Den greske antikkens forhistorie

Eldre steinalder (paleolittisk tid) er lite utforsket i Hellas, men det er gjort skjelettfunn som er ca. 200.000 år gamle, og funnet spor etter jegere og samlere gjennom senere perioder, også på Kreta. Landet var også befolket i mesolittisk tid, etter siste istid (ca. 8000-6000 fvt.), og Franchthi-hulen i Argolis er et særlig viktig funnsted med lang, kontinuerlig bosetning fra den tiden. Yngre steinalder (neolittisk tid), med innføring av jordbruk og husdyrhold, kom antagelig til Hellas med innvandrere fra Lilleasia og Orienten. De viktigste arkeologiske funn fra den neolittiske jordbrukskulturen i yngre steinalder (ca. 6000–3000 fvt.) er fra de gode jordbruksområdene i Makedonia, der Nea Nikomedia er et særlig viktig funnsted fra tidlig tid, og Thessalia, der de viktigste funnplassene er Sesklo og Dimini. Perioden deles i fire faser: tidlig eller akeramisk (uten keramikkproduksjon), midtre, sen, og sluttfasen. De ubefestede boplassene består av runde eller rektangulære hus, for det meste uten ytre forsvarsmurer. Keramikken er håndlaget og delvis ornamentert, og mot slutten av perioden dukker det opp små gjenstander av kobber og gull.

Bronsealderen i Hellas omfatter perioden ca. 3000–1200 fvt., og deles i tre perioder, tidlig, midtre og sen, med underavdelinger. Man skjelner også mellom helladisk (i fastlands-Hellas), kykladisk (på Egeerhavsøyene), og minoisk (på Kreta) kultur, og bruker dessuten egeisk kultur som et samlebegrep på bronsealderkulturene i det greske området.

I tidlig bronsealder (ca. 3000-2000 fvt.) begynner man å lage våpen og redskaper av bronse, for det meste basert på legering av kobber og arsenikk; tinnbronse blir vanlig først fra omtrent år 2000 fvt. Pottemakerhjulet blir også tatt i bruk på den tiden. Kykladeøyene har en blomstringstid i tidlig bronsealder, med produksjon av elegante marmorfigurer og metallgjenstander, og bosetning i velorganiserte bysamfunn med festningsmurer. Visse deler av Hellas, særlig Argolis, får en avansert høykultur i den midtre delen av perioden, med kompliserte, toetasjers høvdinghus (kalt korridorhus) og befestede bosetninger i Lerna, Tiryns og Asine, og på øya Aigina. På Kreta får Mesarà-sletten på sydkysten en spesiell utvikling med bygde kuppelgraver som var i bruk for familier eller klaner gjennom flere generasjoner. Det var også bosetninger på Knossos, Faistos og andre steder der de store palassanleggene kommer i neste periode.

Ved overgangen fra den midtre til den siste delen av tidlighelladisk tid, ca. 2100, var det et markant brudd i kulturutviklingen, med ødeleggelse av de eldre bosetningene. Det er sannsynligvis på denne tiden at gresktalende indoeuropeiske stammer begynte å komme til Hellas, men det er usikkert om det skjedde i form av voldsomme invasjoner eller som en gradvis infiltrasjon over lengre tid.

I fastlands-Hellas er mellomhelladisk tid, ca. 1900–1600, en nedgangstid i forhold til tidlig bronsealder. På Kreta, som først senere ble berørt av indoeuropeisk innvandring, er det i denne perioden de første store palassanleggene og organiserte bysamfunnene på steder som Knossos og Faistos innleder den minoiske kulturblomstringen med en rik og velorganisert høykultur etter modell av samtidig kultur i Egypt og Orienten, som man hadde livlige handelsforbindelser med. På Kreta ble det også produsert dokumenter på leirtavler med en stavelsesskrift kalt Linear A, som ikke er tydet; vi har derfor lite kjennskap til samfunnssystemet, men det er tydelig at religionen spilte en meget viktig rolle. Minoisk kultur kom også til å prege Egeerhavsøyene, der en rik bosetning med velbygde hus, freskomalerier og luksusgjenstander ved Akrotiri på øya Thera ble ødelagt av et stort vulkanutbrudd litt før år 1600 fvt. Følgene av det kan også ha rammet Kreta og fastlandet.

I sen-helladisk tid, ca. 1600–1200, begynte en ny kulturblomstring på det greske fastlandet, uten at dette kan knyttes til noen ny innvandring. Denne perioden kalles også mykensk tid etter borgen Mykene, den mektigste ruinen og det rikeste funnstedet. De «mykenske grekere» (eller akhaierne, som de ofte kalles og kanskje har kalt seg selv) laget en egen variant av Kretas kultur og presterte fremragende ting innenfor freskomaleri, keramikk, relieffkunst, elfenbensutskjæringer, gullsmedkunst og arkitektur (borganlegg og kuppelgraver).

Politisk bestod Hellas i denne perioden av en rekke kongedømmer. Foruten Mykene har blant annet Tiryns, Theben og Pylos imponerende palassruiner, mens Athen hadde et mer beskjedent palass på Akropolis. Tradisjonen forteller om innbyrdes kriger og om et felles tog mot Troja omkring år 1200 fvt.; alt på 1400-tallet hadde akhaierne tatt kontroll over palassene på Kreta.

Fra Kreta overtok de også Linear A-skriftsystemet som de tilpasset sitt tidlig-greske språk. Denne såkalte Linear B-skriften ble i 1952 tydet av Michael Ventris. Den ble bare benyttet i palass-administrasjonen og er bevart på tusenvis av små leirtavler som ble brent da palassene gikk under. Til sammen gir de et innblikk i hvordan samfunnet var organisert. Hovedinntrykket er at det var et gjennomregulert samfunn med økonomi kontrollert av palassene og basert på redistribusjon. Under kongen var det mange kategorier innenfor det styrende sjiktet og presteskapet, lenger ned fantes forskjellige grupper av undersåtter. Det var ulike former for eiendomsrett og bruksrett til jord. Systemet hadde et temmelig orientalsk preg. Om religionen vet vi takket være Linear B-tekstene at de fleste greske gudene som er kjent fra klassisk tid allerede fantes, men arkeologien viser at de ble dyrket i enkle former med beskjedne kultbygg og for en stor del under åpen himmel.

Omkring år 1200 ble de fleste mykenske palassene ødelagt. Årsaken er uklar, men har neppe forbindelse med en ny innvandringsbølge av gresktalende stammer (den doriske innvandring); omstreifende piratgrupper som på samme tid herjet andre steder i Middelhavet er en mulig forklaring, en serie store jordskjelv en annen. Selv om palassene ikke ble gjenoppbygd, fortsatte den mykenske bronsealderkulturen på et enklere nivå ned til omtrent 1100, da det kommer et alvorlig kulturbrudd med radikalt fall i innbyggertall og kulturnivå. Først da kommer dorisktalende stammer og etablerer seg i Hellas, vesentlig på Peloponnes (især Lakonia med Sparta, og i Argolis), på Kreta og andre sørlige øyer samt på den sørlige del av Anatolias vestkyst. Jonisktalende grupper fra bronsealderbefolkningen beholdt kontroll over Attika med Athen samt en rekke øyer, og en del utvandret til Kypros og til området midt på Anatolias vestkyst, der aiolerne holdt til lenger mot nord. Bosetningsmønstret for de forskjellige greske dialekt- og kulturgruppene ble fastlagt i urotiden etter den doriske innvandring og ble ikke vesentlig forandret i senere perioder.

Da de mykenske statsdannelser og samfunnsordninger gikk i oppløsning, gikk folketallet tilbake, skriften gikk av bruk og den materielle kultur forfalt. De første århundrene av jernalderen i Hellas kalles ofte «de mørke århundrer». Arkeologien har påvist overgang til kremasjon i gravskikken, og at jernet etter hvert utkonkurrerte bronsen, antagelig fordi det var blitt vanskelig å få tak i tinn. Athen er et særlig viktig funnsted, der det var kontinuitet i bosetningen fra bronsealder til jernalder og sammenhengende bruk av gravplassen i Kerameikos like utenfor byen. Også i Argos var det kontinuerlig bosetning. På øya Euboia nord for Attika holdt man handelsforbindelser med Orienten ved like, og brukte luksusvarer derfra som gravgaver for stormenn. Et kjempemessig gravbygg ved Leukandi, for en euboiisk stormann, viser dette.

Tidlig jernalder deles gjerne i faser etter utviklingen av dekorert keramikk, som er særlig godt kjent fra Athen. Fra ca. 1050 begynte den «proto-geometriske» stilen med enkel, linear utsmykning å gjøre seg gjeldende i keramikken, og fra ca. 900 avløses den av geometrisk stil med rik utsmykning av linjer, siksakmønstre, meanderbånd, sirkler og stiliserte figurer. Denne fasen deles i tidlig, midtre og sen, med underavdelinger. I Athen ble det laget monumentale vaser som markører på stormannsgraver (Dipylon-vasene), med slik dekorasjon. Kreta hadde en spesiell posisjon, med nærmere kontakt med Orienten og rike gjenstandsfunn fra gravfelt og kultsteder. Greske bosetninger på Kypros utviklet også en rik gresk-orientalsk blandingskultur i perioden, mistet ikke skrivekunsten, og profiterte utvilsomt på utvinning og eksport av kobber og jern.

Vår kunnskap om tiden skyldes foruten arkeologien særlig Homer. Hans dikt fastholder visse trekk fra den mykenske periode, men gjenspeiler stort sett de mørke århundrers kultur og samfunnsliv. Landet var splittet i mange småkongedømmer, der de gamle adelsslektene gjorde seg sterkt gjeldende ved siden av kongen. Også folket kunne artikulere seg når det ble kalt til samling. Den sosiale grunnenhet var oikos eller storfamilien, og der større enheter var slekten, klanen og stammen. Jordbruk med husdyrhold var den helt dominerende næringen, og beskrives grundig i verk av dikteren Hesiod. For religionen er både han og Homer viktige kilder; den var preget av lokale kulter og fruktbarhetsriter, men også av forestillingen om de store olympiske gudene, først og fremst himmelguden Zevs, og av en rik mytologi forbundet med dem.

• Den greske antikken
• Den greske antikkens historie

• O. Dickinson, The Aegean Bronze Age, 1999
• C. Runnels, P.M. Murray, Greece before history, 2001
• D. Preziosi, L.A. Hitchcock, Aegean art and architecture, 1999
• J. Lesley Fitton, Minoans, 2002
• L. Schofield, The Mycenaeans, 2007
• O. Dickinson, The Aegean, from Bronze Age to Iron Age, 2006
• J.N. Coldstream, Geometric Greece, 1977