Håkon Adalsteinsfostre var norsk konge fra 930-årene til sin død i 960 eller 961. Han var sønn av Harald Hårfagre og tjenestekvinnen Tora Mosterstang, og ble oppfostret hos kong Athelstan i England, hvor han ble oppdratt som kristen.
I 930-årene kom Håkon til Trøndelag, ble tatt til konge og fordrev halvbroren Eirik Blodøks. Håkons herredømme innskrenket seg hovedsakelig til Vestlandet. Han var den første konge som forsøkte å innføre kristendommen i Norge, men ga opp da han møtte motstand. I Hákonarmál roser Øyvind Skaldespiller ham som god hedning.
Snorre forteller at Håkon «satte» Gulatinget og Frostatinget og opprettet leidangen i disse lovområdene. Begge tingene er eldre enn Håkons tid, men det er mulig at Håkon har instituert dem som representasjonsting med lovgivende funksjon (se lagting).
Håkon måtte flere ganger verge riket mot Eirikssønnene. Han ble dødelig såret i slaget ved Fitjar på Stord mot Eirikssønnene i 960 eller 961, og hauglagt på kongsgården Seim i Nordhordland. Han skildres som en fager og vennesæl mann, stor både som idrettsmann og som kriger. Sagaen forteller at han hadde en datter, men nevner ingen sønner etter ham.
Til 1000-årsminnet for Håkons død ble det utenfor Fitjar kirke avduket en statue av ham, utført av Anne Grimdalen.
Kommentarer (2)
skrev Sverre Olav Lundal
svarte Ida Scott
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.