Olav Tryggvason

Etter å ha blitt hyllet til konge i Trøndelag må etableringen av et nettverk av støttespillere innenfor kongedømmet ha vært viktig for Olav. Kort etter hans vei til makten giftet han bort sin søster Astrid til Erling Skjalgsson, den mektigste stormannen på Sør-Vestlandet. En annen søster, kalt Ingeborg i sagaene, ble gift med Ragnvald jarl i Västergötland eller Östergötland. Dette tyder på at kong Olav hadde ambisjoner også østover mot de svenske områdene.

Sagaenes historier om Olav Tryggvasons egne ekteskapsstrategier er imidlertid mer usikre. Fortellingene om hans mange ekteskap før han kom til Norge, er kun kjent gjennom sagaene og kan ikke bekreftes gjennom andre kilder. Etter at han kom til Norge, skal han ha giftet seg med den trønderske stormannen Jernskjegges datter, Gudrun, men han skal ha blitt sendt bort etter at hun angrep kongen med kniv på bryllupsnatten. Olav skal så ha gjort et fremstøt overfor Sigrid Storråde, enke etter kong Erik Seiersæl (død 995) i Sverige. Både sagaenes portrett av Sigrid, og usikkerheten om hun i kildene er sammenblandet med Gunnhild, datter av den polske fyrsten Miezsko, gjør at historikere har satt Olavs frieri til Sigrid i tvil. Imidlertid kan historien gjenspeile Olavs forsøk på å etablere en allianse østover.

Sikrere er det at Olav giftet seg med Tyra, datter av Harald Blåtann og Svein Tjugeskjeggs søster. Tyra skal tidligere ha vært gift eller trolovet med den polske kongen Bolesław, sønn av fyrst Mieszko. En kilde sier at hun også hadde vært gift med Styrbjørn Sterke, bror eller nevø av svenskekongen Erik Seiersæl og høvding i Jomsborg. Giftermålet mellom Tyra og Olav skal ifølge sagaene ha vært imot kong Sveins vilje, og Tyra egget Olav til strid mot hans svoger. Dette er høyst usikre opplysninger, selv om det viste seg at ekteskapet ikke hindret fiendskap mellom kongene Svein og Olav. Denne rivaliseringen kan også ha omfattet interessene rundt Viken. Her er det mye som tyder på at Svein Tjugeskjegg hadde kontroll, eller i det minste sterk innflytelse og interesser.

Olavs kongsgjerning er særlig sterkt forbundet med kristningen av Norge. Olav må ha hatt prester med seg fra England til Norge, og alt tyder på at han støttet kirkebygging og misjonering. I flere regioner, som i Viken og deler av Vestlandet, tyder mye på at kristendommen var kjent og nokså utbredt før Olavs ankomst. Hendelsesforløpet i Olavs kristningsverk gjennom påbud om dåp, faste og kristen begravelse er vanskeligere å etablere med sikkerhet, men mye tyder på at Olav hadde sterk interesse av å markere sitt nærvær gjennom å bygge kirker på sentrale steder langs kysten på Vestlandet og i Midt-Norge.

Kong Olav er også forbundet med kristningen av Island. Han sendte en tysk misjonær, Tangbrand, til Island og ifølge sagaene holdt han islendinger i Norge tilbake som en form for gisler. Tangbrand møtte motstand på Island, men i år 1000 (eller, som noen kilder antyder, i år 999) ble kristendommen vedtatt på Alltinget.

Olav var den første norske kongen som lagde egen mynt. På forsiden, eller adversen, er det et bilde av et kongshode med scepter, mens på andre siden (reversen) finner vi navnet Godwine rundt et kors med det latinske ordet crux. Disse sølvpenningene har trolig vært smeltet om av fra penningene han hadde med seg fra England. Trolig er de preget av en engelsk myntmester, Godwine, som Olav hadde meg seg til Norge i 995. Noen likhet mellom myntens portrett og Olav kan vi ikke regne med. Det er heller ikke sannsynlig at det ble laget store mengder mynt i Olavs regjeringstid, det er først ved midten av 1000-tallet at norsk mynt fikk økt betydning.

Olav kan ha forsøkt å fremme og kontrollere handel langs kysten og eksporten til kontinentet og de britiske øyer. Han er forbundet med grunnleggelsen av Nidaros, som ifølge sagaenes kronologi skjedde i 997. Utgravningene av Klemenskirken i Trondheim i 2015–2017 tyder på at det her kan ha foregått handel allerede før Olavs tid, og at de eldste sporene av en kirke her kan gå tilbake til før årtusenskiftet. Nidaros ser dermed ut til å ha blitt etablert som en viktig kjøpstad og et kongelig støttepunkt av Olav. De andre byene som gjennom arkeologiske funn er sett på som grunnlagt i denne tida, finner vi særlig i Viken (som Oslo, og muligens Skien og Tønsberg), og kan heller være forbundet med Svein Tjugeskjeggs interesser i dette området. Nidaros’ bygrunnleggelse og Olavs utmyntning er i denne forstand en del av en trend som foregikk i hele Skandinavia på slutten av 990-tallet.

Kong Olav falt i et sjøslag ved Svolder i år 1000, etter å ha blitt slått av en allianse bestående av danskekongen Svein Tjugeskjegg, den svenske kongen Olof Skötkonung og ladejarlen Eirik Håkonsson. Det er få samtidige kilder til slaget, først og fremst minnediktet etter Olav av Hallfred Vandrådeskald, men desto flere myter.

For det første er det ikke slått fast hvor Svolder er. Siden sagaene har plassert stedet et sted på Olavs vei fra Vendland (dagens nordøstlige Tyskland og nordvestlige Polen), har mange steder fra Wolin i sør og helt opp til Bohuslän og Østfold blitt foreslått.

Bakgrunnen for slaget er også usikker. Sagaenes forklaring er at Olav skulle hente medgiften til dronning Tyra, som tidligere skal ha vært gift med den polske kongen Bolesław. Svein, som skal ha giftet seg med den hevngjerrige og eggende Sigrid Storråde, benyttet da sammen med Olof og Eirik jarl anledningen til å ligge i bakhold og vente på Olav ved Svolder. En annen forklaring kan knyttes til politiske begivenheter i Polen. Om Olav virkelig var på vei til Bolesław i år 1000, var det samme år som den tysk-romerske keiser Otto III kom til Gniezno for å møte den polske kongen og gjøre ham til sin allierte. Om Olav var involvert i en slik allianse, samtidig som han hadde sterke bånd til Ethelred II, er det nærliggende at dette ble oppfattet som en trussel av de danske og svenske kongene. Eirik jarl fremstod da som en bedre og mer lojal alliert i Norge.

Sjøslaget endte med at Olav og hans flåte ble overvunnet. Olavs lik ble imidlertid ikke funnet. Sagaene forteller at han hoppet over bord og forsvant. Dette ga senere grobunn for legender om at han overlevde og levde som munk i Det hellige land.

Sagaenes portrett av Olav Tryggvason som en dyktig svømmer og idrettsmann, ved siden av hans betydning for kristningen, gjorde at han ble løftet fram under nasjonsbyggingen på 1800-tallet. I Erik Werenskiolds tegninger for nasjonalutgaven av Snorres kongesagaer, utgitt første gang i 1899, ble han gitt samme ansiktstrekk som nasjonalhelten Fridtjof Nansen.

Wilhelm Rasmussens statue av Olav Tryggvason på torget i Trondheim ble reist i 1921. Det går mange historier om Olavs eventyr på vikingferder. Han var kjent som en stor kriger og idrettsmann og er regnet som en av de store heltekongene.

Operaen «Olav Trygvason» med tekst av Bjørnstjerne Bjørnson og musikk av Edvard Grieg ble aldri ferdigskrevet, men foreligger i fragmenter. Operaen ble fremført av Ragnar Söderlind i 2000. I denne ble blant annet sangen «Brede seil over Nordsjø går» inkludert.