er knyttet til moskeen, men utføres hjemme. Hjemmet er derfor også en viktig religiøs arena.

Islams betydning i europeisk sosialt og politisk liv har vært økende fra 1990-årene. På Balkan og i Sørøst-Europa har det vært permanent muslimsk bosetting siden 1400–1500-tallet, og i disse områdene har de senere års uro og krigshandlinger ført til økt interesse for islam, og internasjonale islamske organisasjoner er i virksomhet.

I løpet av andre halvdel av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet har Vest-Europa fått betydelige muslimske minoriteter, om lag 22 millioner i 2004; eksakte tall finnes likevel ikke. Den økte muslimske befolkningen skyldes både omfattende innvandring av fremmedarbeidere etter 1960, familiegjenforening i tiden etter 1975 og strømmen av flyktninger etter 1980. Det er flest muslimer i Frankrike (fem millioner), Tyskland (rundt tre millioner) og Storbritannia (rundt to millioner). Også i de skandinaviske landene er den muslimske minoriteten voksende. Den største gruppen finnes i Sverige (om lag 1 022 850), deretter Danmark (om lag 280 000) og Norge (om lag 200 000). Tallforholdet mellom sunni- og sjiamuslimer er som i den muslimske verden – rundt 85 prosent bekjenner seg til sunniislam og rundt 15 prosent til sjiaislam.

Denne voksende muslimske befolkningen har også ført til et økt antall moskeer. I Vest-Europa er alle retninger og teologiske skoler innenfor islam representert, fra de mest moderate og reformvennlige til de mest ekstremistiske minoritetsgruppene.

I 2018 bodde det noe over 200 000 muslimer i Norge, og av disse er om lag 150 000 medlemmer av en moské eller islamsk organisasjon. På landsbasis fordeler de organiserte muslimene seg på mer enn 80 menigheter. Den muslimske befolkningen er i det store og hele innvandrere eller flyktninger og asylsøkere fra den muslimske verden og deres etterkommere. De største innvandrergruppene med islamsk bakgrunn er pakistanere, tyrkere og marokkanere. Blant flyktningene er de største muslimske gruppene fra Iran, Irak, Afghanistan, Bosnia-Hercegovina, Kosovo og Somalia. Det finnes omkring 1000 norske konvertitter til islam, de fleste er kvinner gift med muslimske menn.

Flertallet av muslimene i Norge er sunnimuslimer, men det finnes også sjiamuslimske grupper som på 2000-tallet har vokst på grunn av irakiske og afghanske flyktninger. Minst halvparten av moskeene (menighetene) er basert i Oslo og Akershus. Det finnes også moskeer i Stavanger, Kristiansand, Drammen, Bergen, Tønsberg, Nord-Trøndelag og Troms.

Flere av de største religiøse og politisk-religiøse gruppene i den muslimske verden er representert i Norge:

• De dominerende pakistanske moskeene representerer ulike grener av Barelwi-bevegelsen, en av de store muslimske vekkelsesbevegelsene i India fra 1800-tallet, som har dype røtter i sufi-tradisjonene. Bevegelsen er representert med egne moskeer i Oslo: Jamaat-e ahl-e sunnat, World Islamic Mission og Idara Minhaj ul-Quran.
• Den pietistiske sørasiatiske vekkelsesbevegelsen Jamaat-i Tabligh etablerte seg i Norge i 1970-årene.
• En gren av det pakistanske Jamaat-i islami har egen moské i Oslo.
• Videre er de tre største gruppene i tyrkisk islam representert: Milli Görus (Nasjonalt syn) som har forbindelse til det islamistiske Velferdspartiet i Tyrkia, den konservative og nasjonalistiske Suleimanli-bevegelsen samt moskeene som styres fra religionsdirektoratet i Ankara (Diyanet).
• Arabiskspråklige grupper har også egne moskeer; enkelte samler troende fra ulike arabiske land, slik som Det islamske forbundet (Rabita)
• Ahmadiyya-retningen i islam har vært til stede i Norge siden 1950-tallet og har en av de største moskeene i landet på Furuset.