Fridtjof Nansen

Nansen-slekten kom til Norge fra Danmark nokså nøyaktig ett hundre år før Fridtjof Nansen ble født. Hans far Baldur Nansen hadde advokatpraksis med eiendoms- og formuesforvaltning som sine viktigste gjøremål. Moren Adelaide var datter av major og baron Christian Frederik Vilhelm Wedel-Jarlsberg til Fornebo i Bærum. Hun hadde mot familiens vilje giftet seg med løytnant Jacob Bølling og fikk i ekteskapet med ham fem barn. Da Bølling døde 1853, hadde han kjøpt gården Nedre Blindern ved Christiania, som hans kone måtte selge. Oppdraget gikk til Baldur Nansen, som også overtok hennes pengeforvaltning. På hennes vegne kjøpte han i 1857 Store Frøen i Vestre Aker.

Da dette skjedde, var det allerede klart at Adelaide Bølling og Baldur Nansen, som var enkemann, hadde planer om å gifte seg. De forlovet seg høsten 1857, giftet seg året etter og flyttet med sine til sammen seks barn inn på Store Frøen. Her ble deres to felles barn, Fridtjof og Alexander, født.

Fridtjof Nansen hadde en lykkelig barndom på Store Frøen. Her samlet han fra sine tidligste år inntrykk og impulser som fikk den største betydning for hans senere utvikling – ikke minst ved at han fra omkring 12-årsalderen dro på til dels lange jakt- og fisketurer i Nordmarka og på Krokskogen. Denne typen opplevelser fikk Nansen aldri nok av. Hele sitt liv frydet han seg når anledningen bød seg til en tur med børse eller fiskestang, enten alene eller sammen med venner.

Nansen tok examen artium i 1880 med gode karakterer og valgte deretter å studere zoologi. Av daværende universitetsstipendiat Robert Collett ble han rådet til å søke plass på en selfangstskute for å studere ishavsselenes biologi og for å samle materiale til universitetets samlinger. I 1882 reiste han med selfangeren Viking til fangstfeltene i Vestisen ved Jan Mayen. Det ble en ferd som satte dype spor hos Nansen. Han hadde drevet jakt på sel og isbjørn, og fra tønna i mastetoppen hadde han sett fjellene langs Grønlands østkyst.

Vel hjemme igjen ble Nansen av Collett gjort oppmerksom på at det var en stilling ledig som konservator ved Bergens Museums zoologiske avdeling. Den burde han søke på, for på den måten kunne han gjennomføre sine studier under kyndig veiledning samtidig som han hadde en godt betalt stilling. Så søkte han, fikk stillingen og flyttet til Bergen, hvor han kom inn i et lite, men høyverdig vitenskapelig miljø. Han var konservator ved Bergens Museum i årene 1882–1887.

Ettervinteren 1884 gikk han alene på ski tvers over fjellet til Kristiania – for å delta i et premieskirenn i Husebybakken – og tilbake igjen. Det vakte oppsikt, både i Bergen og i Kristiania. Etter turen skrev Nansen beretningen Paa ski over Fjeldet, som ennå i dag er noe av det ypperste som er levert av friluftsskildringer, preget av lun humor og med et snev av de følsomme naturbeskrivelsene som Nansens senere bøker og artikler skulle bli så fulle av. I denne artikkelen viste han for første gang hvilken glimrende skribent han var. Beretningen ble innsendt til Aftenposten og trykt der som føljetong.

Høsten 1885 ble Nansen ferdig med sin første avhandling, Bidrag til Myzostomernes Anatomi og Histologi. Avhandlingen skaffet ham dr. Joachim Frieles gullmedalje og ble trykt i Bergens Museums årsberetning. I begynnelsen av 1886 fulgte avhandlingen Foreløbig Meddelelse om Undersøgelser over Centralnervesystemets histologiske bygning hos Ascidiene samt hos Myxine Glutinosa, som var et forarbeid til hans doktoravhandling.

Nansens to avhandlinger var på mer enn én måte zoologiske pionerarbeider. Ikke bare bidro de til ny viten om artene som ble omtalt og om nervesystemets oppbygging hos laverestående virveldyr, men metodene han hadde brukt, var nye og ennå ikke ferdigutviklede. På egen hånd hadde han satt seg inn i de fargemetoder som var nødvendige for å gjennomføre mikroanatomiske studier av nerveceller og nervebaner (nervebanene blir på denne måten lettere å se i mikroskop). Han var trolig en av de første som brukte en sølvimpregneringsteknikk som den italienske anatomen (og senere nobelprisvinner) Camillo Golgi helt tilfeldig hadde oppdaget. Nansen var imidlertid ikke tilfreds med resultatene, og for å komme videre måtte han utenlands for å hente nye kunnskaper.

Han reiste først til Tyskland, hvor han flere steder oppsøkte fremtredende tyske zoologer, og deretter til Italia for i Pavia å studere bruken av de mikroanatomiske fargeteknikkene med professor Golgi selv. Etter oppholdet der reiste han til Napoli, hvor han hadde fått anledning til å studere noen måneder ved byens marinbiologiske stasjon. Her møttes fagfolk fra en rekke land for å studere og forske, og Nansen hadde stort utbytte av oppholdet.

I 1888 tok han doktorgrad på en avhandling basert på undersøkelser av oppbygningen av sentralnervesystemet hos ulike arter av lavere dyr, dels invertebrater (virvelløse dyr) som flatormer, bløtdyr, krepsdyr, dels slimål, som en representant for de mest primitive virveldyrene. Avhandlingen var forut for sin tid, og Nansen regnes som en av opphavsmennene til vår tids teorier om nervesystemets oppbygning.

Planen om en ekspedisjon på ski tvers over Grønland oppstod etter en avismelding høsten 1883. Den fortalte at den svenske polarforskeren Adolf Erik Nordenskiöld, som hadde en hypotese om at Grønlands innland var isfritt, hadde kommet seg i land på den ugjestmilde østkysten og hadde vært langt inne på innlandsisen sammen med to samer.

Planen ble offentliggjort i tidsskriftet Naturen i januar 1888 og ble straks angrepet av forskjellige autoriteter som påstod at den var helt umulig å gjennomføre. Ikke minst ble det pekt på det ubesindige ved å starte på østkysten, uten mulighet til retrett dersom noe skulle gå galt. Nansens argument for nettopp dette var tosidig: Man hadde for det første hele tiden målet foran seg og ingen grunn til å snu. Dernest, om man startet på vestsiden og gikk mot øst, ville man like fullt være nødt til å gå fra øst mot vest for å komme tilbake til den bebodde vestkysten etter en dobbelt så lang tur.

Finansieringen av ekspedisjonen viste seg å være vanskelig. Kirkedepartementet nektet sågar å legge søknaden om bidrag til et slikt formål frem for Stortinget. Resultatet ble at ekspedisjonen ble finansiert av den danske grosserer Augustin Gamél, som var sterkt interessert i geografisk forskning.

2. mai 1888 reiste han til den skotske byen Leith, hvor de øvrige deltakerne i ekspedisjonen – Otto Sverdrup, Oluf Dietrichson, Kristian Kristiansen Trana og de to samene Samuel J. Balto og Ole M. Ravna – allerede befant seg med utstyret.

Fra Leith reiste ekspedisjonen med ruteskip til Island og derfra med selfangeren Jason til Grønlands østkyst, hvor isforholdene var vanskelige. Først 17. juli forlot de Jason i to båter utenfor Kap Dan, hvor Nordenskiöld var gått i land i 1883. Derfra var planen å gå nordvestover til Christianshåb ved Diskobukten, en marsj på om lag 670 kilometer. De klarte imidlertid ikke å komme seg i land og drev med isen sørover i stor fart. Etter en farefull og nervepirrende ferd, der flaket de hadde søkt tilflukt på, en stund så ut til å bli brukket ned av sjøen, klarte de 29. juli omsider å komme seg i land ved Kap Tordenskiold, 400 kilometer sør for Kap Dan. Da de 10. august hadde rodd nordover til Umivik, fortsatt langt sør for Kap Dan, mente Nansen at det fikk holde. Verdifull tid var gått tapt, og dersom de skulle klare å nå vestkysten før siste skip seilte før vinteren, var det på høy tid å ta skiene fatt. Etter å ha fått alt i land og klargjort, la de 15. august av gårde med kurs for Christianshåb.

Nansen bestemte seg etter hvert for å legge kursen om mot Godthåb i stedet, noe som reduserte marsjlengden betydelig. 3. oktober nådde de frem og fikk en hjertelig mottakelse, men skuffelsen var stor over at siste båt for lengst var gått. De måtte overvintre, men ved hjelp av noen inuiter i kajakk fikk Nansen sendt en kortfattet beskrivelse av ferden med et dampskip som et par uker senere skulle seile fra Ivigtut, flere hundre kilometer lenger sør.

Meldingen om at ekspedisjonen hadde klart å krysse Grønland vakte enorm oppmerksomhet i Europa og Amerika. I Norge gikk flaggene til topps, avisene hyllet Nansen som en folkehelt, og blant folk flest oppstod den rene «Nansen-feber». Det ble komponert hyllingsmarsjer og laget sanger og dikt til hans pris. I butikkene dukket det opp Nansen-kaker, Nansen-luer, Nansen-ski, Nansen-sigarer og mye mer. Med grønlandsferden bidro den 27 år gamle Nansen i nesten uvurderlig grad til å styrke den nasjonale selvfølelsen som inntil da hadde vokst bare langsomt frem etter 1814. Sett fra et norsk synspunkt var dette trolig det viktigste resultatet av grønlandsferden.

21. mai 1889 kom ekspedisjonen til København og ble møtt av en stor menneskemengde. I flere dager ble deltakerne gjort stas på i den danske hovedstaden. Mindre virak ble det ikke da de 30. mai kom til Kristiania. Men Nansen hadde viktigere ting å tenke på enn å sole seg i glansen. Ekspedisjonen var blitt langt dyrere enn antatt – sluttsummen nærmet seg 20 000 kroner, og Nansen hadde allerede nye planer som ville kreve store utlegg. Da han fikk tilbud om å bli konservator ved universitetet i Kristiania, sa han opp stillingen i Bergen, som han hadde hatt permisjon fra. De økonomiske problemene ble for øvrig løst ved at Det Norske Studentersamfund organiserte en innsamling som innbrakte 10 000 kroner, og ved at forretningsmannen Axel Heiberg dekket resten av gjelden. Heiberg stilte dessuten 10 000 kroner til rådighet for en eventuell ny ekspedisjon.

Grønlandsferden var for Nansen forskolen til en langt større oppdagerferd. Etter funn av rester fra Jeannette-ekspedisjonen hadde Henrik Mohn fremsatt teorien om at polarisen drev fra Sibir over Polhavet til Grønland. Nansen foreslo på grunnlag av dette å la seg drive med isen i et spesialkonstruert fartøy, for om mulig å passere Nordpolen. Planen ble møtt med atskillig skepsis fra utenlandske polarforskere. Stortinget bevilget et bidrag til ekspedisjonen, resten ble gitt av kong Oscar 2. og en gruppe privatpersoner. Colin Archer bygde så fartøyetetter Nansens utkast, fartøyet fikk navnet Fram. Selv om ekspedisjonen aldri nådde Nordpolen, kom den lenger nord enn noen tidligere ekspedisjon.

I forkant av ekspedisjonen var det stor usikkerhet rundt hvorvidt den ville la seg gjennomføre. Mangt et skip var skrudd ned av isen under forskjellige oppdrag i Arktis, og utallige var de menn som hadde mistet livet på de mange ekspedisjonene som var gått nordover under en rekke lands flagg. Dertil kom at Polhavet var fullstendig ukjent. Ingen visste om områdene omkring Nordpolen bare var et eneste stort islagt hav eller om det fantes land eller øyer der som et skip kunne strande ved og ikke komme seg vekk fra. Men Nansen var etter grundige studier overbevist om at ferden var gjennomførbar. Fremfor alt var han sikker på at Fram, med sin spesielle konstruksjon, ikke ville bli skrudd ned av isen.

24. juni 1893 dro Fram-ekspedisjonen fra Oslo over Vardø med 13 mann om bord, der skipsføreren var tidligere nevnte Otto Sverdrup. Skipet fulgte kysten av Sibir østover. Isforholdene østover var vanskelige, men 10. september passerte de Sibir-kystens nordligste punkt, Kapp Tsjeljuskin. Derfra lå havet åpent og isfritt østover til Nysibirøyene, hvor kursen ble lagt nordover. 20. september møtte de iskanten på knapt 79° nordlig bredde, og 22. september kom skipet inn i isen på 78° 50ʹ nordlig bredde og 133° 37ʹ østlig lengde, hvor det frøs fast. Med drivisen ble skipet så ført langsomt mot nordvest.

Beregninger viste at skipet neppe kom til å drive over Nordpolen, men om lag 460 kilometer lenger sør. Nansen hadde understreket at «det matematiske punkt, som danner jordaksens nordlige endepunkt» ikke var ekspedisjonens mål, og at ferden var blitt til for å gjøre vitenskapelige undersøkelser på en ukjent del av kloden. Men han var naturligvis klar over den betydning Nordpolen hadde som geografisk mål, ikke minst blant folk flest, og hvilken fjær i hatten det ville være både for ham selv og for Norge dersom han kunne bli førstemann på selve polpunktet. Nansen begynte derfor å drøfte muligheten for et fremstøt mot polen med Sverdrup, og kom til slutt til at det burde være mulig.

På 84° 4ʹ nordlig bredde og 102° østlig lengde forlot Nansen og løytnant Hjalmar Johansen 14. mars 1895 Fram, for å forsøke å nå Nordpolen ved hjelp av ski og hundesleder. De hadde med seg ca. 250 kg last på hver, og 9 hunder som trakk hver slede. Isen var imidlertid håpløst ufremkommelig med skrugarder, råker og iskoss overalt. 7. april nådde de etter store anstrengelser 86° 4ʹ nordlig bredde (etter Nansens opprinnelige beregning 86° 14ʹ nordlig bredde), lenger nord enn noen tidligere ekspedisjon. 8. april bestemte Nansen at de skulle snu. Land hadde de ikke sett noe sted.

På ferden tilbake var de flere ganger i livsfare, men nådde 15. august frem til Frans Josef land, hvor de overvintret i en stein- og jordhule de laget med det de hadde for hånden. De klarte å skyte 19 isbjørner, som de levde på hele vinteren. 19. mai 1896 brøt de opp, og en måned senere var de så heldige å støte på Frederick Jacksons ekspedisjon, hvis skip brakte dem til Vardø. Hit kom de 13. august, en uke før Fram nådde land ved Skjervøy.

21. august var hele ekspedisjonen igjen samlet i Tromsø. Reisen sørover langs kysten til Kristiania var en sammenhengende jubelferd; i hovedstaden varte feiringen etter Frams hjemkomst i fem dager. I Norge ble Nansen hyllet som en nasjonalhelt, men interessen for ferden var enorm også i utlandet. Boken Fram over Polhavet solgte i store opplag både hjemme og ute, og Nansens foredragsturneer i Europa og Amerika ble rene triumftog.

Nansen brakte hjem en helt ny oppfatning av nordpolbassenget, og hans ekspedisjon er blitt stående i historien som den viktigste og dristigste av alle polarekspedisjoner. Ekspedisjonens vitenskapelige materiale ble bearbeidet av Nansen og andre fagmenn og offentliggjort i The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896 (seks bind, 1900–1906). Dette verket har vært av uvurderlig betydning for oseanografisk og arktisk-naturvitenskapelig forskning. I 1897 ble Nansen utnevnt til professor ved Universitetet i Oslo. Han var særlig interessert i oseanografi, og han ble her en foregangsmann av internasjonal rang.

Et av de viktigste resultatene var oppdagelsen av de store havdypene under polarisen. Til Fram-ferden hadde han fått konstruert en ny type vannhenter («nansen-flaske») som kunne hente serier med vannprøver fra store havdyp og samtidig måle temperaturen. På grunnlag av temperaturmålingene beregnet Nansen at det måtte være en undersjøisk rygg mellom Polhavet og Norskehavet, noe senere undersøkelser har bekreftet.

Nansens første deltagelse i havforskningstokt var med Michael Sars, da skipet foretok sitt prøvetokt i Norskehavet i 1900. Nansen gikk i spissen for å organisere havforskningen og foreslo at det ble opprettet en internasjonal kommisjon for systematisk havforskning, Det internasjonale havforskningsråd. Denne institusjonen trådte i virksomhet i 1902 med hovedsete i København, men det tilknyttede Sentrallaboratoriet i Oslo ble bestyrt av Nansen selv i årene 1902–1908. Her forfulgte han et mål om å gjøre oseanografien til en eksakt vitenskap. Han ville påvise sirkulasjonsprosessen i havet, hvilken innflytelse denne har på andre fysiske og biologiske forhold og finne lovene for denne. Nansen bearbeidet det oseanografiske materialet fra en rekke ekspedisjoner, først og fremst fra Fram-ekspedisjonen og fra en ferd med sin egen yacht Veslemøy til farvannene vest og nord for Spitsbergen i 1912, men også fra andre forskeres ferder. Disse arbeidene inneholder en hel del nye og grunnleggende betraktninger. I spesielle avhandlinger behandlet han også forskjellige problemer i den alminnelige oseanografi.

Sammen med sin medarbeider Bjørn Helland-Hansen utgav Nansen først en mindre oversikt over Die norwegischen hydrographischen Untersuchungen im Nordmeere (1906) og storverket The Norwegian Sea, Its Physical Oceanography Based Upon the Norwegian Researches 1900–1904 (1906). Her er det blant annet presentert en rekke meget interessante og iøynefallende lovmessige overensstemmelser mellom forskjellige oseanografiske, meteorologiske og biologiske fenomener. Nansen studerte også inngående havbunnens, kystens og havoverflatens former i de arktiske strøk, særlig problemet om strandflaten. I boken Nord i tåkeheimen (1911) gjennomgår han kritisk kildene til kulturfolkenes kjennskap til Jordens nordlige strøk ned gjennom tidene. Mest oppsikt vakte det at han påviste at sagaens beretning om Leiv Eiriksson og vinlandsferden i den grad er gjennomvevd med eventyrtrekk at det blir lite tilbake. I En ferd til Spitsbergen (1920) forteller han om toktet med Veslemøy i 1912.

Videre må det også nevnes en studie over landformene i Norge hvor Nansen med stor konsekvens gjennomfører prinsippet om isostasien, likevekten i jordskorpen (The Earth’s Crust, Its Surface Forms, and Isostatic Adjustment, 1928, utgitt av Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo). I sine Vinlands-studier kom Nansen også inn på spørsmålet om hvorvidt grunnen til at de norske bygdene på Grønland gikk under kunne ligge i at klimaet ble forverret på 1300-tallet (Klimavekslinger i Nordens historie, 1925, utgitt av Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo, Klimavekslinger i historisk og postglacial tid, 1926, utgitt samme sted).

I 1913 reiste han gjennom Ishavet til munningen av Jenisej, opp denne elven til Krasnojarsk og med jernbanen frem og tilbake til Vladivostok (Gjennem Sibirien, 1914). Hans klare og logiske fremstilling støttes i alle disse arbeider av en mengde tegninger som foruten å være teknisk gode også vitner om fin formsans og dyp naturfølelse. Med Friluftsliv (1916) ville han vekke ungdommens lyst til å ferdes i fjell og mark. Sitt grunnsyn på naturen og sin livsoppfatning, som bygger på dette, sammenfattet han i en avhandling om Videnskap og moral. Denne ble opprinnelig holdt som foredrag da han i 1907 tiltrådte som president for The Social and Political Education League i London og ble trykt i Samtiden for 1908.

For Nansen gjorde forholdene hjemme at han ikke lenger kunne tenke på å reise ut på årelange polarekspedisjoner. Men han var opptatt av å legge forholdene til rette for at andre kunne gjøre det, blant annet ved å sørge for at hans kaptein fra den første Fram-ferden, Otto Sverdrup, fikk disponere polarskipet Fram og den nødvendige finansiering til en ekspedisjon til områdene mellom Grønland og Canada i årene 1898–1902.

Da Roald Amundsen i 1903 planla sin første selvstendige polarekspedisjon, søkte han råd og støtte hos den 11 år eldre Nansen og ble møtt med stor velvilje. Blant Amundsens papirer finnes et kart der den eldre og mer erfarne polfarer har tegnet inn for nybegynneren hva han mener gjenstår å undersøke i havområdene omkring Nordpolen. Nansen gav også sitt samtykke da Amundsen i 1909 bad om å få bruke Fram til en ny ekspedisjon mot Nordpolen, men han var atskillig mindre fornøyd da Amundsen året etter, uten å konsultere ham, endret mål for ekspedisjonen og la kursen mot Sydpolen isteden. Etter dette var forholdet mellom de to polfarerne nokså anstrengt.

Norges stilling i unionen med Sverige hadde opptatt Nansen helt siden bergensårene. Etter Fram-ferden kom han, under påvirkning av sin svoger, historikeren Ernst Sars, og Bjørnstjerne Bjørnson, til å interessere seg stadig mer for unionsspørsmålet. Hans krav var i utgangspunktet ikke at unionen skulle oppløses, men at Sverige måtte godta Norge som et likeverdig land under en felles konge. Da konsulatsaken tilspisset situasjonen, var Nansen blant dem som krevde handling. Han fremhevet at Norge om nødvendig nå måtte kreve oppløsning av unionen.

Da unionen ble oppløst i juni 1905, ble Nansen av statsminister Christian Michelsen først sendt til London for å tale Norges sak der. På et kritisk tidspunkt klarte Nansen å tale Norges sak i Europa, og hans Norge og foreningen med Sverige fikk stor betydning ved å rettlede den offentlige opinionen i utlandet. Han medvirket personlig ved forhandlingene som i 1905 ble ført med den danske prins Carl om å bli konge i Norge. Nansen var selv republikaner, men han utviklet raskt et nært vennskap med den senere kong Haakon 7. Før folkeavstemningen om hvorvidt man ønsket prins Carl som norsk konge i november 1905, dro Nansen på en foredragsturné langs norskekysten og talte varmt for kongedømmet.

I årene 1906–1908 var han Norges første sendemann i London. I 1908 tiltrådte han igjen sitt professorat i Oslo.

Fra 1920 til sin død i 1930 var Nansen medlem av den norske delegasjonen til Folkeforbundet, der han kom til å spille en fremtredende rolle. I mai 1920 påtok han seg etter oppdrag av forbundets generalsekretær å lede arbeidet med repatrieringen av krigsfanger. Omtrent 450 000 fanger ble sendt hjem takket være denne innsatsen, som ble utført med minimalt administrativt apparat og lave omkostninger.

I norsk innenrikspolitikk ble det gjort flere forsøk på å engasjere Nansen, som vegret seg for tilknytning til noe enkelt politisk parti. Hans navn ble knyttet til opprettelsen av Fedrelandslaget i årene 1924–1925 fordi han mente at det var behov for en tverrpolitisk bevegelse som kunne samle ungdommen. I tillegg til sine mange andre gjøremål arbeidet Nansen like til det siste med vitenskapelige oppdrag.

På Lysaker dannet det seg i løpet av 1890-årene en krets av kunstnere og intellektuelle med Fridtjof Nansen og Erik Werenskiold som de sentrale skikkelsene. Det som senere er blitt omtalt som «Lysakerkretsen», var en liberal kulturintelligentsia med sterke nasjonale overtoner. Kretsen omfattet blant annet Nansens svogere Ernst Sars og Ossian Sars, kunsthistorikeren Andreas Aubert, litteraturhistorikeren Gerhard Gran, forfatteren Hans E. Kinck, folkloristen Moltke Moe, lesebokutgiveren Nordahl Rolfsen og malerne Eilif Peterssen og Gerhard Munthe. De ble av mange betraktet som en motvekt til både hovedstadsmiljøets allmennliberalere og bygdenasjonalistene. I årene før og etter unionsoppløsningen i 1905 var kretsens medlemmer aktive i det som kan oppfattes som et bredt anlagt nasjonsbyggingsprogram, inntil kretsen gradvis falt fra hverandre frem mot 1920.

Sommeren 1889 giftet han seg med Eva Sars som han hadde møtt på skitur i Nordmarka året før. Hun var allerede da en kjent og populær romansesangerinne; via henne var han svoger til Ernst Sars og Thorvald Lammers.

Paret bodde først i en nybygd dragestilvilla i Svartebukta ved Lysakerfjorden. Nansen hadde tilbrakt mye tid som barn hos sin mors familie på Fornebo gård slik at han var godt kjent i området. Villaen ble døpt Godthaab av Bjørnstjerne Bjørnson etter tettstedet på Grønland hvor Nansen og hans følge hadde tilbrakt vinteren 1888–1889. I 1901 flyttet Nansen-ekteparet til Polhøgda på Lysaker i Bærum som han fikk bygd med pengene han tjente på bøker og foredrag etter Fram-ekspedisjonen. Godthaab måtte senere vike for utbyggingen av næringseiendommer på Lysaker. De fikk fem barn, inkludert Odd Nansen og Irmelin Nansen, som ble gift med Axel Revold. Høsten 1907 ble Eva syk og døde av lungebetennelse 9. desember, 49 år gammel.

I 1919 giftet Nansen seg med Sigrun Munthe som hadde skilt seg fra maleren Gerhard Munthe. Munthe-paret bodde på en naboeiendom til Polhøgda og var en del av Lysakerkretsen.

I siste halvdel av 1920-årene ble Nansen også en av lederne for et internasjonalt prosjekt som tok sikte på å undersøke de arktiske områder med luftskip. Planen lot seg ikke virkeliggjøre og ble oppgitt da Nansen døde.

I slutten av 1920-årene begynte Nansens helse å svikte. Våren 1930 ble han etter et mindre hjerteanfall beordret til sengs, men fra sengen kom han snart i gang igjen med lesing, skriving og arbeid med forskjellige vitenskapelige problemer, som for eksempel hvordan beregning av strømhastighetene over kontinentalsokkelen skulle kunne foretas. Etter hvert var han oppe noen timer hver dag, men ble fort trett.

Fridtjof Nansen døde hjemme på Polhøgda 13. mai 1930 og ble bisatt 17. mai fra trappen foran Universitetets aula i Oslo. Året etter ble Nansenkontoret grunnlagt for å videreføre flyktningarbeidet hans. Nansens grav ligger i hagen på Polhøgda.

Etter sin død ble han stående nærmest som en eventyrskikkelse, en legemliggjørelse av alle de beste egenskaper og karaktertrekk vi kan tenke oss. Med tiden er bildet blitt noe mer nyansert, blant annet gjennom flere dyptpløyende biografier, som har trukket frem Nansens skepsis til det parlamentariske styresett, hans elitistiske grunnholdning og et til tider turbulent familieliv. Å utpeke ham som hovedinspiratoren bak 1930-årenes antidemokratiske strømninger og som en slags «åndelig far» for Nasjonal Samling, slik en del venstreradikale kritikere har forsøkt, er likevel å tøye tolkningen for langt.

Etter hans død ble eiendommen Polhøgda gitt av hans arvinger til Universitetet i Oslo. Siden 1958 er Polhøgda eiet av en egen stiftelse, Nansen-Stiftelsen, nå Fridtjof Nansens Institutt, som har til oppgave å drive forskning på områder som stod Nansens liv og virke nær. Forskningen har siden 1980-årene særlig vært konsentrert om internasjonal miljø- og ressursforvaltning, klima- og energispørsmål samt sikkerhetspolitikk og samarbeid i nordområdene.

Nansen mottok gjennom livet en lang rekke utmerkelser og æresbevisninger for så vel sin vitenskapelige som sin humanitære innsats. Han var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi), Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og en lang rekke utenlandske akademier og vitenskapelige selskaper, og han var æresdoktor ved flere utenlandske universiteter, blant annet University of St. Andrews i Skottland.

Nansen var en av de mest dekorerte nordmenn gjennom tidene. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden etter grønlandsferden i 1889, fikk storkorset etter Fram-ferden i 1896 og storkorskjeden i 1925. Han var dessuten ridder av Dannebrogordenen, kommandør av den franske Æreslegionen og innehaver av storkors av den britiske Victoriaorden og flere andre utenlandske ordener.

Etter Fram-ferden ble det 1896 gjennomført en landsomfattende innsamling til et fond som fikk navnet «Fridtjof Nansens Fond til Videnskabens Fremme» (nå Nansenfondet). Fondet administreres av Det Norske Videnskaps-Akademi og deler blant annet ut «Fridtjof Nansens belønning for fremragende vitenskapelig forskning».

En rekke byer i Norge har oppkalt veier og plasser etter Nansen; gater med hans navn finnes også blant annet i Berlin, Brussel, Cape Town, Jerevan, London, Moskva, Sofia og Strasbourg. Høsten 2002 ble det avduket en statue av Nansen utenfor det russiske Røde Kors’ hovedkvarter i Moskva.

Fridtjof Nansen utgav en lang rekke avhandlinger, reisebeskrivelser, foredrag og debattinnlegg. Et utvalg av artikler og taler, Nansens røst, ble utgitt i 1942. Hans dagbok fra 1905 ble utgitt i 1955. Et utvalg av hans verker utkom i samlet utgave i forbindelse med 100-årsdagen for hans fødsel i 1961–1962. Hans brev ble utgitt av Steinar Kjærheim i fem bind i perioden 1961–1978.

• ekspedisjoner i Arktis
• oppkallinger: Nansenfondet, Nansenmedaljen, Nansenprisen, fjellet Nansen, Nansenbreen, asteroiden Nansenia, Nansenparken, Nansenskolen, fregattklassen Fridtjof Nansen
• Norsk polarhistorie

• Nobelstiftelsens nettsider om Fridtjof Nansen
• Nansen-Amundsen-året
• Nansen minneforelesning
• Fridtjof Nansen i bildearkivet til Nasjonalbiblioteket
• Fridtjof Nansen institutt
• «Nansen i norsk politikk» – Norgeshistorie.no
• «Nansen på verdensscenen» – Norgeshistorie.no
• Frammuseet

• Brox, Karl H.: Eva og Fridtjof Nansen: et samliv, 1991
• Greve, Tim: Fridtjof Nansen, 1973-74, 2 b.
• Hegge, Per Egil: Fridtjof Nansen : bare én vilje, 2002
• Helland-Hansen, Bjørn og Worm-Müller, Jacob S.: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 9, 1940
• Huntford, Roland: Fridtjof Nansen : mennesket bak myten, 1996
• Jansen, Jan K.S.: Fridtjof Nansen som nevrobiolog,Tidsskr Nor Lægeforen 2001, 121: 210-1
• Jølle, Harald Dag: Nansen. Oppdageren, Gyldendal, 2011
• Jølle, Harald Dag: Nansen. Utfordreren, Gyldendal, 2020
• Kløver, Geir O. (red.): Fridtjof Nansens og mannskapets dagbøker fra 1. Fram-ferd, Frammuseet, Bygdøy
• Kløver, Geir O.: The Nansen Photographs, Frammuseet, Bygdøy 2021
• Njølstad, Olav (red.): Norske nobelprisvinnere, 2005
• Stenseth, Bodil: En norsk elite: nasjonsbyggerne på Lysaker 1890-1940, [rev. utg.], 2000
• Sørensen, Jon: Fridtjof Nansens saga, 1931
• Sørensen, Øystein: Fridtjof Nansen : mannen og myten, 1993
• Vogt, Carl Emil: Fridtjof Nansen. Mannen og verden, Cappelen Damm, 2011
• Vogt, Carl Emil: Nansens kamp mot hungersnøden i Russland 1921-23, 2007
• Vogt, Per m.fl.: Fridtjof Nansen : liv og gjerning, 1961