Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Insekter (systematikk)

Representanter for ulike grupper insekter.

Av /Store norske leksikon ※.
Lundblåhjort
Billenes første vingepar utgjør dekkvingene, som fungerer som et beskyttende skall. Ved å løfte dekkvingene kan det bakre vingeparet brukes til å fly med.
Av /Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo.
Lisens: CC BY 3.0

Insekter er en gruppe små virvelløse dyr som hører til leddyrene. Kroppen er delt i tre ledd, og de har tre par bein. De har vanligvis to par vinger, men fluer og mygg har kun ett par og noen insekter har ikke vinger. Insekter har ikke noe indre skjelett, men et ytre hudskjelett. På hodet har de gjerne to antenner. De fleste har fasettøyne som er godt synlige på hodet, og i tillegg har mange insekter små punktøyne. De fleste insekter legger egg, men noen få arter føder levende larver.

Faktaboks

Etymologi
latin insecare, ‘skjære inn i’; henspiller på at insektkroppen er bygd opp av flere ledd

Eksempler på insekter er sommerfugler, mygg, biller, fluer, veps, humler, bier, maur og gresshopper. Edderkopper er ikke insekter.

Insekter er en svært suksessrik og variert gruppe av dyr. Vi kjenner til over én million arter insekter. Av dem finnes rundt 17 000 arter i Norge. I biologisk systematikk deles insektene i 29 grupper basert på hvem som er nærmest beslektet med hverandre.

Noen insekter kalles sosiale insekter fordi de lever i organiserte samfunn. Noen kalles nytteinsekter fordi de er nyttige for kulturplantene. Noen kalles skadeinsekter fordi de gjør skade på planter eller dyr.

Insekter kan være ganske tøffe i forhold til størrelsen. En maur kan bære 50 ganger sin egen vekt. Vandregresshoppen kan fly 100 kilometer uten å hvile. Vingene til knotten slår 1000 ganger i sekundet. Insekter kan ofte se ultrafiolett lys. Noen kan også lage lys selv, som sankthansormen. Enkelte insekter kan høre, for eksempel gresshopper.

Læren om insekter kalles entomologi.

Bygning

Kroppen er delt i tre ledd: hodet, brystet og bakkroppen. De skiller seg fra andre leddyr ved at de har tre par bein og vanligvis to par vinger.

Insektenes størrelse varierer fra 0,2 millimeter (snylteveps i familien Mymaridae) til lengder på over 30 centimeter (vandrende pinner), eller vingespenn på 28 centimeter (en søramerikansk sommerfugl). Hudskjelettet og åndedrettssystemets bygning umuliggjør særlig større insekter enn dette. Insektene viser stor variasjon i de fleste bygningstrekk.

Insekter

Skjematisk snitt gjennom en honningbie (hunn). Muskulatur er ikke tatt med.

Av /Store norske leksikon ※.

Hudskjelett

Insektene har ikke noe indre skjelett, men huden er ytterst dekket av en kutikula utskilt av hudens celler. Kutikulaen danner dels hardere partier, plater, dels tynnere og bøyelige områder, for eksempel i leddene. Kitin, et polysakkarid, er en viktig del av kutikulaen. Det er meget motstandsdyktig mot mekanisk og kjemisk påvirkning. Ytterst er kutikulaen dekket av et meget tynt vokslag som gjør den vanntett. Foruten å beskytte mot vanntap er kutikulaen et hudskjelett som gir beskyttelse og feste for musklene. Kutikulaen kan ha forskjellige overflatestrukturer og bevegelige hår som kan fungere som sansehår, kjertelhår og lignende. Skjellene på sommerfuglene er omdannede hår.

Hodet

Følehorn

Ulike typer antenner (følehorn) hos insekter.

Av /KF-arkiv ※.
Fasettøye hos Drosophila melanogaster
Fasettøyne er satt sammen av en rekke enkeltøyne og er egnet til å oppfatte bevegelser. Bildet er tatt i elektronmikroskop.
Av /Dartmouth Electron Microscope Facility.

Hodet (caput) er sannsynligvis dannet av seks segmenter som er smeltet sammen til en hodekapsel. På hodet sitter munndelene, antennene og øynene.

Munndelene sitter på hodets underside. De kan peke fremover som hos mange rovinsekter, nedover som hos mange planteetere, eller bakover som hos plantesugere. Hos snutebillene sitter munndelene i spissen på hodet, som er trukket ut i en snute. Hos de særegne tropiske stilkøyefluene er hodet trukket ut i en lang stilk til hver side, og i spissen av stilken sitter øyet og den lille føleren. Munndelene består forrest av en uparet overleppe (labrum), så følger overkjevene (mandiblene), underkjevene (maxillene), og bakerst underleppen (labium), dannet ved sammenvoksing av et lemmepar. Overleppen er en hudfold, de andre tre delene er omdannede lemmepar som er parede og oftest består av flere ledd. Både underkjevene og underleppen bærer flerleddede kjevefølere, palper, som er viktige sanseorganer.

Munndelenes form varierer i overensstemmelse med hva de spiser. I bitemunnen, som er den opprinneligste, er overkjevene kraftige tygge- eller biteredskaper. I slikkemunnen (for eksempel hos bier og humler) danner de forlengede underkjevene og underleppen et sugerør. En del av underleppen, «tungen», er lang, bøyelig og tjener til å slikke opp nektar og føre den inn i sugerøret. Stikkmunnen har samtlige munndeler forlenget, underleppen danner en renne hvor de øvrige munndelene ligger, dekket av overleppen.

Hos plantesugere og stikkmygg danner forskjellige munndeler to rør inne i snabelen, foran er sugerøret og bakenfor dette en fin kanal for spyttet. Stikkmyggenes kjever er flate stikksager som kan gjennombore offerets hud. Selve snabelen føres ikke inn i såret, men knekkes bakover under blodsugingen. Sugemunnen består hos fluene av underleppen, som ytterst har to oppsvulmede lepper med fire åpninger som næringsvæsken suges opp gjennom. Hos kleggene danner dessuten de øvrige munndelene selve stikkapparatet. Mest spesialisert er sommerfuglenes sugesnabel, som dannes av de forlengede underkjevene. De er renneformet uthulet på innsiden, og heftet sammen til et sugerør som rulles sammen under hodet når det ikke brukes. De øvrige munndelene er redusert.

Hos larvene av de store vannkalvene er de spisse overkjevene gjennomboret av en kanal. Har larven fanget et bytte, slår den kjevene inn i det og pumper fordøyelsesvæske inn i offeret gjennom kjevekanalen. De bløte delene løses opp inne i offeret, og deretter kan næringsvæsken suges opp. Denne spesielle fordøyelsesmåten, hvor maten brytes ned utenfor den som spiser, forekommer bare hos noen få andre insektlarver (og hos sopp).

Antennene, også kalt følehorn, sitter foran på hodet og kan variere mye i form og størrelse. De er viktige sanseorganer.

Øynene er av to slag. På hver side av hodet sitter de store, oftest halvkuleformede fasettøynene. De er satt sammen av en rekke enkeltøyne og er egnet til å oppfatte bevegelser. Enkle punktøyne, som oftest tre, sitter på toppen av hodet. Larvene har bare punktøyne på sidene av hodet.

Brystet

Øyenstikker, vannymfe
Hos de fleste insekter er brystleddene fast sammenvokst og danner et solid feste for bein og vinger og deres muskler.
Øyenstikker, vannymfe
Lisens: CC BY SA 3.0

Brystet (thorax) består av tre ledd: for-, mellom- og bakbryst (pro- meso- og metathorax) hvis hudskjelett dannes av ryggplaten, sideplatene og bukplaten. Hos de fleste insekter er brystleddene fast sammenvokst og danner et solid feste for bein og vinger og deres muskler. Hvert brystledd bærer ett par bein, og som oftest bærer mellom- og bakbrystet ett par vinger hver. Brystet kan ha utvekster, ofte meget store.

Beina

Beina er innleddet i hoftegroper mellom side- og bukplatene, og består av følgende ledd (regnet innenfra):

  • hofte (coxa)
  • hofte- eller lårring (trochanter)
  • lår (femur)
  • legg (tibia)
  • fot (tarsus)

Foten består av flere ledd, det ytterste bærer klør (tarsklør), ofte også hefteskiver som gjør at de kan gå på glatte flater, i tak og liknende. Beinas form er tilpasset leveviset. Man skjelner mellom løpebein, hoppebein med fortykkede lår, gravebein, hvor den flate leggen har takker i forkanten, svømmebein med hårbrem i kantene og fangbein hvor leggen kan slås inn mot låret som bladet på en lommekniv. Mange insektlarver har, foruten tre par ekte bein, også gangvorter eller vorteføtter, som er hudutposninger fra kroppsveggen.

Vingene

Vanlig solflue
Hos tovingene, som omfatter mygg og fluer, er det andre vingeparet omdannet til svingkøller, som bidrar til styring når de flyr.
Av /Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo.
Lisens: CC BY 3.0
Gulløye

Gulløyne har et rikt forgrenet årenett på vingene. Det er årenettet som holder vingeflaten til insekter utspent. Årenettene er ofte særegne for ulike grupper, og kan brukes til å bestemme arter.

Vingene er utposninger av brystets kroppsvegg. De er avflatet og oftest trekantet, men ekstreme vingetyper forekommer. Den øvre og nedre vingeflaten holdes utspent av hule ribber, årer. Disse er ulikt forgrenet hos de enkelte grupper, og dette danner en viktig karakter for systematisk gruppering. Vingene er innleddet mellom rygg- og sideplatene og festet til brystet ved et komplisert leddsystem, og de beveges indirekte av brystets vingemuskulatur.

Normalt har insektene to par vinger, men reduksjon av ett vingepar forekommer. Tovingene (fluer og mygg) har bakvingene omdannet til svingkøller (hapterer), som ser ut som knappenåler med et stort hode. De fungerer som balanseorgan under flukten. Alle urinsekter, mange parasittiske insekter, arbeiderne hos maur og termitter, og flere insekter på isolerte øyer er vingeløse. Hos noen har hannen normale vinger, mens hunnen er vingeløs (frostmåler, sankthansorm). Billene har hardere forvinger kalt dekkvinger, som i hvile ligger som et beskyttende skall over bakvingene. Hos tegene er forvingenes indre del tykk og forsterket, mens den ytre er hinneaktig, halvdekkvinger. Alle insektlarver er vingeløse.

Bakkroppen

Bakkroppen (abdomen) hos primitive insekter har elleve ledd; hos høyerestående insekter er antallet redusert. Bakkroppen er sammenvokst med brystet i hele sin bredde eller forbundet med brystet ved en tynn stilk. Bakkroppens ledd har bare ryggplate og bukplate forbundet med en tynn, elastisk bindehud, og hos hunninsekter med store eggstokker kan bindehuden utvides enormt. Reduserte lemmevedheng på bakkroppsleddenes bukplater finnes hos noen urinsekter (sølvkre). De bakerste leddene kan ha vedheng, som hos hunnen kan være omdannet til en giftbrodd eller leggebrodd. Hos mange hanner deltar de bakre leddene i dannelsen av ytre kjønnsorganer (gripetang og liknende). De to haletrådene som sitter bakerst hos steinfluer, døgnfluer og andre, er rester av et lemmepar. Hos saksedyr danner de saksen.

Fordøyelse, ekskresjon

Tarmkanalen er ulikt bygd hos de forskjellige ordener, og selv innenfor samme art kan bygning og funksjon variere i forskjellige utviklingsstadier. Dette skyldes at larvene ofte har annen føde enn det voksne insektet.

Tarmkanalen har tre hovedavsnitt:

  • fortarm
  • mellomtarm
  • baktarm

Fortarmen kan bestå av munnhule, svelg, spiserør, kro og tyggemage. Kroen tjener til oppbevaring av flytende føde, for eksempel nektar hos bier og bladlussukker hos maur. Tyggemagen er særlig utviklet hos insekter som lever av harde stoffer. Mellomtarmen har som oppgave å fordøye føden. Den er lengre hos planteetere enn hos kjøttetere. Symbiose med mikroorganismer er meget viktig hos mange insekter, spesielt for fordøyelsen av cellulose. Blindtarmer kan forekomme. Baktarmen er også delt i flere avsnitt. Det bakerste avsnittet, endetarmen, er meget elastisk og kan lagre store mengder ekskrementer.

Flere larver som lever av flytende næring har lukket tarm. Ufordøyelige næringsrester samles i den lukkede, bakre delen av mellomtarmen og utstøtes først når larven forpupper seg.

Viktige organer er fettlegemene, som finnes både hos larver, pupper og imago. De lagrer reservenæring og er viktige i stoffskiftet.

Kjertler

Silkespinnerens kokong
Silkespinnerens spinnekjertler skiller ut en væske som stivner til silke i luft. Kokongen bygges av slike silketråder.

Flere kjertler munner ut i tarmkanalen.

Av andre kjertler, som ikke står i forbindelse med tarmkanalen, nevnes:

Ekskresjon

Ved baktarmens begynnelse munner de malpighiske rør (lange, tynne blindsekker) ut. De fungerer som ekskresjonsorganer, nyrer.

Åndedrett, blodomløp

Åndedrettsorganene består av rørformede, forgrenede innbuktninger av huden (trakeer). De fineste forgreningene trenger inn i alle organers cellevev. Da åndedrettet foregår direkte fra cellene overalt i kroppen, muliggjøres et oksygenforbruk som er større enn hos andre virvelløse dyr. Utad munner trakeene i åndehull langs kroppens sider som kan åpnes og lukkes etter behov.

Larvene av mange vanninsekter har lukkede trakégjeller i bakkroppens spiss (vannymfer), på siden av bakkroppen (døgnfluer) eller i endetarmen (øyenstikkere). Åndingen nede i vannet kan også foregå direkte gjennom huden eller ved særlig tynnhudede vedheng, for eksempel knottpuppenes buskformede rørgjeller.

Blodkarsystemets hovedoppgave er å føre de løste næringsstoffene til kroppens organer og avfallsstoffene bort, og er derfor enkelt bygd. Et rørformet hjerte, delt i flere kamre, driver blodet fremover i en pulsåre, hvorfra blodet strømmer ut i kroppshulen for igjen å bli oppsugd av hjertet.

Nervesystem, sanser

Nervesystemet består av to rekker nerveknuter som forbindes med tversgående og to langsgående nervestrenger. Hos høyerestående insekter smelter flere eller færre nerveknuter sammen. Det viktigste nervesenteret er hjernen, som ligger på svelgets ryggside. Hos maur, bier og andre kan hjernen ha en betydelig størrelse og være meget komplisert bygd. Hos insektene er ikke alle livsfunksjoner sentralisert i hjernen, og de enkelte nerveknutene bevarer en viss grad av selvstendighet.

Indresekretoriske kjertler

Indresekretoriske kjertler, som særlig finnes i hodet og brystet, produserer hormoner som regulerer hudskifte, utvikling, eggproduksjon med mer. De er festet på innsiden av hudskjelettet.

Sansene

Sankthansorm hunn
Både hannen, hunnen og larven av sankthansorm kan lyse.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Sansene hos insekter er til dels annerledes enn våre. Enkelte kan se polarisert lys, de fleste ultrafiolett lys, men de færreste, derimot, ser dypt rødt. Enkelte insekter, som sankthansorm og visse tropiske smellere, kan frembringe lys i spesielle lysorganer. Lyset fremkommer ved en oksidasjonsprosess av et stoff, luciferin, under medvirkning av et enzym, luciferase.

Luktesansen er uhyre fin, og duftstoffer spiller en stor rolle i insektenes liv (se feromoner).

Enkelte insekter kan høre. Hos løvgresshopper sitter øret på leggen av forbeinet, hos markgresshopper på sidene av første bakkroppsledd.

Mange insekter kan frembringe lyd. Noen banker (som borebillen «dødningeuret»), mens andre gnir kroppsdeler mot hverandre. Løvgresshoppenes sang frembringes ved at forvingene gnis hurtig mot hverandre. Markgresshoppene stryker innsiden av bakbeinas lår, som har en rad bitte små tapper, mot kanten av forvingene som settes i vibrasjon. Den sterkeste lyden frembringer hannene av de tropiske sangsikadene, som har trommeorganer på bakkroppens bukside.

Muskler

Monarksommerfugl
Monarksommerfugler er ypperlige flyvere. De kommer opprinnelig fra Nord- og Mellom-Amerika, men har i de siste hundre år spredt seg naturlig til Sør-Amerika, Stillehavsøyene, Australia og New Zealand samt Kanariøyene.
US Fish and Wildlife Service.

Insektene har en rikt utviklet muskulatur, fortrinnsvis tverrstripede muskler, og stor muskelytelse i forhold til kroppsstørrelsen. De hurtigste flygerne er tussmørkesvermerne, som kan fly 15 meter i sekundet. En kålsommerfugl gjør ti vingeslag i sekundet, en bie 190 og knott opptil 1000 per sekund. Vandregresshopper kan tilbakelegge 100 kilometer uten å hvile, og den nordamerikanske monarksommerfuglen kan sannsynligvis fly over Atlanterhavet til England. Maur kan løfte mer enn 50 ganger sin egen vekt. Også loppenes og gresshoppenes sprang er store i forhold til kroppsstørrelsen.

Forplantning

Øyenstikkere i paring
Øyenstikkere har en særegen paring idet hannen med bakkroppspissen griper hunnen i nakken.
Øyenstikkere i paring
Lisens: CC BY SA 3.0

Insektene er normalt særkjønnet. Man skjelner mellom to hovedavsnitt av de indre kjønnsorganene: de egentlige kjønnskjertlene, gonader, og utførselsgangene for kjønnsproduktene. De hunnlige kjønnsorganene består av eggstokker, eggledere, livmor, skjede og forskjellige vedhengskjertler. De hannlige kjønnsorganene består av et par testikler, fra hver av disse fører en sædgang, som hos høyerestående insekter fører ut i et uparet avsnitt til selve paringslemmet. Overføring av spermier fra hann til hunn skjer oftest ved en paring hvor spermiene opptas og oppbevares i en sædbeholder hos hunnen.

Hos enkelte avsetter hannen spermiene i en sædkapsel på underlaget, og hunnen opptar etterpå sædkapselen. Sæden kan oppbevares meget lenge i hunnens sædbeholder. Hos bidronningen kan den lagres i 4–5 år, og hos enkelte maurdronninger opptil 9–10 år.

Egg og larver

Eggene befruktes inni hunnen, som regel rett før de legges. Eggene kan legges enkeltvis eller i gruppe, løst eller festes til underlaget. Eggene kan også stikkes inn i planter eller dyr, anbringes i store kaker eller snorer, eller flere egg fødes i et beskyttende hylster. Hos for eksempel kakerlakker lages en felles kapsel omkring flere egg.

Eggene er av høyst forskjellig utseende og størrelse, fra 0,1 millimeter opptil 5–6 millimeter. Visse bladlus legger bare ett egg, mens bidronningen legger cirka 60 000, og visse termittdronninger legger millioner. Noen små snyltevepser legger ett eneste egg som utvikles til rundt 180–1500 larver.

Fra eggene klekkes larver eller nymfer. Betegnelsen «larve» brukes om alle ungstadiene, så lenge de tar til seg næring og ikke er kjønnsmodne. «Nymfe» kan brukes om ungstadier hos insekter med ufullstendig forvandling (hemimetabole).

Noen insekter fødes uten at egget er befruktet. Jomfrufødsel, partenogenese, forekommer hos flere ordener. Hos visse sosiale insekter kan hunnen vilkårlig legge ubefruktede egg som utvikles til hanner. Pedogenese, larval partenogenese, finnes hos noen gallmygg hvor larvene lever under barken i råtnende trær. I larven utvikles nye små larver som fortærer morlarvens organer. Ut av insektegget kommer én larve.

Kun noen få insektarter legger ikke egg, men føder «levende larver». Hos noen tovinger gjennomgår larven hele sin utvikling i mordyret og forpuppes like etter fødselen.

Alle juvenile stadier (larver og nymfer) er vingeløse og beveger seg lite. De er derfor avhengig av å klekke et sted med lett tilgang til mat. Noen larver har vorteføtter på bakkroppen i tillegg til brystets føtter, andre er lemmeløse maddiker. Yngelpleie forekommer, som pass og rensing av egg, og stell og mating av larver.

Siden hudskjelettet er lite fleksibelt er det bare mulig med begrenset vekst, og larven må skifte hud under sin utvikling. Gjennomsnittlig skjer dette 4–6 ganger, men antall hudskifter varierer fra art til art. Etter et hudskifte puster larven seg opp inntil den nye kutikulaen, det ytre hudskjelettet, er herdet.

Utviklingstyper

Insekter

Metamorfose, hovedstadier i en kålsommerfugls utvikling fra egg til voksent individ.

Av /Store norske leksikon ※.
Metamorfose hos sommerfugl
Mange insekter gjennomgår fullstendig forvandling eller metamorfose, fra larvestadiet, til puppe, til imago.

Man kan skjelne mellom tre utviklingstyper:

Direkte utvikling finnes hos de primitive, primært vingeløse insektene (Apterygota, urinsekter).

Ufullstendig forvandling finnes hos de mer primitive av de vingede insektene (for eksempel øyenstikkere, teger, gresshopper). Her vokser anleggene til vingene ved hvert hudskifte. Vingeanleggene er synlige utvendig, og disse insektene kalles derfor ofte exopterygote. Døgnfluenes spesielle siste ungstadium, subimago, har vinger og kan fly. Etter kort tid skifter subimago igjen hud og forvandles til det ferdige insektet.

Hos insekter med fullstendig forvandling (metamorfose) er den vingeløse larven helt forskjellig fra imago og avviker ofte fra denne både i levevis og ernæring. Gruppen karakteriseres ved at det mellom larve og det utviklede insektet (imago) er innskutt et stadium, puppen, hvor de spesielle larveorganene tilbakedannes samtidig med at imagos organer, som finnes hos larven som små, indre anlegg, imaginalskiver, vokser ut. Puppen tar aldri til seg næring.

Man skjelner mellom to hovedtyper pupper: fri puppe og mumiepuppe. Mens anleggene til vinger, bein og lignende ligger innvendig i larven, kan de på puppen sees utvendig.

Hos den frie puppen stikker bein og vinger fritt ut fra kroppen, mens de hos mumiepuppen er klemt fast inntil kroppsoverflaten. Hos noen fluer stivner larvens hud like før forpuppingen, og i denne tønnepuppen ligger den egentlige puppen. Flere larver spinner en kokong omkring seg like før forpuppingen (silkespinner). Larvens vekst i puppen avhenger av en rekke ytre forhold som næringsmengde, temperatur, fuktighet og lignende.

Den lengste utviklingstiden, 17 år, har en amerikansk sikade. Levetiden for det ferdig utviklede insektet varierer fra noen timer hos enkelte døgnfluer til 14–16 år hos visse maurdronninger.

Hudskiftet og forvandlingen reguleres av hormoner. Fra celler i hjernen produseres et hormon som stimulerer forbrystkjertelen til å produsere hudskiftehormonet ecdyson, som setter i gang hudskiftet. Er det samtidig mye juvenilt hormon til stede, blir neste stadium en larve; er mengden av dette hormonet mindre, blir det, avhengig av mengden, en puppe eller en imago.

Utbredelse, levevis

Arten sølvmaur i Sahara spiser på en død midd

Sølvmaur i Sahara (vitenskapelig navn Cataglyphis bombycina) er et eksempel på insekter som lever av døde dyr. Arten er en av de raskeste maurene i verden fordi den lever av døde dyr i ørkenen som den finner midt på dagen når temperaturen er på sitt høyeste. De må altså løpe fort for ikke å stryke med av varmen. De har hår på hele kroppen som virker som et kjøleanlegg. Strukturen på hårene og hvordan de ligger på kroppen gir maurene mulighet til å kontrollere hvordan solstrålene treffer dem.

Admiralsommerfugl
Admiralsommerfuglen er utbredt i hele Norge nord til Polarsirkelen.
Admiralsommerfugl
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Insekter har tilpasset seg de forskjelligste livsvilkår, og spiller en viktig rolle i naturens husholdning. Insekter forekommer fra den karrige jorden i arktiske strøk til tropenes urskoger og ørkenstrøk. De lever på bakken i jordsmonnet, i underjordiske huler, på planter og i lufta, i elver og ferskvann, i varme kilder, ja selv i brakkvann og i saltsjøer finnes det insektlarver.

Insekter på bakken

Mange insekter lever et liv nede på bakken. En del av dem tar del i nedbrytingen av organisk materiale som blader, kvister, frukt, blomster, og også døde dyr, mens andre spiser på planterøtter og kan forårsake skade på plantene. Noen lever i jordsmonnet, slik som mange larver og pupper av tovinger (fluer og mygg), biller, og sommerfugler, mens andre lever oppe på bakken. Gjødselbiller lever på bakken i tilknytning til dyremøkk. Andre arter lever på åtsler av døde dyr, slik som spyfluelarver. Rettsentomologi bruker kunnskapen om insekter i døde kropper til bruk i etterforskning av kriminalsaker.

En annen gruppe som er tallrik i jordsmonn er spretthaler. De regnes ikke som ekte insekter, men er en egen gruppe nært beslektet med insektene.

Typiske tilpasninger til et liv på bakken:

  • Larver har ofte godt utviklede bein slik at de kan bevege seg i jorda. Pupper kan også ha evne til å bevege seg slik at de kommer opp til overflaten når de skal ut av puppen.
  • Voksne insekter som levere nede i jordsmonnet kan ha redusert syn og harde dekkvinger som beskytter flygevingene Noen mister vingene fullstendig slik som dronningmaur etter at de har paret seg og skal lage en ny koloni.
  • En del insekter har redusert evne til å fly, men kan være gode til å hoppe som gresshopper og jordlopper, en type biller.
  • Mange arter som lever i jordsmonnet eller i avføringen fra andre dyr, er gode gravere og har godt utviklede forbein slik som jordsirisser og gjødselbiller.

Insekter i huler har lignende tilpasninger som de på bakken og i jordsmonn, som redusert evne til å fly og helt eller delvis redusert syn. I tillegg er mange hulelevende insekter bleke fordi kroppsfarge ikke har noen funksjon i mørket, spesielt de som lever hele livet langt inne i grotter, og mange har lange bein og antenner for å føle seg fram. Et eksempel er hulegresshopper.

Insekter i vann

Akvatiske insekter er insekter som lever i vann eller på vannoverflaten. Mange insektarter har larver som lever i ferskvann. Noen store grupper – døgnfluer, øyenstikkere, steinfluer og vårfluer – er utelukkende vannlevende som larver. Mygg og fluer har også mange arter med larver i vann.

De fleste arter som har larver i vann lever livet som voksen på land, men det fins også mange insektarter hvor de voksne lever i eller på vann. Spesielt i gruppa teger finner vi mange, som ryggsvømmere og virvlere i vannoverflaten, og vannskorpioner og kjempevannteger nede i vannet. De to sistnevnte gruppene er rovdyr og kan jakte på småfisk, frosk og andre vanndyr. Et annet eksempel er elvebiller som kryper nede på bunnen i rennende vann. Insekter som lever i overflaten får oksygen fra lufta, mens insekter nede i vannet kan som regel trekke oksygen fra vannet.

Saltvann er et habitat nesten ingen insekter lever i, men det fins unntak. Noen eksempler er en tegeart som lever i fjæra, noen vannløpere (de er også teger) som lever på havet, og noen larver av fjærmygg som kan tåle forholdsvis høy konsentrasjon av salt.

Insekter og planter

Insekter og planter har levd side om side i omtrent 300 millioner år, og det har utviklet seg mange ulike relasjoner mellom insekter og planter.

Insekter som spiser planter kalles fytofage og inkluderer å tygge på blader, suge plantesaft, spise frø, lage galler hvor larvene spiser – for eksempel gallmygg – spise røtter og gnage ganger på blader og i annet plantevev.

Mange insekter er viktige for planter fordi de sprer pollen og frø. Dette er også til fordel for insektene fordi de får mat i form av nektar og annen næring.

Det har også utviklet seg kompliserte forhold mellom insekter og planter hvor insektene lever i eller på planten, og planten gir beskyttelse til insektene. Et eksempel er maur som lever i basisen på tornene på akasietrær og får på den måten beskyttelse og næring, samtidig som maurene beskytter treet mot andre planteetere. Dette kalles koevolusjon.

Insekter som predatorer og parasitter

Nesten alle insektordener har representanter som er rovdyr (predatorer). Noen av de kanskje meste kjente er knelere som fanger levende bytter av både andre insekter, frosk, øgler og fugler. De sitter ofte stille og venter, eller beveger seg sakte. Noen hunner av knelere spiser hannen etter paring. Graveveps er et eksempel på aktive jegere som lammer byttene sine med stikk og drar de med seg ned i de underjordiske gangene sine. Der legger de egg på byttedyrene slik at larvene har noe å spise når eggene klekker. Byttedyrene er bier, veps og biller. Les mer om rovinsekter.

Larver kan også være rovdyr, og et eksempel er øyenstikkere hvor larvene lever i vann og skyter underleppen ut som en fangstmaske for å fange andre små dyr i vannet.

Mange insektarter er parasitter på dyr og planter. Disse kalles parasittoider. Spesielt i gruppa årevinger er det mange. Noen kan til og med parasittere en annen parasittoid (hyperparasittoider).

Sosiale insekter

Sosiale insekter, for eksempel bier, maur og termitter, lever i organiserte samfunn med en gjennomført arbeidsdeling mellom individene. Arbeidsdelingen kan skje mellom forskjellige individtyper.

Termittene kan ha soldater med store hoder og kraftige, spisse kjever, vingeløse små arbeidere, mens konge og dronning er aktive kjønnsindivider som opprinnelig har vinger.

På samme måte legger bidronningen egg, mens arbeiderne utfører alt arbeid i kuben. Hos disse arbeiderne har vi en ny arbeidsdeling som henger sammen med insektets alder. En biarbeider har først arbeid i kuben, for eksempel fôring av larver, senere får den andre oppgaver inne og blir «dørvakt», og i den siste fasen av livet har den utearbeid som samlebie.

Insekter og mennesker

Nytteinsekter

Mange insekter er nyttige for mennesker. Insektene som pollinerer flere av våre kulturplanter, de honningproduserende biene, silkespinneren, insekter som produserer fargestoffer, voks eller lakk, og snylteinsekter som utrydder utallige skadelige insekter kan kalles nytteinsekter. Mange fortærer døde dyr og planter og fremmer derved humusdannelsen i jorden.

Skadeinsekter

Tsetseflue
Mange blodsugere overfører farlige sykdommer. Tsetsefluer overfører sovesyke og nagana.
Tsetseflue
Av /AfricanBioServices.
Lisens: CC BY SA 3.0

Andre insekter er til skade for menneskelige interesser. Mange arter angriper kulturvekster, trevirke i hus og innbo, lagrede matvarer, pelsvarer og klær med mer. I nordlige strøk er mengden av blodsugende insekter en stor plage for mennesker og dyr, og i varmere strøk, særlig i tropene, er insektene overførere av farlige menneske- og dyresykdommer, som filarier, gulfeber, malaria, og sovesyke. Disse sykdommene har gjort store områder nær sagt ubeboelige, vanskeliggjort husdyravl og nedsatt den allmenne helsetilstanden. Disse kan kalles skadeinsekter.

Systematikk

Insekter er en klasse i underrekken insekter og tusenbein (Uniramia), i rekken leddyr.

Insektene deles inn i 29 ordener, hvorav 23 er representert i Norge. I tidligere systematikk ble ytterligere tre ordener i klassen Entognater regnet med til insektene. Disse tre er proturer, tohaler og spretthaler.

Det er beskrevet opp mot én million arter i verden, og insekter utgjør dermed tre fjerdedeler av alle kjente dyrearter. Det virkelige antallet kan man bare gjette seg til, men realistiske anslag er kalkulert til godt over ti millioner arter.

De fleste uoppdagede artene finnes i tresjiktet i tropisk regnskog, der de utryddes raskere enn de oppdages på grunn av massiv avskoging.

I Norge er det kjent bortimot 17 700 arter, men trolig finnes det rundt 23 000.

Systematisk oversikt over norske ordener av insekter

Antall arter
Orden Registrerte arter 1) Trolig
Børstehaler (Thysanura) 5 5
Døgnfluer (Ephemeroptera) 48 48
Øyenstikkere (Odonata) 48 48
Steinfluer (Plecoptera) 35 35
Gresshopper (Orthoptera) 30 31
Saksedyr (Dermaptera) 3 3
Kakerlakker (Dictyoptera) 6 6
Støvlus (Psocoptera) 59 59
Pels- og fjærlus (Mallophaga) 226 500
Lus (Anoplura) 20 25
Nebbmunner (Hemiptera) 1237 1400
Trips (Thysanoptera) 125 130
Mudderfluer (Megaloptera) 5 5
Kamelhalsfluer (Raphidoptera) 3 4
Egentlige nettvinger (Planipennia) 58 58
Biller (Coleoptera) 3558 3800
Viftevinger (Strepsiptera) 4 7
Skorpionfluer (Mecoptera) 5 5
Lopper (Siphonaptera) 57 60
Tovinger (Diptera) 5052 6000
Sommerfugler (Lepidoptera) 2212 2400
Vårfluer (Trichoptera) 200 200
Årevinger (Hymenoptera) 4308 8000

1) 2011

Evolusjon

Insektene oppstod antagelig for ca. 480 millioner år siden, omtrent samtidig med landplanter og man tror de utviklet seg fra krepsdyr. Opphavet var antagelig en organisme som lignet tusenbein eller en skolopender, altså med en kropp som bestod av mange like ledd. Gjennom evolusjonen har ledd blitt slått sammen og utviklet seg til en kropp bestående av tre ledd – hodet, bryst og bakkropp - slik insektene har i dag.

En av de tidlige fossile insektene som er funnet er datert til omtrent 385 millioner år siden og lignet sølvkre. Disse insektene kunne ikke fly og dagens sølvkre er etterkommer av denne evolusjonære linja av insekter som ikke har evne til å fly. De aller fleste andre insektgrupper som lever i dag er etterkommere etter insekter som hadde utviklet evnen til å fly.

Insektene var de første organismene i den evolusjonære historien som utviklet flyveevne. Senere kom flyvende dinosaurer, fugler og pattedyr som flaggermus. Insektene er også den eneste gruppa med virvelløse organismer (uten ryggsøyle) som kan fly. Andre virvelløse grupper som bløtdyr (for eksempel snegler) og krepsdyr har ingen representanter som kan fly. Siden ingen andre organismer hadde erobret luftrommet kunne insektene spre seg til mange ulike nisjer i naturen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Norske insekter, 1928–1950
  • Olsen, Lars-Henrik og Sunesen, Jakob (2004): Små dyr i hus og hage
  • Olsen, Lars-Henrik med flere (1997): Insekter og småkryp i norske skoger
  • Raastad, Jan Emil og Olsen, Lars-Henrik (1999): Insekter og småkryp i vann og vassdrag
  • Sundby, Ragnhild (1995): Insekter og deres mangfoldige verden
  • Sømme, Lauritz (1998): Insekter og andre virvelløse dyr: på land og i ferskvann
  • Gullan, Penelope J. og Cranston, Peter S. (2014): The Insects: An Outline of entomology

Faktaboks

Artsdatabanken-ID
89
GBIF-ID
216

Kommentarer (5)

skrev Per Kristian Lund

Tusenbein.De svarte ulldottene som kryper over snøen nå på våren. Er det tusen bein. Blir de sommerfugler senere.Det fins mange arter av tusenbein.

svarte Preben S. Ottesen

Hei, Tenker du sikter til bjørnespinnerlarver, de blir til nattsommerfugler. De er ikke tusenbein. Se artikkel "bjørnespinnere".

skrev Lauritz S. Sømme

Læren om insekter er Entomologi, men i boksen øverst til høyre står det Etymologi.

svarte Marit M. Simonsen

Etymologi henviser her til opphavet til ordet insekt, altså begrepet fra språkvitenskapen. (https://snl.no/etymologi) Hilsen Marit, redaktør

svarte Lauritz S. Sømme

Da har jeg misforstått. Det kunne stå tydelig at "navnet insekt kommer av..".Etymologi og Entomologi kan forveksles. Hilsen Lauritz

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg