Søren Kierkegaard

Kierkegaard ble født, vokste opp og levde mesteparten av sitt liv i København. Faren var velhavende ullhandler med både filosofiske interesser og melankolsk tungsinn, noe som satte sitt preg på sønnen. Arven fra faren gjorde det mulig for Kierkegaard å leve som fri skribent. Han fullførte teologisk embetseksamen i 1840 etterfulgt av en filosofisk magistergrad på en avhandling om ironi i 1841.

Kierkegaard oppholdt seg deretter ett år i Berlin der han blant annet fulgte Friedrich von Schellings forelesninger. Fra 1843 frem til sin død i 1855 utga han en tett rekke bøker, de fleste under pseudonymer.

Kierkegaard la større vekt på subjektiv erfaring enn på sosiale eller historiske betingelser for subjektivitet. Derfor betegnes hans filosofi gjerne som eksistensialistisk. Han tok på mange måter et oppgjør med Hegels holistiske system som dialektisk forsøker å forene subjekt og objekt. Kierkegaard avviste at en slik forsoning er mulig og betonte diskontinuitet fremfor helhet.

Også hans bruk av aforismer, ironi, spott og ulike pseudonymer utfordrer hegelianismens vitenskapelige pretensjoner. Filosofien kan ikke begripe verden eller bringe alt under begreper. Subjektiviteten er altfor gjenstridig og ethvert individuelt liv altfor unikt. Eksistens er noe som kun kan forstås subjektivt innenfor det levde livet og ikke tilnærmes objektivt utenfra.

I Enten-Eller fra 1843 og senere også i Afsluttende, uvidenskabelig Efterskrift fra 1846, beskrev Kierkegaard tre stadier som representerer mulige levemåter for subjektet, nemlig det estetiske, det etiske og det religiøse.

Det estetiske stadiet betegnes av en passivt nytende holdning overfor tilværelsen. Subjektet søker skjønnhet eller sanselighet uten forpliktelser eller ansvar. Her er det ingen holdepunkter i livet utover nytelse, men dette er egentlig en tilværelse levd i fortvilelse.

Det etiske stadiet karakteriseres derimot av at individet velger å engasjere seg i livet og å ta ansvar for det. Subjektet identifiserer seg med eget liv og «inderliggjør» det som individuelt prosjekt.

Det religiøse stadiet innebærer at engasjementet på det etiske stadiet utvides til å involvere gudstro. I sitt liv forholder subjektet seg til en historisk og levende Gud. Her oppnår man tilhørighet til det allmenne og evige. Overgangen mellom de ulike stadiene skjer ved et eksistensielt sprang. Subjektet kan verken overbevises eller tvinges, men må selv velge å ta dette spranget.

Kierkegaard utviklet et innflytelsesrikt begrep om angst i Frygt og bæven fra 1843. Angst var en form for ubestemt frykt – det vil si en frykt som mangler objekt. Subjektet er ikke redd for noe bestemt, men fylles av en allmenn engstelse. Som eksempel nevnte Kierkegaard det å stå ved kanten av et stup. Individet føler frykt for å falle, men føler samtidig også en fristelse til å hoppe. Sistnevnte følelse av frihet er en erfaring av angst, og menneskets radikale frihet er kilden til dets angst.

Kierkegaard knyttet også angstbegrepet til den bibelske fortellingen om arvesynden. Adam og Eva valgte fritt å forsyne seg av kunnskapens tre til tross for Guds påbud om det motsatte. De valgte å kaste seg ut i synd. Angsten ligger slik forut for synd; den angsten som følger av å se frihetens muligheter gjør fallet mulig. Det samme gjentas også hos det enkelte mennesket etter det opprinnelige syndefallet.

I en mer positiv forstand gjør angsten oss derimot også oppmerksom på vår egen frihet. Et liknende problemfelt berøres i Sygdommen til døden fra 1849 der Kierkegaard diskuterte fortvilelse. Mennesket er fortvilt og mangler et selv, om det ikke er forent med det uendelige – Gud. Fortvilelse gjør synden til en åndelig sykdom.

Kierkegaards tenkning er utpreget kristen, men er også en kritikk av kristendommens praksis. Særlig siktet kritikken seg inn mot statskirken og det Kierkegaard anså som stivsinnet teologi. Biskopene Hans Lassen Martensen og Jacob Peter Myster samt teologen og predikanten Nikolai Frederik Severin Grundtvig ble angrepet i kampskriftet Øieblikket fra 1854–1855 for å svikte kristendommen. Bibelens lære var erstattet av kirkelig autoritet. Ifølge Kierkegaard kunne bare de som lider slik Jesus gjorde på korset, kalle seg kristne. Martyrdom ble dermed et viktig motiv på slutten av Kierkegaards liv.

• eksistensialisme
• etikk
• frihet

• Søren Kierkegaards skrifter

• Bokedal, Tomas. Frihet och förtvivlan. Sören Kierkegaard om gudsförhållandet och självets helande. Skellefteå 2022.
• Conway, Daniel W., red.: Søren Kierkegaard : critical assessments of leading philosophers, 2002, 4 b.
• Dyrerud, Thor Arvid og Mjaaland, Marius Timmann, red. Forfatterne møter Kierkegaard, Oslo, 2013
• Dyrerud, Thor Arvid og Mjaaland, Marius Timmann, red. Kierkegaard og Norge, Oslo, 2013
• Eriksen, Trond Berg. Søren Kierkegaard. Den fromme spotteren, Oslo, 2013
• Garff, Joakim. SAK. Søren Aabye Kierkegaard, København, 2001
• Garff, Joakim et al. Innøvelse i Kierkegaard. Fire essays, Oslo, 1996
• Grøn, Arne. Begrebet angest hos Søren Kierkegaard, København, 1994
• Hannay, Alastair: Kierkegaard : a biography, 2001
• Hannay, Alastair & Gordon D. Marino, red.: The Cambridge companion to Kierkegaard, 1998
• Nordentoft, Kresten. Kierkegaards psykologi, 2. utgave, København, 2013
• Thielst, Peter. Kierkegaards filosofi – en indføring, 3. utgave, Helsingør, 2007