zoologi

Anvendt zoologi betegner de delene av zoologien som primært tar sikte på å utrede dyrelivets betydning for næringsliv og praktisk-økonomiske interesser. Målsettingen har praktisk-vitenskapelig tilsnitt forskjellig fra vitenskapelig grunnforskning, der målet er ren kunnskapservervelse uten hensyn til eventuell praktisk-økonomisk betydning.

Anvendt zoologi bygger på zoologisk grunnforskning og er avhengig av denne, for eksempel når vekslingene i bestanden av økonomisk viktige fiskeslag forklares på basis av kjennskapet til de enkelte fiskearters økologi og fysiologi.

Anvendt zoologi deles naturlig opp i en rekke disipliner etter hvilke næringsgrener og interesser de tjener, for eksempel utforskning av grunnlaget for hval- og selfangst, fiskeriundersøkelser, studier over vilt- og pelsdyrslag (jaktzoologi), husdyrbruk (med arvelighetsstudier som vesentlig grunnlag), veterinærvirksomhet, bekjempelse av skadedyr, skogs- og landbruksentomologi.

Zoologen arbeider vanligvis bare med én eller noen få dyregrupper og er spesialist på disse. Dermed oppstår betegnelser på studiet av de enkelte dyregrupper, for eksempel protozoologi (studiet av encellede dyr, i dag vanligvis klassifisert som protoktister), entomologi (landlevende leddyr, først og fremst insekter), ichtyologi (fisk), herpetologi (amfibier og krypdyr), ornitologi (fugl) og mammologi (pattedyr).

Fra de eldste tider har mennesker beskjeftiget seg med dyr og dyreliv av praktiske og følelsesmessige grunner (mat, klær, ridning, religion, kunst). Grunnlaget for en vitenskapelig zoologi ble lagt av grekerne, først og fremst av Aristoteles, med verker som Dyrenes naturhistorie (520 dyrearter nevnt), Dyrenes deler og Dyrenes formering. Romernes viktigste bidrag er den encyklopediske Naturhistorie, skrevet av Plinius den eldre. Med innføringen av kristendommen ble den antikke naturvitenskapen erstattet med kirkelæren, og naturvitenskapene forfalt. Først på 1500-tallet med renessansen oppstod fornyet interesse for zoologi, som ble bygd videre på nye iakttagelser i naturen. Kjennskapet til levende dyrearter økte, og anatomisk-fysiologiske undersøkelser ble foretatt av blant andre Andreas Vesalius (1514–1564) og William Harvey (1578–1657).

Oppfinnelsen av mikroskopet i 1590–1591 fikk stor betydning for zoologien på 1600-tallet og mange nye oppdagelser ble gjort av blant andre Anton van Leeuwenhoek (1632–1723), Marcello Malpighi (1628–1694) og Jan Swammerdam (1637–1680). Aristoteles' system over dyr var ikke tilfredsstillende, og nye systemer ble utviklet på 1700-tallet av blant andre Carl von Linné (1707–1778) i hans Systema Naturae (første utgave i 1735), der 3700 dyrearter ble beskrevet og klassifisert; dagens zoologiske nomenklatur har sitt utgangspunkt i tiende utgave (1758). I dag kjenner man godt over én million dyrearter, og nye arter beskrives fremdeles. På det anatomiske og paleozoologiske området la Georges Cuvier (1769–1832) grunnlaget for den sammenlignende anatomi. På 1800-tallet ble embryologien grunnlagt ved Karl Ernst von Baer (1792–1876) og cellelæren ved Theodor Schwann (1810–1892). Disse studieretningene gav et bredere grunnlag for utviklingslæren, som allerede var fremsatt av Jean-Baptiste de Lamarck og andre, og nådde med Charles Darwins teori (1859) etter hvert frem til alminnelig anerkjennelse blant fagfolk.

Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble en rekke nye forskningsretninger grunnlagt, så som sammenlignende fysiologi, genetikk, eksperimentell embryologi og praktisk zoologi (fiskeri-, landbruks- og medisinsk zoologi). Fra omkring 1900 har vitenskapelig zoologi hatt stor fremgang ved at nye forskningsmetoder er tatt i bruk i samsvar med den teknologiske utviklingen, for eksempel vevskultur, elektronmikroskopi, isotopteknikk, følsomme måleapparater og forfinede kjemiske analysemetoder. I de seneste år har nyvinninger særlig vært samlet om biokjemiske, biofysiske og økologiske problemstillinger.