kobber

Av de om lag 1000 studerte kobberlegeringer er legeringene med sink (messing), tinn (bronse), aluminium (aluminiumbronse) og nikkel (konstantin, nysølv, alpakka) viktigst.

18 karat gull inneholder typisk rundt 25 prosent kobber.

Kobberoksid inngår i keramiske høytemperatursuperledere. Superledere er materialer som ved visse temperaturer kan transportere elektrisk strøm uten målbar motstand.

• Les mer om superledning.

Mynter er som regel laget av kobberlegeringer. De norske 50-øringene var laget av 97 vektprosent kobber, 2,5 prosent sink og 0,5 prosent tinn. Én- og femkronen består av 75 prosent kobber og 25 prosent nikkel, mens 10- og 20-kronene er laget av en legering med 81 prosent kobber, 10 prosent sink og 9 prosent nikkel.

Kobberspiral er et prevensjonsmiddel som hindrer befruktning. Det er ikke helt klarlagt hvordan kobber virker i denne sammenhengen, men man antar det skyldes at kobberioner endrer miljøet i livmoren og at dette reduserer sædcellens evne til å befrukte eggcellen.

• Les mer om spiral (prevensjonsmiddel).

Kobber binder seg i stor grad til uorganiske partikler og organisk materiale i den øvre delen av jordsmonnet. Kobberet er stasjonært, og det som forsvinner, erstattes i noen grad av avsetninger fra atmosfæren. I noen industrialiserte land tilsvarer dette mer enn 200 gram per hektar per år.

Kobberinnholdet i planter varierer i stor grad. Mens det er relativt lite i epler (0,03 ppm) er det mye mer i gulrøtter (0,4 ppm) og tomater (0,7 ppm).

I manganknoller som finnes i store mengder på havbunnen er det gjennomsnittlige kobberinnholdet 0,1–1 prosent, men i enkelte tilfeller hele 1,9 prosent. Det totale kobberinnholdet i manganknoller er estimert til cirka ni milliarder tonn. Disse knollene er utfelt fra havet etter hvert som havet har blitt tilført forskjellige mineraler fra landjorden i tidens løp. Det er usikkert hvem som eier knollene, og det er også usikkert hva som vil skje med livet på havbunnen når de blir fjernet.

• Les mer om manganknoller.

Rent kobber er ikke spesielt giftig, men et langvarig høyt inntak av kobber kan føre til lever-, hjerne- og nerveskader. Grenseverdiene for arbeidsmiljø oppgis for kobberrøyk til 0,1 milligram per kubikkmeter luft og for kobberstøv til 1 milligram per kubikkmeter luft.

Kobber i form av løselige salter er en sterk gift allerede i små mengder hos alger, sopp og bakterier. Kobbersalter har derfor lenge vært brukt som middel mot soppangrep, plantesykdommer og som tilsetning til vann for å fjerne sykdomsfremkallende parasitter, blant annet for å bekjempe tropesykdommen bilharziose. Høyere organismer er derimot ikke særlig ømfintlige overfor kobberforbindelser, sannsynligvis fordi bare en liten del blir tatt opp av organismen, mens resten blir skilt ut.

Akutt kobberforgiftning kan skyldes inntak av næringsmidler kokt i kobberkar. Symptomene er metallsmak i munnen, kvalme, brekninger og diaré, og i alvorligere tilfeller kramper og gulsott. En viktig faktor for giftigheten er at kobber kan donere eller ta opp elektroner når det endrer oksidasjonstall mellom I og II, og disse elektronene kan katalysere dannelsen av skadelige reaktive radikaler. Behandlingen er tilførsel av dimercaprol og fortynnet løsning av gult blodlutsalt.

I forbindelser kan kobber ha oksidasjonstall +I, +II og +III. Kobber(I)forbindelser er diamagnetiske, mens kobber(II)- og kobber(III)forbindelser er paramagnetiske.

De toverdige kobberforbindelsene er de mest vanlige og stabile. I fast tilstand er de toverdige kobbersaltene for det meste grønne eller blå. Fortynnede vannløsninger er blåfargede. Den blå fargen kommer fra kompleksionet [Cu(H₂O)₄]²⁺.

Toverdige kobberioner danner lett kompleksioner, for eksempel det sterkt blåfargede tetraaminkobber(II)-ionet:

\[\ce{Cu^{2+}(aq) + 4NH3(g) <=> [Cu(NH3)4]^{2+}(aq)}\]

Denne reaksjonen brukes til påvisning av kobber.

Enverdige kobberforbindelser er mindre stabile. Vannløsninger av Cu(I)-salter disproporsjonerer lett til Cu(0)- og Cu(II)-salter.

Cu(I) opptrer i form av tungt løselige forbindelser som kobber(I)oksid, Cu₂O, kobber(I)sulfid, Cu₂S, og halogenforbindelsene CuX. I løsning kan Cu(I) stabiliseres i form av komplekser med klorid, Cl^–, cyanid, CN^–, eller ammoniakk, NH₃.

Treverdig kobber opptrer først og fremst i oksider og fluorider, gjerne i ternære forbindelser der den andre metallkomponenten er et elektropositivt grunnstoff, for eksempel K₃CuF₆ og KCuO₂.

I høytemperatur-superledere har kobber ofte en blandet valenstilstand, for eksempel i YBa₂Cu₃O₇, hvor gjennomsnittlig oksidasjonstall for kobber er 2,33.

Det er to stabile isotoper av kobber: ⁶³Cu (69,17 prosent) og ⁶⁵Cu (30,83 prosent).