Tryggve Olavsson

Helt frem til ca. 1020 fantes det flere «småkonger» på Østlandet, og om de aller fleste mangler vi sikker kunnskap ut over selve navnet. Slik er det også i Tryggve Olavssons tilfelle. Men som far til heltekongen Olav Tryggvason kom Tryggve til å spille en viss rolle i kongesagaene, selv om omfanget av det som fortelles, er beskjedent. Tradisjonen om ham var også vag, og det som sies, varierer ikke så lite på sentrale punkter.

Det aller viktigste sagaene måtte få frem om Tryggve Olavsson, var at han var ætling av Harald Hårfagre. Det heter således at hans far, Olav, var en sønn Harald hadde med en ellers ukjent Svanhild; hun skal ha vært datter av en «jarl» på Opplandene ved navn Øystein. Men etter alt å dømme omfattet ikke Harald Hårfagres kongedømme disse delene av Norge, og sagaenes bilde av ættens herredømme på Østlandet virker som en konstruksjon i ettertid. Vi ser da også at rekken av østlandske hårfagreætlinger som nevnes i sagaene, danner et mønster, for å få ætten etablert i de forskjellige distriktene, både i innlandet og ved kysten.

Den angivelige hårfagresønnen Olav identifiseres dessuten i noen av sagaene med Olav «Digerbein» eller Olav Geirstadalv, som ellers sies å ha vært Halvdan Svartes halvbror – skjønt det også på et usikkert grunnlag.

Noen av sagaene, særlig de eldste, som Ågrip (ca. 1190) og Historia Norvegiæ (ca. 1170), opplyser at Tryggve Olavssons rike lå i innlandet, på Romerike. De senere sagaene, som Fagrskinna og Snorres Heimskringla (begge fra 1220-årene), sier at det lå i Ranrike i Viken (dagens Bohuslän i Sverige). Alt dette viser at vi neppe har å gjøre med noen særlig fast eller pålitelig historisk tradisjon.

De eldre sagaene fremstiller Tryggve som en selvstendig konge. De sene sagaene lar Tryggve få kongetittelen og riket som en forlening av Håkon den gode. Det er imidlertid usannsynlig at Håkon den gode hadde noen makt på Østlandet, ettersom Harald Hårfagre og hans etterkommere hadde sitt rike på Vestlandet. At Håkon den gode gav Tryggve et rike på Østlandet, er derfor trolig en konstruksjon av 1200-tallets sagaforfattere. Det samme gjelder lokaliseringen av herredømmet hans til Ranrike, de strategisk viktige kystområdene opp mot danske farvann. De sene sagaene forsøker med sine fremstillinger åpenbart å fremheve Hårfagreættens herredømme i Norge rent generelt. Dessuten er hensikten mer spesielt å høyne Tryggves status og gi ham økt betydning.

Også når det gjelder Tryggves død spriker materialet. Den vanlige versjonen lar fiendskapet med Eirikssønnene (sønner av Eirik Blodøks) bli bestemmende for hans skjebne. Dette passer med at Eirikssønnene allerede figurerte i sagaene som «de onde forfølgere» under Olav Tryggvasons barndom, kort tid etter. Eirikssønnene skulle ha lokket Tryggve i en felle: De lot som om de ville ha ham med på vikingferd, men hugde ham ned da han møtte opp. Imidlertid gjengir en av de eldre sagaene (Ágrip) i tillegg en annen forklaring på Tryggves død: Han skulle ha blitt drept av bøndene på et ting fordi han var en hardstyrer; det heter videre at «noen» sier det ene og «noen» det andre. Begge forklaringer kan være like sikre – eller usikre.

Alle sagaene oppgir Sotenäs i Båhuslen som stedet hvor Eirikssønnene drepte Tryggve. Den døde kongen skal så ha blitt hauglagt på Tryggö (like nord for nåværende Kungshamn). Her finnes en gravrøys, som imidlertid er langt eldre.

Tryggves hustru Astrid Eiriksdatter skal ha vært fra en gård sagahåndskriftene benevner som Offrustaðir eller Oprustaðir, og som sies å ligge på Opplandene. I nyere tid har norske historikere gjettet på at dette heller må være Obrestad på Jæren, men uten å ha noe egentlig holdepunkt. Astrid fødte sønnen Olav Tryggvason kort tid etter Tryggves død.

• norsk historie fra 800 til 1130
• vikingtida

• Andersen, Per Sveaas: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave, bind 17, 1975
• Fagrskinna, oversatt av Johan Schreiner, 2. utgave, 1972
• Heimskringla
• Krag, Claus: «Norge som odel i Harald Hårfagres ætt», i Historisk tidsskrift, bind 68, 1989, s. 288–301
• Krag, Claus: «Myten om hårfagreættens ’odel’. Et svar til Knut Dørum», Historisk tidsskrift, bind 81, 2002, s. 381–394
• Munch, Peter Andreas: Det norske folks historie, bind 1:1 og 1:2, 1852–1853
• Ágrip, oversatt av Gustav Indrebø, 2. utg., 1973