Frantz Fanon

Fanon vokste opp i en middelklassefamilie i Fort-de-France, hovedstaden i Martinique. Hans far var etterkommer etter plantasjeslaver, mens mora hadde røtter i Alsace.

Fanon hørte med til de fem prosentene av årskullet som tok eksamen fra videregående skole. Her ble han påvirket av Aimé Césaire, som både var lærer, lyriker og politiker. Bare 18 år gammel forlot Fanon hjemlandet for å verve seg til de frie franske styrkene på alliert side under andre verdenskrig. Han deltok i kamp både i Nord-Afrika og i Europa, og ble dekorert med Krigskorset for sin innsats. Men han opplevde også rasistisk diskriminering, og kom til å angre på sin tilslutning til en hær som ikke etterlevde sine idealer om frihet og likeverd.

Som krigsveteran fikk Fanon et stipend for å studere i Frankrike, og han valgte medisin med psykiatri som spesialfelt. Under sitt opphold i Lyon var han aktiv i organisasjoner som samlet studenter med frigjøring fra koloniherredømmet i Asia og Afrika som mål. Han leste også bredt innenfor flere fagområder, ikke minst europeisk filosofihistorie fra Georg W. F. Hegel, Søren Kierkegaard og Karl Marx til Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir. I tillegg skrev han både politiske artikler og skuespill.

Under sine år i Frankrike ble Fanon stadig minnet om at han hadde en mindreverdig status med sin svarte hudfarge, selv om han hadde høyere utdanning og behersket det franske språket perfekt. Det var disse erfaringene som lå til grunn for hans første bok i 1952, Peau noire, masques blanc («Svart hud, hvite masker»), som analyserte hvor dypt bevisst og ubevisst rasisme stakk i europeiske samfunn. Boka viste også en «fanonsk» skrivemåte som forente forskning, selvbiografiske skisser og politisk diskusjon, alt i et direkte og litterært språk.

Etter fullført utdanning arbeidet Fanon først ved et fransk sykehus, før han i 1954 fikk en stilling som overlege i en psykiatrisk institusjon i Blida-Joinville-provinsen i Algerie. Dette var en fransk koloni som ble okkupert allerede i 1830, og hvor den nasjonale frigjøringsbevegelsen FLN akkurat hadde startet sin krig mot kolonimakten og én million franske bosettere som motsatte seg en fredelig overgang til selvstendighet. Fanon innførte en rekke reformer på sykehuset, men innså at han ikke kunne behandle sine pasienter innenfor rammen av et samfunn bygd på fremmedgjøring, rasistisk undertrykking og et syn på arabere som mindreverdige. I 1956 forlot han sin stilling i protest, sa fra seg sitt franske statsborgerskap og sluttet seg til FNLs eksilregjering i nabolandet Tunis. Her virket han både som lege, politisk aktivist og skribent i avisa El-Moudjahid. Mange artikler og taler fra denne tida er seinere utgitt i bokform.

Ettersom Fanon verken var muslim eller arabisk-talende, ble han aldri en del av FNLs ledelse. Men han spilte en viktig rolle som forfatter og talsperson for frigjøringsbevegelsen på internasjonale konferanser. Han var også et bindeledd til franske krigsmotstandere, og han publiserte flere artikler i franske tidsskrifter. I 1960 ble han utnevnt som eksilregjeringas ambassadør i Ghana, som nylig var blitt selvstendig. Men da var han allerede svekket av blodkreft, og døde året etter på et sykehus i USA, bare 36 år gammel. Han brukte sine siste krefter på å diktere boka Jordens fordømte (1961), som utgjør hans politiske testament.

Boka Jordens fordømte er oversatt til en lang rekke språk, også norsk, og har inspirert både revolusjonære bevegelser i Afrika og Asia og antirasistisk motstand i Europa og USA. Et sentralt og omdiskutert kapittel gir et forsvar for væpnet kamp om andre utveier er stengt, slik som i Algerie, og hvor han så FLNs væpnete kamp som like legitim og rettferdig som kampen mot tysk okkupasjon under andre verdenskrig. Når dette iblant utlegges som et generelt voldsbudskap, skyldes det i høy grad et polemisk og unyansert forord av filosofen Jean-Paul Sartre.

I boka nøyde ikke Fanon seg med å fordømme koloniveldet, men rettet samtidig kritikk mot den nye eliten i afrikanske land etter selvstendigheten. Han advarte særlig mot dem som sviktet folkemassene, ga vekk tanken på et radikalt demokrati og la til rette for fortsatt utenlandsk dominans. I boka skiller han seg også fra tradisjonell marxisme med sine forhåpninger om småbønder og arbeidsløse som en revolusjonær kraft. Det skyldtes både fravær av industri i afrikanske land og skuffelsen over manglende støtte til FLN i store deler av fransk arbeiderbevegelse.

Sammen med andre av Fanons bøker og artikler er Jordens fordømte et viktig bidrag til kampen for avkolonisering innenfor akademiske studier, der målet er å avskaffe eurosentrisk dominans. Dette er en retning som også er kjent som postkolonialisme. Fanon-studier har blitt et eget forskningsfelt, som får stadig tilfang av nye biografier, tekstanalyser og utgivelser av skrifter som ikke tidligere har vært publisert.

• Black skin, white masks. New York: Grove Press, 1967. Ny utgave: Pluto Press, 2008. Fransk original Peau noire, masques blanc, 1952
• A dying colonialism. New York: Grove Press, 1965. Fransk original L'an V de la révolution algérienne, 1959
• Jordens fordømte. Oslo Pax forlag, 1967. Ny utgave: Bokklubbens Kulturbibliotek, 2002. Fransk original Les damnés de la terre, 1961
• Toward the African revolution. New York: Grove Press, 1964. Fransk original Pour la révolution africaine, 1964
• Voices of liberation (redigert av Leo Zeilig). Cape Town: HRSC, 2015
• Alienation and freedom. London: Bloomsbury, 2018. Fransk original 2016

• Algeries nyere historie
• postkolonialisme
• avkolonisering
• FLN
• kolonialisme

• Frantz Fanon. Temanummer av tidsskriftet Agora
• Gibson, Nigel G.: Frantz Fanon. Combat breathing. Oxford: Polity Press, 2024
• Lee, Christopher L.: Frantz Fanon. Toward a revolutionary humanism. Athens, Ohio: Ohio University Press, 2016.
• Macey, David: Franz Fanon. A biography. London: Verso, 2012.
• Schatz, Adam: The rebel’s clinic. The revolutionary lives of Frantz Fanon. London: Bloomsbury, 2024.
• Williams, James C.: Franz Fanon. London: Reaktion Books, 2024
• Zeilig, Leo: Frantz Fanon. A political biography. London: I. B.Tauris, 2021, (2. utg.).