konge (statsoverhode)

I antikkens Hellas fantes det to ulike titler som tradisjonelt har vært oppfattet som tilsvarende kongerollen: Dikteren Homer skiller mellom anax (opprinnelig wanax), en slags overkonge, en tittel som han først og fremst tillegger gudenes leder Zevs, men også enkelte fremtredende dødelige herskere (eksempelvis Agamemnon), og basilevs, som han bruker om de dødelige herskerne i de ulike greske statene. I Aleksander den stores Makedonia og de riksdelene som etterfulgte dette riket ble også basilevs-tittelen benyttet.

I de etruskiske bystatene i førromersk tid (frem til 500-tallet fvt.) var det opprinnelig en prestekonge (laukum, latin lucomo) som styrte, men denne ordningen ble etter hvert erstattet av et styre av årlig valgte embetsmenn. Bystaten Roma ble også først styrt av konger av Tarquinius-slekten inntil den siste kongen ble styrtet i år 510 fvt.

Germanerne valgte konge blant en fast krets av ætter som gikk for å stamme fra gudene. Kongen synes opprinnelig å ha fungert som folkets representant overfor gudene og ellers ledet det når det var nødvendig. Således skal kongen ha stått for gudsdyrkingen, og når kongens lykke sviktet, som for eksempel ved uår, kunne han bli avsatt eller til og med drept.

Kongen skal opprinnelig ha hatt status som den fremste blant likemenn. I folkevandringstiden ble kongens stilling styrket blant germanske folk. Hans rolle som leder i krig ble nå fremherskende og gav ham økende makt over folket. Møtet med romersk kultur, politiske ideer og rettsoppfatning, etter hvert supplert med tanker og idealer fra den fremvoksende nye religionen kristendommen, kom til å bidra til de germanske kongenes utvikling til monarker i de nye statsdannelsene som ble etablert på det vestromerske riksområdet og ellers i Vest- og Nord-Europa i løpet av tidlig middelalder.

Kongen skulle bli et av germanernes viktigste bidrag til Europas politiske historie, og mange av de rent germanske elementene skulle vise seg seiglivede. De kom til uttrykk i forestillingen om at også kongen måtte forholde seg til loven, selve samfunnsordningen. Slike ideer stod i veien for fremveksten av kongelig enevelde i middelalderen.

Kongens rett til tronen var basert på en blanding av rettsmomentene arv og valg. Og selv om enkelte europeiske kongedømmer ble arvelige i løpet av middelalderen, for eksempel det franske og det norske, falt aldri folkets medvirkning helt bort ved tronskiftene.

Kongens myndighetsområde var også begrenset. Han kunne ikke fritt skrive ut skatter, og han var avhengig av de fremste samfunnsmedlemmenes råd og ofte av folkets samtykke. Det siste ble i løpet av høymiddelalderen i økende grad organisert gjennom representative forsamlinger, kalt parlamenter, råd og liknende. I middelalderkongedømmet ligger således på mange måter kimen til senere tiders konstitusjonelle kongemakt.

Kristendom og romerrett bidrog til å opphøye kongens stilling. Således ble det vanlig å oppfatte kongemakten som et embete innstiftet av Gud, som et ledd i en gudegitt samfunnsordning. Dette trakk kongen både rettslig og ideologisk vekk fra hans germanske grunnlag og styrket på lengre sikt statsmaktens uavhengighet, selv om det enkelte steder var et uttrykk for kongens økende avhengighet av en voksende selvstendig pavekirke. Teorien om kongen av Guds nåde (latin rex dei gratia) bidrog imidlertid i like høy grad til å styrke kongens personlige maktstilling.

Rundt kongens person og embete ble de vesteuropeiske statene organisert i høymiddelalderen. Kongen tok på seg ansvaret for å trygge freden innad så vel som utad, det vil si at han organiserte rettsvesenet, iverksatte straffer og ledet militærvesenet. Etter hvert fikk han også virkelig lovgivningsmakt, og fra romerretten slo tanken om fyrsten som den eneste lovgiver gjennom. Med et stadig mer komplisert samfunn økte også kongens samfunnsoppgaver, og med det fulgte en økende institusjonell vekst. Ved utgangen av 1200-tallet var det etablert moderne statsmakter i de fleste europeiske land.

I senmiddelalderen fant det sted en gradvis sekularisering av kongemaktens ideologiske grunnlag, samtidig som det oppstod en økende spenning mellom voksende fyrstemakt og forskjellige konstitusjonelle bevegelser, som for eksempel i Norden under Erik av Pommern og de første kongene av huset Oldenburg (se riksrådskonstitusjonalisme). Konsilbevegelsen, som i mangt var rettet mot eneveldige tendenser innen pavekirken, fikk således også stor betydning for motstanderne mot den sterke kongemakten. Romerrett og absolutistiske ideer var nå i fremgang, og med unntak av England skulle den despotiske kongemakt seire i løpet av 1500–1600-tallet. Mest konsekvent ble eneveldet utformet i Frankrike og Danmark-Norge fra annen halvdel av 1600-tallet.

Fra slutten av 1700-tallet var frihetsideer, tanker om folkesuverenitet og demokrati i emning, og i tiden etter den franske revolusjon og napoleonskrigene ble de eneveldige monarkiene flere steder erstattet av konstitusjonelle kongedømmer og mer eller mindre demokratiske forfatninger. På 1900-tallet ble mange av de europeiske kongedømmene avskaffet til fordel for republikanske forfatninger.